Jonvik, Røssaak, Stien og Sunnanå: Kunst som deling, delingens kunst (anmeldelse)

Nye samarbeidsformer, nye tanker om hva kunst er og kan være, og ikke minst ny teknologi. Alt dette gjør at det visuelle samtidskunstfeltet i Norge er i endring, heter det i en ny rapport. «Kunsten å dele» har vært stikkordet i et forskningsprosjekt i regi av Norsk kulturråd. Og ettersom Kulturrådet har gjort det til vane å utgi sine sluttrapporter på Fagbokforlaget, skjer det også her en type deling. Flere enn bare de som skal gjøre praktisk bruk av forskningsresultatene, får tilgang til tekstene. Kunst som deling, delingens kunst er da også lesverdig også for oss som ikke har vårt daglige virke innen det visuelle samtidskunstfeltet i Norge. Her får vi vite litt mer om hvem som er up and coming akkurat nå, og hvem og hva det er som løfter disse (unge) kunstnerne fram.

Og likevel murrer jeg.

I første halvdel av rapporten møter vi fem enkeltkunstnere som presenteres med hvert sitt kapittel. Alle har sin historie og sin agenda, og har i så måte ikke nødvendigvis så mye mer til felles enn at de alle har en Instagramkonto jeg straks begynner å følge. I sitt kunstneriske arbeid leker de seg med ny teknologi, utforsker ideer, prøver ut nye materialer, samarbeider på tvers, vil noe, våger noe, i det hele tatt: Gjør det kunstnere har gjort til alle tider, eller…? Kanskje er det her min kunstfaglige kompetanse kommer til kort, men jeg strever altså litt med å forstå hva som er det virkelig nye i det nye.

Sosiale medier kan gi de nye kunstnerne et vindu å vise seg fram i. Et medium som Instagram kan i seg selv bli en del av det kunstneriske uttrykket, slik tilfellet er med Frida Orupabos digitale fotomontasjer. Men fortsatt spiller gallerier, kuratorer og andre kunstformidlere en viktig rolle som mellomledd mellom kunsten og publikum. Dette er temaet for andre halvdel av rapporten. Stavangers satsing på visuell kunst er viet ett kapittel. Bildet som tegnes opp av «kunstfeltets økologi», nettverk og delinger i denne byen vitner om et fruktbart mangfold som andre byer burde kunne la seg inspireres av, selv om også økonomiske, institusjonelle og praktiske utfordringer løftes fram.

Mot slutten blir en gjennomgående tendens i hele rapporten imidlertid litt for tydelig, nemlig at tekstene først og fremst er basert på informantenes egne fortellinger. Når materialet i så stor grad baserer seg på intervjuer, hadde jeg for det første ønsket meg mer bruk av direkte sitater. Nå er alle sitatene indirekte, altså at de refereres med kapittelforfatternes egne ord, noe som skyggelegger det faktum at det tross alt er subjektive versjoner av virkeligheten vi serveres. Samtidig hadde jeg gjerne sett at fortellingene hadde fått litt mer motstand. Vi hører at det er en ny tendens at kunstinstitusjonene vektlegger selvrefleksjon, men en slik øvelse har vel sine klare begrensninger. I historien om Munchmuseets store satsing «Munchmuseet i bevegelse» er det for eksempel først og fremst den ansvarlige kuratoren selv som får beskrive (suksess)prosjektet, mens forskerne nøyer seg med å trekke noen linjer til tilsvarende prosjekter og antyde noen utfordringer.

At det norske visuelle kunstfeltet er i endring, «i bevegelse», blir tydelig gjennom rapporten. Men hva som egentlig er det nye, og hvordan dette skyldes nye former for deling, forblir uklart.

(Først publisert i Forskerforum 4. september 2020.)

Dolly Jørgensen og Finn Arne Jørgensen (red.): Silver Linings. Clouds in Art and Science (anmeldelse)

Skyer har en lang historie i menneskenes liv. De er materielle fenomener, men også metaforer. De fungerer som religiøse symboler, og som et sted å dagdrømme. De markerer framskritt, men også menneskenes farlige overskridelser. Og nå i nyere tid danner de grunnlaget for den teknologiske utviklingen, i form av den digitale skyen jeg lagrer denne teksten i, underveis mens jeg skriver.

