Margot Lee Shetterly: Hidden Figures (anmeldelse)

Det er 3. juli 1960, og Levi Jackson jr. har nettopp vunnet det populære olabilløpet på Virginiahalvøya. Det har ingen svart gutt gjort før ham.

«Hva vil du bli når du blir stor», må journalisten fra Norfolk Journal and Guide ha spurt.

«Jeg vil bli ingeniør, slik som moren min, sa Levi.

Olabilen har nemlig han og mamma Mary Jackson bygget sammen. Til vanlig er Mary å finne på National Aeronautics and Space Administration (NASA), der hun i 1958 ble den første svarte, kvinnelige ingeniøren.

Hun var imidlertid verken den første eller eneste svarte kvinnen som jobbet ved basen i Hampton, Virginia. Under andre verdenskrig, mens det som da het Langley Research Center jobbet febrilsk med å utvikle bedre og sikrere fly, var man i beit for flinke folk. Dermed begynte man å ansette kvinnelige matematikere, av ren nød. De svarte kvinnene var i mindretall, men mange nok til en egen liten avdeling, i raseskillets navn. For selv om forskningsbasen rekrutterte relativt fargeblindt, gjorde de lite aktivt for å motarbeide de rådende rasistiske strukturene.

Snart skulle flere av kvinnene bli svært viktige bidragsytere i utviklingen av flyindustrien og i arbeidet med å sende menn til månen. Arbeidet gikk først og fremst ut på å beregne vesentlige faktorer ved hjelp av kompliserte ligninger, men de færreste av dem fikk navnene sine på trykk i noen forskningsrapport. Det var et privilegium forbeholdt mennene.

Journalist Margot Lee Shetterly vokste opp med historiene om de svarte, kvinnelige forskerpionerene, som datter av en fysiker i Hampton. Men først som voksen innså hun at veldig få andre kjente til dem, og slik ble både boka og filmen Hidden Figures til.

Det er et fascinerende stykke moderne historie Shetterly skriver. Den favner bredt, men effektivt og poengtert, der alt henger sammen med alt: Kampen mot raseskillet, kvinnenes inntreden i høyere utdannelse, flyhistorie, romfartsteknologi, den kalde krigen, dataalderen. I midten av historien står en liten håndfull kvinner: Dorothy Vaughan, som i 1949 ble den første afro-amerikanske kvinnelige avdelingslederen ved Langley. Katherine Jackson, som i 2015, i en alder av 97 år, mottok Frihetsmedaljen fra president Obama, for sin innsats for romfartsforskningen. Og altså Mary Jackson, som de siste årene av sitt yrkesliv jobbet for å bedre kvinnelige forskeres vilkår ved NASA.

Noen av kvinnene levde ennå, og Shetterly intervjuet dem. Men først og fremst har hun lett etter spor av hver enkelt, i avisutklipp, årsrapporter og ikke minst personalmapper. Kildene er møysommelig referert til slutt i boka, men jeg hadde gjerne sett at jeg som leser i større grad hadde fått være med på å finne disse «hidden figures». Jeg skulle ønske at teksten i seg selv vitnet langt mer om det detektivarbeidet Shetterly har gjort, nettopp for slik å understreke hvordan historie er et resultat av en rekke valg ‑ hva som anses verdt å fortelle, og hvem som anses som viktige å fortelle om. For disse kvinnene og deres innsats i NASA var jo aldri «hidden». Man valgte bare å la være å se dem.

I stedet gjør Shetterly seg til nok en allvitende, uangripelig forteller, med en innsikt som strekker seg helt inn i kvinnenes tanker og følelser, der de går til første jobbdag på Langley. Det har det blitt en lettlest, lettlikt, men også litt lettvint bok av.

(Publisert i Forskerforum 07.04.2017.)

LagreLagre

LagreLagre

Ingar Kaldal: Minner som prosesser (anmeldelse)

Alt vi har, eller husker, kan bli minner – vel å merke bli. For ingenting er et minne før noen har gjort det til det.

Slik skriver Ingar Kaldal innledningsvis i sin nye bok, Minner som prosesser – i sosial- og kulturhistorie. Tittelen understreker nettopp det dynamiske i minner, som noe som blir til underveis. Et hovedperspektiv i boka er da også at minner ikke bør studeres som ferdige eller avsluttede produkter, men som noe som har skjedd og skjer i prosesser.

