Vennskap og ensomhet i Mummidalen

Sommernatt og langbord, fulle fat og kulørte lykter. I Mummidalen inviterer de til fest så snart de får anledning til det, enten det nå er for å feire at Trollmannen har fått tilbake hatten sin, eller fordi menneskebarnet Pernille har kommet på uventet besøk. Som det heter i «Den farlige reisen»: Så ble det fest, naturligvis, på mummitroll-fasong. / (De fester oftest utendørs, iblant i sin salong.)

I byen Tammerfors, sørvest i Finland, ligger Mummi-museet, der Tove Janssons originale tegninger nå oppbevares. Utstillingen Vennskap og ensomhet skal henge oppe fram til neste sommer. Og når man vandrer mellom tegningene og tekstene, forstår man plutselig at det er jo dette alt handler om: vennskap og ensomhet, savn og frihet.
Og at ensomheten kan være god, og vennskap kan være krevende, og livet er aldri svart/hvitt, selv om tegningene er det.

Bestevennen Mummitrollet er et elsket lite troll. Han har en mamma som er selve tryggheten, og en pappa som tar ham med på eventyr. Han har kjæresten Snorkfrøken og lekekameraten Sniff. Men når livet blir vanskelig, og trollet tenker at: «Jeg er et mummitroll som tror/ at verden kanskje er for stor/ for meg», da er det Snusmumrikken han lengter etter.

Snusmumrikken er en vandrer, en backpacker som vil være fri. Mens mummifamilien går i hi når frosten kommer, og sover seg gjennom vinteren, pakker Snusmumrikken sekken tidlig på høsten og drar sin vei, til steder ingen andre kjenner. Først utpå våren kommer han tilbake, alltid senere enn han burde, synes det ventende mummitrollet.

Har ikke trollet andre å leke med? Jo, selvfølgelig, blant andre Sniff. Men selv om de opplever mye morsomt og spennende sammen, kan Sniff aldri bli en fortrolig venn. Til det er han altfor hysterisk selvopptatt og krevende.

«Jeg trodde du hadde druknet! skrek Sniff. Eller at en hai hadde spist deg opp! Hva skulle det ha blitt av meg uten deg?»

Nei, ingen er som Snusmumrikken. Når han kommer vandrende, begynner også den lange, deilige sommeren, full av uoppdagete steder og forlokkende farligheter.

Lykke og lengsel Men å være en etterlengtet venn, er ikke bare lett, det heller.
Aller lykkeligst er Snusmumrikken nemlig når han er alene, når ryggsekken er lett fordi den er tom, og morgendagen og gårsdagen er like langt borte. Det er på slike kvelder han lager sanger, «en ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.»

Det er likevel ett skår i gleden: «Mummitrollet som ventet og lengtet så forferdelig. Som satt hjemme og ventet og beundret og sa, naturligvis skal du være fri. Det er klart at du skal dra din vei. Og det skal være visst at jeg forstår at du må få være alene av og til. Og samtidig var mummitrollets øyne svarte av skuffelse og hjelpeløs lengsel.»

Snusmumrikkens ensomhet er selvvalgt, men Mummidalen rommer også mange ufrivillig ensomme sjeler.
Hufsa i all sin uformelige gråhet er det fremste symbolet på forkrøplende ensomhet. Alle er redd henne der hun kommer glidende i mørket, og rundt henne fryser jorden til is. Alt hun ønsker seg, er varme og lys, men forstår ikke at det er hun selv som slukker bålet når hun setter seg på det for å varme seg.
Billedboka «Hvem skal trøste Knøttet» ble til etter at Tove Jansson hadde fått et brev fra en leser som følte seg så hjelpeløst alene.
Det lille Knøttet er tilskuer til alle de andre som har hverandre, men som ikke ser ham. Men budskapet i boka er at det holder ikke å vente på å få hjelp til å bryte isen. Den ensomme må selv gi seg til kjenne: «Ja, hvem skal trøste Knøttet ved å si ham som det er:/ Stig inn og si god aften, så de SER at du er HER!»

«Havet er et stort vesen som noen ganger er i godt humør og noen ganger i dårlig humør. Det er helt umulig for oss å vite hvorfor.
Vi ser jo bare overflaten. Men hvis vi liker havet så gjør det ikke noe en tar det ene med det andre.»

Slik tenker mummipappa om det store havet. Og denne rausheten finner vi igjen i måten mummifamilien møter alle folk og vesener.
Den pertentlige Hemulen, den masete Sniff, den gretne Bisamrotten og ugagnskråka My det er plass til dem alle rundt bordet når det er fest, og de får være seg selv, på godt og vondt.

En variant av Mummidalens mange former for vennskap, er kjærestevennskapet, slik vi ser det i forholdet mellom mummimamma og mummipappa: «De hadde bestemt at de aldri skulle være urolige for hverandre; på den måten gav de hverandre god samvittighet og mest mulig frihet.»

Mummimamma trives best hjemme hos seg selv, i hagen eller på kjøkkenet, samtidig som hun forstår pappans lengsel etter frihet og eventyr. Skrekken hans er å bli en «verandapappa», en som bare sitter der og ser livet passere. En dag stikker han bare av, uten å si noe til noen. Han møter hatifnattene og en sjøorm og har det akkurat så gruelig spennende som han har drømt om. Likevel ender det med at han drar hjem igjen. «Mummitrollets pappa lengtet etter sin familie og sin veranda. Han syntes plutselig at bare der kunne han være akkurat så fri og eventyrlysten som en ordentlig pappa skal være.»

Mange mener at «Trollvinter» er en av Tove Janssons aller beste bøker. Den forteller om den vinteren da mummitrollet våknet opp av dvalen og ble værende oppe. Vanligvis sover et mummitroll seg gjennom hele den kalde årstiden, med granbar i magen, tett sammenkrøpet under teppene. Men denne vinteren ble altså alt annerledes.
Å overvintre alene er tøft for et lite mummitroll, og i løpet av disse månedene lærer han at en del ting må man komme seg gjennom på egen hånd. Han snart får en venn i Too-ticki, men hun er til lite hjelp når det virkelig gjelder, for svarene hennes på alle spørsmålene hans er at «man må oppdage alt selv. Og klatre over helt alene».

Det blir en lang og ensom, men også opplevelsesrik vinter for mummitrollet. Og når våren kommer og resten av familien våkner, har han lært noe viktig: Når Snorkfrøken vil sette en tom glasskrukke over vårens første krokus for å beskytte den mot den kalde natten, sier mummitrollet: «Nei, la den få være som den er. Jeg tror at den klarer seg bedre om den har det litt vanskelig.» Så går han ned til det isfrie havet og forsøker å huske hvor lang og ensom vinteren egentlig var.

«Vänskap och ensamhet i mumindalen.» Tammerfors Konstmuseum Mumindalen