Silver Linings. Clouds in Art and Science er resultatet av et vellykket tverrfaglig samarbeid mellom Universitetet i Stavanger og Stavanger kunstmuseum. Å lese kapittel etter kapittel er som å ligge på bakken og se skyene der oppe sveve forbi, mens et vekslende selskap av forskere og kunstnere legger seg ned ved siden av meg, peker opp mot himmelen og sier: Se! Alle peker de i retning av noe som er nytt for meg. Det de forteller, er gjerne forankret i noe håndfast, materielt: en fagpersons virke, en bok, et eller flere kunstverk. Slik jordes selv det abstrakte og potensielt svevende i en skys historie.

Rent konkret er en sky en samling vanndråper eller iskrystaller. Men først i 1919, 150 år etter at meteorologi ble et fag i Norge, ble observering av skyer en formell del av Meteorologisk institutts virke, skriver historiker Yngve Nilsen. Å studere skyer, ved hjelp av drager og luftballonger, var lenge en dyr affære. Men den norske motstanden mot skyforskningen handlet også om nasjonens identitet som polar sjøfartsnasjon. Man nøyde seg lenge med de målingene som kunne gjøres fra bakkenivå, til lands eller til havs, og overlot ekspedisjoner til troposfæren til større og rikere nasjoner.

Til gjengjeld rettet kunstnerne gjerne blikket oppover. I malerier av både Kitty Kielland og Lars Hertervig framstår for eksempel skyer som en del av et økosystem, der de avtegner seg mot himmelen, men også speiler seg i vannet, skriver kunstviter Inger M. L. Gudmundson. I så måte fungerer de som et frampek mot en framvoksende miljøbevegelse etter andre verdenskrig, som advarte både mot skyer av sprøytemidler og sur nedbør, for ikke å snakke om atomskyer. Alle får de sine kapitler i boka, både de livgivende, og de ødeleggende skyene.

For fotograf Anders Beer Wilse var bildene hans av damplokomotivet, og ikke minst av den roterende snøplogen som gjorde Bergensbanen mulig å kjøre gjennom vinteren, først og fremst et begeistret uttrykk for moderniteten. I Wilses fotografier glir snø, maskindamp og skyer nærmest i ett. Slik kan de ses som en forlengelse av en sterk tradisjon innen spesielt amerikansk 1800-tallskunst, der toget var et kraftfullt motiv i avbildningen av Den nye verden, skriver kulturhistoriker Marie-Theres Fojuth. Men hva med nåtidens teknologiske avtrykk på himmelen – contrails – stripene som flyene lager? Vitenskapshistoriker Vladimir Jankovics løfter fram en rekke kunstnere av i dag som har sett det vakre i stripene. Men den estetiske opplevelsen utfordres av etikken, av vår kunnskap om miljøskader. Det dilemmaet unnslapp Wilses bilder i sin samtid.

Det er umulig å yte nesten 30 ulike bidragsytere rettferdighet, i det som er en usedvanlig godt redigert og kuratert antologi. Om både de fleste forskerne og kunstnerne var nye navn for meg, framstår de her med en selvfølgelighet i en fagbok om skyer.

«I’ve looked at clouds from both sides now», synger Joni Mitchell. Og jeg synger med.

(Først publisert i Forskerforum 12. juni 2020.)

Harald Høiback: Kunnskap og begeistring. En innføring i museenes historie, hensikt og virkemåte (anmeldelse)

En oberstløytnant med doktorgrad i filosofi, med doktriner og militær idehistorie som spesialfelt, skriver en bok om museer. Resultatet er både ny kunnskap i rikt monn, og stor begeistring hos undertegnede!

Harald Høiback er selv nestkommanderende ved Forsvarets museer, men de første museene, slik vi forstår dem i dag, var naturvitenskapelige (The Ashmolean og British Museum) og kunstsamlinger (Louvre). Opplysningstid, oppdagelsesreiser og organisert samlervirksomhet gikk hånd i hånd, og overklassen investerte penger og plass i allskens gjenstander. Men først når et museum er åpent for folk flest, kan det altså regnes som noe mer enn bare en interessant samling.