Selv har Kaldal, professor i historie ved NTNU, gjort minner til et vesentlig kildetilfang i sin forskning. Temaene har vært skogs- og småbrukerliv, fabrikk- og fagforeningsarbeid, men også trakassering og maktmisbruk i arbeidslivet. I ti år, fra 2006 til 2016, ledet han nettprosjektet Arbeidsarven, om minner og historier som handler om nettopp arbeid.

Kaldal vet med andre ord hva han snakker – og skriver – om, når han nå gir minneforskningen en hel bok. Det er ingen stor bok, men den favner vidt og bredt. Det er da også min sterkeste innvending mot boka.

Kaldal fokuserer på minnenes plass i sosial- og kulturhistorien, altså i skjæringspunktene mellom samfunnsvitenskap og humaniora. Han diskuterer hva et minne er fra alle bauger og kanter, og bruker et vell av språklige bilder for å gi begrepet mening. Minner er som fibre og tråder i en vev, de kan være muntlige eller skriftlige, de kan ses som selfier, som sosiale, kulturelle og/eller kollektive fenomener, de kan analyseres som performative, kommunikative, narrative eller mytologiserende, for å sveipe innom noen av bokens nedslagsfelt. Begrepet «minne» studeres fra stadig nye vinkler, og fylles med stadig ny mening, så det til slutt skvalper over for denne leseren.

Jeg leser nok boka med ekstra interesse, ettersom jeg brukte store deler av 2016 på å samle inn nettopp livsminner, i regi av det relativt nyåpnede Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Etter å ha gjort timelange intervjuer med en solid håndfull personer som på et eller annet vis har levd skeive liv, sitter jeg igjen med en rekke grublerier over hvem som faktisk intervjues i et slikt prosjekt, hva jeg ber dem fortelle om, og hvem jeg er i alt dette.

For som det het i sitatet innledningsvis: Et minne blir et minne av at noen gjør det til det. Og det er nok denne «noen» jeg savner et tydeligere bilde av. Et subjekt, rett og slett. Eller gjerne to subjekter: den som forteller, og den som blir fortalt, informanten og forskeren. Jeg savner også et tydeligere formål med boka. Slik den er nå, gir den i og for seg en god utsikt over minneforskning, men langt mindre innsikt. Hva mener Kaldal er de store spørsmålene akkurat nå?

Innsamling av minner og såkalte livshistorier står sterkt i Norge for tiden. Landslaget for lokalhistorie har med jevne mellomrom, sist i 2012–2015, dratt i gang vidtfavnende minneinnsamlinger. Etter 22. juli 2011 satte Arkivverket i gang et omfattende prosjekt for å samle inn minner om terrordåden og dagene etterpå. Og i 2015 ble den ideelle foreningen Memoar stiftet, med formål å arbeide for å «fremje kultur for å ta vare på og dele munnlege forteljingar om levd liv».

Og mens stadig flere minner samles inn, diskuterer vi samtidig sannhet og løgner som aldri før. På avisenes kultursider blir fiksjon og virkelighet i ny norsk litteratur kløyvd med den største øksa, og på sosiale medier florerer falske nyheter om mulige fiender og nye makthavere. Vi har alle interesse av hva som huskes og hva som glemmes, men det oppleves som et vanskelig farvann å navigere i akkurat nå.

Jeg tror Kaldal kan være en utmerket los når minner skal gås etter i sømmene, men da må han være tydeligere enn han er i denne nye boka si. Underveis mens jeg leser, tenker jeg at han rett og slett tar for liten plass selv. Kaldal er grundig og fair i sin redegjøring av minneforskningens tradisjoner og retninger, og det er i så måte ingenting som bør hindre boka i å havne på en rekke pensumlister. Men hvem minneforskeren Kaldal selv er, og hvor han selv står i dette, forblir ullent for meg. Dermed tror jeg det også blir vanskeligere for den som leser, å ha noen å måle seg mot i sitt arbeid med minner.

Ett sted refererer Kaldal kort til en nordisk diskusjon som involverte blant annet historikeren Knut Kjeldstadli og trolig ham selv, om minner som autentiske uttrykk for folks indre tanker og følelser. Men det forblir dessverre med en kort referanse til den diskusjonen, uten at jeg som leser får helt grep om hva den handlet om.

Når boka dessuten er svært mettet på tekst, uten å få noe særlig hjelp av verken illustrasjoner, uthevede eksempler eller andre grafiske elementer, skjer det litt for lett at glemselens tåke legger seg mellom linjene. En bok om minner, skrevet av en førstehåndsekspert, hadde jo fortjent å bli husket lenge.