Kunnskap og begeistrings fremste kvalitet er at den på en uanstrengt måte løfter fram og vurderer museenes virke fra alle bauger og kanter. Det skjer både bakover i tid, og med blikk for det mangfoldet av museer som finnes, og de ulike premissene de drives på. Det er som om forfatteren holder opp et kaleidoskop foran øynene våre, sier at dette er én måte å sortere dem på: for eksempel etter hvilke museer som stiller ut det som er laget for å forandre verden (for eksempel bruksgjenstander), eller de som stiller ut det som er laget for å forandre vårt syn på verden (for eksempel kunst). Så vrir han på kaleidoskopet og sier at dette er en annen sortering: de som stiller ut det som er og har vært (for eksempel historiske museer), de som er opptatt av det grensesprengende og imponerende (for eksempel tekniske museer), og de som interesserer seg for det ubehagelige, marginale eller usynlige (for eksempel fredsmuseer). Og så vrir han igjen på skopet… Slik bygger han et flerdimensjonalt bilde av et museumslandskap der alle, små og store, finner sin berettigede plass.

Det er denne første delen av boka, den som tar for seg museenes historie og utvikling, som fenger aller mest. I andre del tar Høiback for seg museumsvirksomhet i praksis, hvor han går samlings-, utstillings-, forsknings- og formidlingsarbeidet nærmere etter i sømmene. Kunnskap og begeistring er jo først og fremst en (sannsynligvis etterlengtet) innføringsbok i museologi, og som sådan skrevet med museumsansatte for øye. For en leser som plutselig ikke husker så mange av de utstillingene hun selv har vært på, blir enkelte av disse kapitlene i overkant oppramsende og ordrike. Det hadde nok hjulpet om forfatteren hadde hatt flere konkrete eksempler, der han med utgangspunkt i faktiske utstillinger her til lands drøftet for eksempel god og mindre god bruk av moderne teknologi i utstillingsøyemed.

At teksten likevel flyter fint, til tross for mye informasjon på knappe tre hundre sider, skyldes at Høiback fører et usedvanlig godt språk. Han siterer ubesværet og veksler godt mellom ulike kilder, og har formuleringer som får meg til å stoppe opp i lesingen og smile. Etter den franske revolusjonen ble museumsdørene slått opp også for «lekfolk, lasaroner og lurv». Puritanerne vil hevde at nymotens museer viet sære ting som småflasker eller isbreer, har like lite til felles med skikkelige museer som «et blikkspann har med et symfoniorkester». Og en anmelder må ha i bakhodet at det nytter ikke å «riste i et pæretre og bli skuffet om det ikke faller ned epler». Jeg legger meg det på minnet!

(Først publisert i Forskerforum 3.april. 2020.)

Anne Bitsch: Kjønn, makt og kroppens politikk. Vitenskapspioneren Harriet Holter (anmeldelse)

«Today everything exists to end in a photography», skrev essayisten Susan Sontag i 1977, i On Photography. Aldri har hun vel hatt mer rett enn nå, mer enn førti år senere, når ingenting har skjedd om det ikke er avbildet.

Men Harriet Holter ville ikke bli tatt bilde av da hun i 1996, året før hun døde, ble intervjuet av Klassekampen. Hun ville de skulle bruke et foto de allerede hadde, fra tolv år tilbake.

Og det er her forfatter og kjønnsforsker Anne Bitsch begynner sin fortelling om Holter, en av de virkelige banebrytende innen samfunnsvitenskapelig kjønnsforskning. Bitsch lar seg overraske over det hun tolker som Holters forfengelighet – hun ville ikke at avisens lesere skulle se at hun var blitt gammel, syk og sårbar, er Bitsch’ teori.

Nå er det uansett ikke Holter, men Bitsch selv, som er portrettert på coveret av den lille pamfletten som har kommet ut i Nasjonalbibliotekets nye serie «NBs populære», der de trykker opp foredrag som har vært holdt. Forsidetegningen skaper en viss forvirring innledningsvis hos undertegnede om hvem som egentlig er bokas subjekt, Bitsch eller Holter?

Men jo da, det er Holter som har hovedrollen i de rundt førti sidene som tar for seg hennes akademiske karriere. Det er som en slags guidet tur gjennom et livsverk, der vi blir minnet på høydepunktene hos en som gjennom hele livet beholdt en sterkt faglig nysgjerrighet, og som hele tiden forsøkte å forstå maktstrukturene, både i familiene og på arbeidsplassene.

Problemet er imidlertid at Bitsch insisterer på å lese Holter inn i sitt bilde, som når hun kommenterer at forskeren den siste delen av karrieren jobbet med problemstillinger knyttet til seksuell trakassering i arbeidslivet. «Det er som om den sårbare kroppen trenger seg på mot slutten av livet og karrieren», skriver Bitsch. Men handlet det ikke mest om tiden, om at offentligheten, inkludert forskerne, i løpet av 1980- og 1990-årene (endelig) begynte å befatte seg med seksuelle overgrep?

Forfatteren argumenterer i feministisk tradisjon for at det personlige er politisk, og dermed viktig. «Så selv i en undersøkelse av Harriet Holters bidrag til forskning på familie, makt og kjønn, kommer vi ikke utenom hennes private og familiemessige forhold. Og vi kommer heller ikke utenom kroppen, eller kanskje snarere kroppens politikk», skriver Bitsch. Hun har selv skrevet både personlig og privat da hun skrev om morens omsorgssvikt i boka Går du nå, er du ikke lenger min datter. Den fikk hun høyst fortjent Kritikerprisen for.

Og likevel er jeg, etter endt lesning av Holter-pamfletten, ikke overbevist om at min forståelse av Holters bidrag til samfunnsforskningen er betinget av hva jeg muligens vet om hennes privatliv og forhold til kropp og utseende. Tvert imot: Jeg kjenner generelt på en overveldende metthetsfølelse hva angår informasjon om folks privatliv. Jeg ser ikke helt at også forskere nå skal måtte «bjuda på» alt man måtte ha av skam og sårbarhet, og at det nødvendigvis vil gi ytterligere dybde og mening til deres arbeid.

«Noen endelig forklaring på mysteriet om Harriet Holters motvilje mot å bli portrettert, finnes neppe», avslutter Bitsch. Og det er helt greit, spør du meg. For Holters artikler og bøker finnes, og det er det viktigste.

(Først publisert i Forskerforum 13. mars 2020.)

Johanne Kielland Servoll: Vibeke Løkkeberg. En kunstnerbiografi (anmeldelse)

Halvveis i den nye biografien om henne sier Vibeke Løkkeberg at «jeg har ment noe helt annet med Hud enn å gjøre suksess». Løkkeberg sier det riktignok ikke til sin biograf, filmviteren Johanne Kielland Servoll ved Høgskolen Innlandet. Servoll har hentet sitatet fra Dagbladet 23. august 1986, noen dager etter at Løkkebergs storslåtte epos hadde blitt vist første gang for et publikum under filmfestivalen i Haugesund. Nå har skjellsordene mot den tre timer lange filmen så vidt begynt å hagle.

Servoll skrev i sin tid doktoravhandling om auteuren, filmkunstneren som står for både idé, manus og regi, og som setter et personlig preg på sine filmer. Løkkeberg har hele tiden vært en slik auteur, og det har provosert. Valgene hennes om å bruke både seg selv, døtrene, ektemannen og niesen i bærende roller, med egne hjem som location, selvbiografiske elementer i historien, og et særegent, poetisk filmspråk, alt tuftet på et feministisk engasjement og høye kunstneriske ambisjoner, har gjort at mange, særlig norske filmkritikere og kulturjournalister, har syntes det har blitt for mye Løkkeberg. Når hun i tillegg, i kompaniskap med ektemann Terje Kristiansen, har vært offensiv i finansieringen av de ulike filmprosjektene, har beskyldningene om å tjene seg personlig rik på offentlig filmstøtte dessuten stadig dukket opp.

Og det var mye Løkkeberg noen tiår. Få kulturarbeidere har vel måttet tåle så mye strid som henne, og medieklippene om henne er mange. Servoll siterer flittig fra dem, det være seg anmeldelser, skandaleoppslag eller intervjuer, slik som det innledende sitatet. Det skaper etter hvert en slagside for biografien som sådan. For når Servoll ganske tydelig posisjonerer seg mot mesteparten av de negative oppslagene, går det dermed veldig mye krefter med på å forsvare og bygge opp under Løkkeberg. Det er et kleint utgangspunkt for en kunstnerbiografi. Og paradoksalt nok bidrar det til å fortsatt gi dagspressen definisjonsmakten, når historien om Løkkeberg blir fortalt i opposisjon til presseoppslagene. Her i biografien var det jo en gylden mulighet til å bringe inn andre blikk på Løkkebergs kunstneriske virke?