(Første gang publisert i Forskerforum 13.02.2017.)

LagreLagre

LagreLagre

Eivind Normann-Eide: Skjønnlitterære selvmord (anmeldelse)

Ti bøker. Ti fortellinger om selvmord og selvmordsforsøk. «Jeg forsøker å forstå, så langt det lar seg gjøre, hvordan det er å være den andre», skriver Eivind Normann-Eide i forordet til sin nye bok, Skjønnlitterære selvmord. Han er spesialist i klinisk psykologi og forsker, med lang erfaring fra selvmordsforebyggende arbeid.

Og «de andre» er i dette tilfellet hentet fra fiksjonens verden, fra fortellinger som Unge Werthers lidelser (1774) av Johann Wolfgang von Goethe til Selvmord (2007) av Édouard Levé. I enkelte av bøkene, som i Hav av tid (2002) av Merete Morken Andersen, er det de som blir igjen, som bærer fortellingen. Men i hovedsak er det de som begår selvmord, eller som vurderer å gjøre det, som er hovedpersonene.

Rundt 530 mennesker tar livet sitt hvert år her i Norge. Det er tre ganger så mange som de som dør i trafikken. Enda flere forsøker å ta livet av seg. Og rundt alle disse finnes de som er redde for hva noen de er glade i, kan bestemme seg for å gjøre. Selvmord angår med andre ord veldig mange av oss. Og Normann-Eides bok henvender seg til oss alle.

Spørsmålet er om skjønnlitteraturen også kan belyse det vi i dag vet om risikofaktorer for selvmord, og samtidig overskride faktakunnskapen med en innsikt som berører, spør Normann-Eide. Han viser blant annet til den amerikanske filosofen Martha Nussbaums forskning på skjønnlitteraturens betydning for vår evne til å sette oss inn i andres liv.

Gode forfattere evner å foregripe faglitteraturen, med nyanser i karakterenes liv og psykologi som går utenpå enhver journal og vitenskapelig artikkel, skriver han videre.

Det begynte som et essay til antologien Signatur – Nye norske stemmer i 2014. Her skrev Normann-Eide med utgangspunkt i fem dypdykk i skjønnlitteraturen. I boken som nå foreligger, har han altså hentet inn ytterligere fem verk, samtidig som han har utvidet diskusjonen rundt de fem opprinnelige.

Gjennom hele boken lar han således de ti skjønnlitterære verkene gå hånd i hånd med en gjennomgang av relevant forskning og rådende teori på området. Det er et lettfattelig og informativt overblikk vi får, der det hele munner ut i en omtenksom liste over hvor man kan søke hjelp.

Men det er da også her Normann-Eides prosjekt vekker motstand i undertegnede. Jeg opplever at noe gikk tapt på veien fra essay til bok. I førstnevnte fikk skjønnlitteraturen det meste av oppmerksomheten. I boken er det som om de litterære figurene reduseres til caser i et forelesningsmanus, til litt for gode og nyttige eksempler på rådende teorier om selvmord og risiko. Det blir noe instrumentelt over den litterære lesingen.

Jeg innser imidlertid at det er som kliniker, og ikke litteraturviter, Normann-Eide skriver, og at det da kan være vanskelig å la være å krysse av på sjekklisten over symptomer og risikofaktorer etter hvert som han leser. At historiene henger på greip for en psykolog, er muligens også en honnør til forfatterne. Men det blir for friksjonsløst, et en-til-en-forhold mellom fiksjonen og virkeligheten, der skjønnlitteraturens magi som noe overskridende, ekspanderende, blekner.

Det betyr ikke at det er en dårlig bok Normann-Eide har skrevet. Gjennomgangen av de ulike litterære verkene er gjennomarbeidet og matnyttig, og utvalget favner bredt. Og kanskje hadde jeg vært mer velvillig innstilt til prosjektet om boken bare hadde hett Selvmord, der det aldri var meningen at de skjønnlitterære skikkelsenes liv skulle være noe annet enn gode eksempler på reelle sårbarhetsfaktorer. Bruker man figurer fra fiksjonens verden til å belyse selvmordsproblematikk, slipper man jo også unna spørsmål om anonymisering og personvern. Samtidig opplever jeg de tilfellene der Normann-Eide henter eksempler fra det virkelige livet, som like engasjerende, det være seg eksempler på selvmord fra Golden Gate Bridge i San Fransisco eller omtaler av musikerne Kurt Cobain og Ian Curtis’ selvmord.