Jeg hadde i første omgang ønsket meg mer av Servoll selv, hennes blikk og hennes lesninger av både film og litteratur. Som regissør har Løkkeberg laget tre dokumentarer, én kortfilm og fem langfilmer. Som forfatter har hun gitt ut seks romaner. Hva kjennetegner estetikken hennes? Er alt Løkkeberg har gjort, like bra, og hvis ja: Hvorfor er det egentlig bra? Hud ble for eksempel klippet og vist i tre ulike versjoner. Hva ble tapt, og hva ble vunnet i klippingen? Innledningsvis skriver Servoll at 1970-årenes credo om å gjøre det personlige politisk har vært bærende for Løkkebergs kunstneriske virke, og akkurat det får Servoll godt fram i biografien. Men jeg skulle gjerne hørt Løkkeberg selv reflektere over forholdet mellom estetikk og etikk, mellom det politiske og det kunstneriske.

For Løkkeberg lever jo ennå, i beste velgående. Servoll har gjort en rekke intervjuer med henne, og har siden latt henne lese gjennom manus. Kanskje har det bidratt til vel mye ærbødighet overfor biografiens subjekt. Det er lett å tenke at litt mer avstand hadde gjort Servoll selv tydeligere, og at det hadde gagnet biografien.

(Først publisert i Forskerforum 17. februar 2020.)

Marianne Hafnor Bøe: Feminisme i islam (anmeldelse)

Hva er å vite, og hva er å forstå, blir jeg sittende og fundere på etter å ha lest Feminisme i islam. I sin nye bok redegjør Marianne Hafnor Bøe, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, for mangfoldet i feministiske tolkninger av islam. En viktig del av prosjektet er å vise at det ikke bare finnes én måte å kombinere feminisme og islam på, tvert imot.

Og jeg prøver altså å henge med.

Bøe deler den muslimske feminismen inn i to hovedretninger. For det første er det den tekstorienterte retningen, den som med utgangspunkt i lesninger av Koranen og den såkalte hadith-litteraturen, det vil si fortellingene om profeten Muhammad, diskuterer kvinners stilling. Er det guds/allahs vilje at menn skal bestemme over kvinner, er for eksempel et spørsmål som de muslimske feministene diskuterer i lys av Koranen. Den andre retningen er av en mer aktivistisk art, med fokus på lovverk og muslimske tradisjoner, og hvordan disse kan virke kjønnsdiskriminerende. Bøe løfter fram en rekke eksempler på kvinneaktivister fra begge retningene, og fra ulike land. Mylderet av navn blir etter hvert så stort at jeg sliter litt med å huske hvem som var hvem. Men jeg leser fascinert om alle disse kvinnene som helt siden begynnelsen av 1900-tallet har insistert på andre lesninger av Koranen og hadith-litteraturen enn de tradisjonelle. Og jeg leter fram flere av dagens mest markante skikkelser ‒ for eksempel amerikanske Amina Wadud, marokkanske Asma Lamrabet og pakistanske Asma Barlas ‒ på sosiale medier og tenker at her er det blikk på verden det er verdt å følge med på.

Som en sekulær leser, som forholder seg til feminismen som et politisk prosjekt, og kun det, må jeg likevel innrømme at den religiøse dimensjonen byr på utfordringer. Skal jeg virkelig klare å komme på innsiden av det disse muslimske feministene baler med, fordrer det at jeg deler en religiøs overbevisning, for eksempel om at noen tekster er hellige, uangripelige, fredet, og der er ikke jeg. Jeg kan konstatere at en del (ja, ganske mange) anser Koranen som hellig, jeg kan respektere det, men jeg kan ikke helt og fullt forstå det.