Jeg spør meg riktignok underveis om alle selvmordsforskere verden over er enige i alt, eller om det også på dette feltet er ulike skoler og motstridende teoretiske diskusjoner? Normann-Eide peker på at til tross for en mangedobling i antall studier, og økt oppmerksomhet på forebygging og behandling, ser vi i vår del av verden ingen betydelig reduksjon i antall mennesker som tar sitt liv. Behandlingsapparatet kommer med andre ord for ofte til kort. Tanken om at skjønnlitteraturen kan gi ny innsikt i menneskers aller innerste, er i så måte en god tanke. Men da må nok litteraturen møtes med en større undring og litt færre ferdige teorier.

(Først publisert i Forskerforum 10/2016).

Gus van Sant: Milk (anmeldelse)

Jeg visste jeg hadde sett henne før – Dianne Feinstein, seremonimesteren under innsettelsen av Barack Obama. Det var selvfølgelig i Gus van Sants nye film Milk, i ett av filmens dokumentarklipp. En noe yngre, og tydelig preget Feinstein forteller tv-kameraene at borgermesteren George Moscone og byrådsmedlem og homoaktivist Harvey Milk har blitt skutt i rådhuset i San Fransisco. Det er formiddag 27.november 1978.

Hva ville Milk ha sagt?

Da Milk hadde amerikansk premiere i oktober, var det altså tretti år siden mordet på en av USAs fremste homoaktivister.  Og det var bare noen uker før et flertall av Californias velgere skulle si ja til Obama som president, og nei til at ekteskap skulle være gyldig også for personer av samme kjønn.  Hva ville Harvey Milk ha sagt og gjort, om han hadde våknet opp til den samme skuffelsens dag som USAs homoaktivister, onsdag 5.november 2008?

Nøkkelen til Harvey Milks politiske suksess lå i at han så alt i en sammenheng. Homoaktivisme, antirasisme, feminisme, seniorpolitikk. Utgangspunktet hans var bydelen Castro og omegn, som riktignok var mest kjent som «homostrøket», men som også favnet innbyggere av alle slag. Milk snakket til og for dem alle.

Jeg har aldri vært i San Fransisco. Har aldri ruslet ned Castro Street, eller hengt på noen av de legendariske barene der. Men Milks navn har alltid vært en del av min homoaktivistiske historie, takket være Rop Epsteins dokumentar The Times of Harvey Milk, fra 1984.

Gus van Sant har også sett den filmen, og har smidig klippet inn mye av det samme materialet i sitt eget arbeid. Men selv om Sean Penn stort sett er briljant i rollen som Milk, sitter jeg likevel skuffet igjen over hvor lite nytt van Sants film tilfører historien om Milk. En relansering av dokumentaren hadde vært en vel så verdig markering av et meningsløst jubileum.

Harvey Milk flyttet fra New York til San Francisco på begynnelsen av 1970-tallet med sin daværende kjæreste og åpnet fotobutikk i Castro Street. Da var han førti år. Med utgangspunktet i gatas ve og vel, og noe så enkelt som å lage lister over hvilke butikker som var homovennlige og hvilke som ikke var det, begynte Milk sin politiske karriere.

Han forsøkte flere ganger å få sete i San Fransiscos bystyre og lyktes endelig da valgordningen ble omgjort, slik at hver bydel stilte sine kandidater. I bydelen Castro var Milk et naturlig førstevalg. Slik ble han den første åpne homoen som fikk plass i høyere, offentlig administrasjon i USA.

Både dokumentaren og spillefilmen legger vekt på de mange støttespillerne Milk hadde i sitt politiske virke. Men merkelig nok har Gus van Sant valgt å viske Sally M. Gearhart – professor i retorikk, forfatter og en pioner innen homoaktivismen og feminismen – ut av historien.  I 1978 var hun en av Milks næreste støttespillere i kampen mot den erkekonservative, homofobe senatoren John Briggs. Han ville forby homofile og lesbiske lærere å jobbe, et forslag som gikk til folkeavstemning under tilnavnet «The Briggs Initative». I det som skulle bli en avgjørende tv-debatt, satt retorikkeksperten Gearhart ved Milks side og plukket fra hverandre Briggs argumenter. I van Sants film er Gearhart så å si tatt vekk.