Mot slutten av boka gir Bøe riktignok meg en viktig nøkkel til å forstå det muslimske feministiske prosjektet, idet hun refererer til Anne Sofie Roald, også hun religionsviter. Roald har påpekt at kristne feminister står mye friere i å gjennomføre sine feministiske tolkninger av Bibelen, ettersom det her har vært rom og tradisjon for å vise til den historisk kontekstuelle metoden for å underbygge at Bibelen er skrevet av menn, med alt hva det innebærer av androsentrisme. Muslimske feminister, derimot, forholder seg til at Koranen er guds ord, og dermed blir handlingsrommet mindre til å gjennomføre feministiske fortolkninger.

Og likevel, eller nettopp derfor, blir jeg sittende og lure på: Hvor blir møtepunktene våre, på tvers av religiøs overbevisning, eller mangel på sådan? Vi blir i stadig større grad en del av et globalt fellesskap, og må finne noen felles ståsteder. Hva tenker muslimske feminister om det? Bøe skal ha ros for å tegne opp et bredt og detaljert bilde av feminismen i islam, men jeg synes hun lar den få spille seg ut i et altfor isolert rom, atskilt fra resten av oss andre.

(Først publisert i Forskerforum 6. desember 2019.)

Merethe Roos: Hartvig Nissen. Grundtvigianer, skandinav, skolemann (anmeldelse)

Av all forskningen som publiseres, er det bare en brøkdel som blir bok, og slik må det vel nødvendigvis være. Men når et forskningsmateriale faktisk ender opp som en utgivelse på et av de større forlagene, er det vel fordi man anser materialet som interessant for flere enn de som har tilgang til forskningsartikler. Man ser for seg folk som meg, tenker jeg, en alminnelig opplyst leser, som gjerne lærer noe nytt, også om et fagfelt man i utgangspunktet ikke har investert verken studiepoeng eller faglig prestisje i.

Det er med dette som utgangspunkt jeg velger meg Merethe Roos’ Hartvig Nissen. Grundtvigianer, skandinav, skolemann som månedens bok å anmelde. Roos er professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge og har publisert flere artikler og bøker om norsk skolehistorie. Nissens navn er vel for de fleste først og fremst forbundet med den videregående skolen i Oslo som bærer hans navn, de siste årene et pilegrimsmål for alle fans av tv-serien Skam som vil la seg avbilde foran denne nå ikoniserte skolen.

Og skam er det jeg kjenner på når Roos innledningsvis skisserer opp Nissens biografi. Hva jeg ikke visste! Nissen var en av de viktigste innen utviklingen av den norske skolen på 1800-tallet og skal ha mye av æren for at latinen måtte vike for morsmålet. Skolen som i dag bærer hans navn, ble etablert som Nissens Pigeskole i 1849, med nye og radikale tanker om kvinners utdanning.

Nissen var påvirket av internasjonale tanker og strømninger, spesielt den danske dikterpresten Grundtvig og hans ideer om det nasjonale og det nordiske. Roos gjør mye for å påvise når og hvor Nissen har blitt påvirket av nettopp ham, men også av for eksempel svensk skoledebatt, i god skandinavistisk ånd.

Og det er her det stopper opp for denne leseren. Jeg finner ikke veien gjennom all informasjonen jeg serveres. Det er da jeg tenker at det er en vesentlig forskjell mellom å publisere og å formidle, mellom å være forsker og å være forfatter. Teksten om Hartvig Nissen blir nemlig aldri en bok; den fortsetter bare å være en akademisk avhandling mellom to permer. Var det virkelig ingen i forlaget – en konsulent, en redaktør – som kunne ha hjulpet Roos med å omdisponere og stramme inn stoffet slik at det ble mer leseverdig? Jeg går snart lei av å lese hva Roos har tenkt å finne ut av og om. Det blir for mange setninger som innledes med ord som «jeg skal argumentere for …».

Til slutt mister jeg tålmodigheten når jeg på side 177 leser at «som leder for folkeopplysningsselskapet stod Hartvig Nissen i front for en organisasjon som la betydelige føringer for hva samfunnets forståelse av utdanning, skole og opplysning skulle være». For er det ikke dette jeg akkurat har lest førti detaljerte sider om? Det blir for mange slike gjentakelser, for mange påpekninger av det samme, om og om igjen.

Roos redegjør samvittighetsfullt for det som er gjort av Nissen-forskning tidligere. Men hva som er hennes egne funn, hva som egentlig er nytt, forblir diffust. Innledningsvis skriver Roos at «boken skal granske» og «boken skal også studere», men boken skriver neppe seg selv, det er det hun som gjør. En tydeligere avsender hadde gjort det enklere å være mottaker, og slik forstå hva det er som er Roos’ eget bidrag i historien om en av landets fremste skolemenn.

(Først publisert i Forskerforum 11. november 2019.)

Amundsen, Oftestad, Aavitsland, Rasmussen (red.): Å minnes de døde. Døden og de døde i Norge etter reformasjonen (anmeldelse)

Det må ha vært litt av en omveltning for folk flest da den lutherske reformasjonen var et faktum. Det ble nemlig nye tider for både levende og døde i kongeriket Danmark-Norge etter 1536. Plutselig skulle man møte døden på en helt ny måte!

Nå gjaldt helt nye regler for hvordan man skulle forholde seg til døden, og ikke minst livet etter døden. I middelalderen var gaver til for eksempel kirkens utsmykning en investering i evigheten. Men etter reformasjonen var ikke gavmildhet noe som lenger garanterte sjelens frelse. Det var ikke lenger dine gjerninger, men troen alene som ble avgjørende. Med Luther ble skjærsilden altså demontert, helgenene avsatt, og alt handlet nå om den avdødes egen innsats før døden. Forbønn og sjelemesse som tidligere skulle hjelpe den døde på veien, ble avskaffet. For de gjenlevende var jobben gjort idet de gikk fra den nedsenkede kisten i graven. Og den skulle være så enkel som mulig.

En ny bok signert fire forskere innen kirke- og kulturhistorie ved henholdsvis Universitetet i Oslo og MF vitenskapelig høyskole viser hvordan det altså ble slutt på anstrengelsene for å hjelpe de døde videre til frelsen. Var man død, så var man død. I stedet ble det viktig å minnes den døde som et godt og fromt menneske, som forbilde for dem som ennå hadde dager igjen å leve i denne jammerdal.

En bok om å dø på 1500- og 1600-tallet kan kanskje virke noe smalt. Men Å minnes de døde er lesverdig av flere grunner. Den minner oss om at det å dø, og å sørge, er sterkt knyttet til ikke bare religiøse, men også kulturelle – og politiske – strukturer.

Forfatterne får godt fram hvordan de teologiske omveltningene bidro til å styrke den dansk-norske kongemakten, der kongen ble den sanne, lutherske troens forsvarer. Adelen, prestene og andre ressurssterke grupper erstattet helgenene som religiøse forbilder. For når det nå ikke lenger fantes hellige mennesker man skulle la seg inspireres av, var det alminnelige, men fromme menneskers liv som ble løftet fram. «Alminnelig», altså som i overklassens og det øvre borgerskapets folk. Slik fikk vi i en periode epitafiene – minnetavlene – som fortsatt pryder en rekke kirker i landet. Samtidig ble likprekenene en ny og viktig tekstsjanger. De ble gjerne først lest opp ved graven, og deretter trykket opp og distribuert.

Det er da også epitafiene og likprekenene som utgjør denne bokas viktigste materiale. Som billedmateriell gjør alle disse gjengitte tavlene dette til både en vakker bok, men også til et kunsthistorisk viktig arbeid. Minnetavlene ble gjerne bestilt og hengt opp lenge før den portretterte faktisk hadde vandret videre. De forestilte giveren og gjerne vedkommendes familie, der både levende og døde barn ble tatt med.

Hvordan den alminnelige kirkegjenger opplevde at maleriet av en kjær helgen ble plukket ned og erstattet av portrettet av en from adelsmann med kone og barn, må man som leser derimot bare lure på. Og hva med alle de som nå skulle minnes og begrave sine døde på nye måter, hva sa de? Den delen av historien får vi ikke i Å minnes de døde. I dag tenner vi lys som aldri før, og allehelgensdag har blitt en markering stadig flere slutter opp om. Er vi i ferd med å finne tilbake til noe som gikk tapt, tro?

(Første gang publisert i Forskerforum 8. oktober 2019.)