Det er på flere vis symptomatisk for Milk. Sammenlignet med dokumentaren er spillefilmen i langt større grad befolket av hvite menn, og svekker dermed bildet av Milk som en mangfoldets frontkjemper, der nøkkelen til suksessen hans lå i alliansene han knyttet på kryss og tvers av kjønn, etnisitet, klasse og seksualitet.

Fryktet for sitt liv

Harvey Milk mottok en rekke drapstrusler etter at han engasjerte seg politisk. Året før han ble skutt, gjorde han selv et kassettopptak der han snakket om sitt liv og sine tanker, i tilfelle han skulle bli myrdet.  Han visste at som homoaktivist gjorde han seg til et lett mål for det han kalte «redde og forstyrra mennesker».

Men at det skulle bli hans tidligere kollega, det avsatte bystyremedlemmet Dan White, som skjøt, må ha kommet like overraskende på ham som på byrådsleder Dianne Feinstein og på San Fransiscos velgere.

Hva om Milk ikke hadde blitt myrdet? I forbindelse med filmpremieren stilte The Advocate en rekke framtredene homopolitikere av i dag det spørsmålet. Han ville blitt borgermester i San Fransisco, og kanskje til og med senator for California, tror de fleste. Vel å merke om han hadde klart seg gjennom 1980-årenes aids-epidemi, legger mange av dem til.

Ron Epsteins dokumentar kom ut idet ryktene om en «homsepest» virkelig hadde begynt å få fart. Kanskje er det derfor Epsteins fortelling om Milk er så avseksualisert. Gus van Sant har i langt større grad flettet inn scener fra Milks privatliv i fortellingen, uten at det gir den noe mer dybde av den grunn. Til det blir både Sean Penn og hans mannlige motspillere for anemiske og stivbeinte. Nei, det er med megafon i hånden på et torg eller med blomsterkrans om halsen i en parade at Sean Penn glitrer mest, slik også Harvey Milk gjorde.

(Publisert i Ny tid 20.02.2009.)

To nøkler til Sør-Afrika

Gjennom skildringen av en bydel i Johannesburg og av en hvit kvinne som ikke fikk være hvit, tegner to nye bøker et bilde av Sør-Afrika av i dag.

Ivan Vladislavić legger et gedigent  nøkkelknippe i hånden vår. 138 nøkler alt i alt.  Med dem inviterer han oss til å låse opp byen Johannesburg – Sør-Afrikas største by og visstnok  en av verdens mest kriminelt belastede.

Portrett med nøkler. Om å låse opp byen Johannesburg er en samling av 138 kortere tekster som  skisserer en by, eller snarere en bydel, i endring.  Troyeville, et område som før apartheidregimets  fall var forbeholdt hvite, er nå i ferd med å bebos  av stadig flere svarte.  Vladislavić tar oss med på  en vandring i denne bydelen, peker ut enkelthus  og forteller deres historie, gir oss korte glimt av sørafrikanere av alle farger som forsøker å finne  en plass i en tilværelse der alt plutselig skjedde så fort, og likevel endres ting så utrolig tregt.

Familiens svarte barn

Nøklene Vladislavić gir oss, behøves – også i bokstavelig forstand. Johannesburg er en by hvor man låser seg inne og andre ute. Sikkerhetsselskapene har gode tider, det samme har produsentene av rattlåser og husalarmer. Johannesburg er en by som holder pusten, for «når et hus har installert alarm, blir det eksplosivt», som Vladislavić åpner hele boken med.

Parallelt med  Vladislavićs tekster leser jeg en annen sørafrikansk historie, denne gangen om et enkeltmenneskes skjebne.  Det er allerede laget flere dokumentarer om Sandra Laing, og historien hennes figurerte i media allerede fra midten av sekstitallet, da hun som tiåring ble utvist fra internatskolen hun gikk på. Myndighetene hadde bestemt at hun ikke lenger kunne klassifiseres som hvit, og dermed hadde hun ingenting på denne skolen å gjøre mer.

Foreldrene var vitterlig hvite, begge medlemmer av National Party og uttalte tilhengere av apartheidsystemet. Men i motsetning til brødrene hadde Sandra Laing altså mørk hud og svart, krusete hår. Hadde den nå avdøde moren vært utro med en svart mann? Eller var trekkene bare en arv fra tidligere generasjoners genblanding?

Akkurat det spørsmålet får vi aldri svaret på, til plage for forfatter Judith Stone, men tydeligvis ikke for Sandra Laing selv.

Da hun var hvit. En sann historie om en familie splittet av rase forsøker å gi oss nøkkelen til apartheidtankegangen gjennom ett individs historie. Lenge lykkes biograf Stone i å gjøre nettopp det. Språket er riktignok ganske platt, til tider enerverende flatt, med skrøpelige cliffhangers i form av halvkvedete frampek, i et krampaktig forsøk på å holde på leseren.

Stone har imidlertid gjort en grundig jobb når det gjelder å grave fram «vitner» til Sandras historie, og hun refererer flittig til korrespondansen som fant sted på høyeste hold i saken Sandra Laing. Myndighetenes nidkjærhet etter å skulle følge sine egne absurde regler for å klassifisere mennesker etter hudfarge kan til tider fortone seg nærmest komisk, men er tragisk nok. Ikke bare mistet Sandra Laing skoleplassen. Foreldrene risikerte også å måtte adoptere henne bort, eller i beste fall anse henne for en del av tjenerskapet.

Gorillaen i buret

Men farens kamp gir resultater: Etter et par år gjenvinner Sandra Laing retten til å kalle seg hvit. Da er hun imidlertid allerede stemplet som en outsider. Seksten år gammel rømmer hun hjemmefra med en svart mann som hun senere får barn med, og siden lever hun som farget.

Både Stones’ biografi og Vladislavićs byportrett er en alvorlig lek med et fargeskrin,  hvite ark, makt og menneskeskjebner. Det tilsynelatende «gitte» i hudfarge blir nettopp bare tilsynelatende. Alt handler om øyet som ser, og om hvem som eier blikket.

«Jeg vandrer rundt med vidåpne øyne, tar inn alt som den rene støvsugeren og hoster det opp bit for bit på papiret. Men fakta bryr jeg meg aldri med», skriver Vladislavić. En god del fakta serverer han oss likevel, som at det årlig stjeles 107.675 biler i Sør-Afrika. Det er 295 biler om dagen.

Også fortelleren i Vladislavićs historie blir frastjålet bilen sin, og han gir etter for maset fra sin gamle far og kjøper seg en rattlås til den nye bilen. Den er av merket Gorilla, visstnok ett av de beste merkene. Men en gorilla spiller ikke nødvendigvis på samme parti som mennesker. Bare se på  gorillaen Max, som slumrer fredfylt i Johannesburg zoologiske hage, helt til en bevæpnet innbruddstyv på flukt plutselig jumper inn i innhegningen hans. Da biter gorillaen godt og grundig fra seg, og gir også politifolkene som kommer til, en real omgang juling.

Likevel – eller nettopp derfor – blir Max en folkehelt, og får status som en av de fremste i kampen mot kriminalitet. Han kåres til Årets nyhetsskaper av Johannesburgs presseklubb, og adopteres av Maxidor, et selskap som har spesialisert seg på porter og gitre og andre former for fysisk sikkerhet.

Ironien kan ikke bli større: Et dyr buret inne i zoologisk hage blir maskot for et firma som spiller på mennesker frykt og dermed tilbyr seg å bure også dem inne. Ja visst behøves Vladislavićs nøkler da.

Nøkkel i egen lomme

Men det er nok å frykte innenfor husets fire vegger også. Den rapporterte volden i hvite, afrikandiske familier er oppsiktsvekkende høy, påpeker Judith Stone, og har økt kraftig etter apartheidregimets fall.  Falne mannlige autoriteter kjemper desperat for sin siste ære.

Styrken i Ivan Vladislavićs tekster er troen hans på lesernes eget blikk. Han konkluderer aldri, forsøker bare å skissere opp nye kart over postapartheid-tilværelsen, uten å noen gang slå i bordet med ferdige svar.

Det er her svakheten i Judith Stones biografi over Sandra Laing ligger. Man får etter hvert en besk smak i munnen av å lese Stones mange forsøk på å tolke Laing, forfatterens frustrasjon over ikke å forstå hvorfor objektet hennes handler som det gjør, og hennes iver etter å få Sandra Laing til å bli sint. For hun må jo være sint over all denne urettferdigheten hun gjennom livet har opplevd? Og hvorfor husker hun så lite av det Stone vil ha svar på?

Slik reduseres Sandra Laings liv og identitet igjen til noe andre mennesker kan kreve retten til å fortolke og forvalte som de vil, som om ikke Laing skal ha lov til å ha nøkkelen til sitt eget liv i sin egen lomme.

(Publisert i Ny tid 31.10.2008)

Webhotell levert av Zondo Norge AS