Jan Grue: Det var en gang et menneske. Posthumanisme som tanke og tendens (anmeldelse)

Hva er posthumanisme, spør jeg Siri, min navnesøster som siden 2011 har vært min «intelligente assistent», ifølge Apple. Hun har imidlertid ikke noe klart svar å gi meg, men foreslår i stedet at jeg leser diverse artikler om temaet som hun finner på nettet. Man trenger ikke være spesielt intelligent for å gjøre et slikt mediesøk, tenker jeg surt, og legger vekk Iphonen.

I stedet åpner jeg Jan Grues nye sakprosabok, en samling av seks essayer, om nettopp posthumanisme «som tanke og tendens». Han er ikke bare en kritikerrost forfatter, men også professor i kvalitativ metode, og har lenge skrevet blant annet i Morgenbladet om disse nye tankene om mennesket. Hvor går grensene mellom oss og maskiner? Mellom oss og andre dyr? Og mellom hverandre?

Ingen av de store norske nettleksikonene har en definisjon av posthumanisme, påpeker Grue, og skriver allerede i de innledende setningene at det behøves en hel bok for å «oppnå en slags forståelse». Jeg er klar, jeg!

I den første teksten er rammefortellingen nyttårsaften på Rådhusplassen i Oslo idet 1999 blir 2000. 18 år gamle Grue er lenge en del av et stort «vi», en menneskemasse som venter på hva som mon vil skje når vi bikker over i et nytt årtusen. Begynner datamaskinene å leve sitt eget liv? Grue bruker blant annet filmen The Matrix som et eksempel på diskusjoner om hva et «menneske» egentlig er. Posthumanismen trekker veksler på andre post-retninger – poststrukturalisme, postkolonialisme og så videre – for å forstå konstruksjonen menneske. Selv får Grue kjenne på grensene da rullestolen hans blir veltet av den store menneskemassen, og han må få hjelp av andre til å komme opp igjen.

Transhumanismen vil kanskje «befri» mennesker som Grue fra rullestolen, eller vil de snarere befri verden fra slike som ham? I det andre essayet følger Grue en retning av posthumanismen som han stiller seg sterkt kritisk til: transhumanismen, ideologien der (bio)teknologien er veien, og det utvalgte, fullkomne mennesket er målet, ifølge Grue. I transhumanismen er mennesket på vei mot noe mer og noe bedre, lokket av et lengre, kanskje til og med evig, liv. Men hvem får bli med på den reisen, spør Grue. Selv har han liten tro på at han er blant dem.

Så langt har jeg trivdes godt i Grues selskap. Men så er det som om jeg mister ham av syne. I de siste fire tekstene vinkes det til teoretikere, forfattere, bøker og filmer i alle retninger, og jeg henger rett og slett ikke med. I stedet for at essayene er en innsirkling av begrepet posthumanisme, føler jeg at jeg er med på en snakkesalig utsirkling, med stadig flere sidespor som får meg til å kjenne meg som et forlatt barn i skogen. Særlig gjelder det essayet i midten, om «selvets virkelighet». Hånd i hånd med litteraturkritikeren James Wood, han alle andre kritikere hyller for tiden, tar Grue for seg forfatterne David Foster Wallace, J.M. Coetzee og Donald Barthelme som representanter for «tre posthumanistiske utfordringer til litterær realisme». (Hvorfor akkurat disse tre hvite, mannlige forfatterne, av alle forfattere på jord?)

De viktige observasjonene er der nok; det er bare det at de blir så mange at de slår hverandre ihjel. Om posthumanismen forholder seg til mennesket som nærmest en flytende, udefinerbar masse, ender denne boka i så måte som en legemliggjøring av nettopp det.

(Første gang publisert i Forskerforum 30. august 2019.)

Nasjonalbiblioteket: Blod og bein. Lidelse, lindring og behandling i norsk medisinhistorie (anmeldelse)

Det bare velter inn: blod og bein, gørr og grusomheter. Jeg kjenner hvordan det klør og svir og verker og banker mens jeg leser meg gjennom historier om lepra, syfilis, radesyke og hjertestans. Hele tiden renner det tynne strimer av blod, ikke bare mellom linjene, men også i form av den rødfargete tråden som binder boksidene sammen. Blodets hvisken og benpipenes bønn er overdøvende.

Og samtidig er det noe befriende ved det å senke seg ned i all den infiserte materien som flyter rundt i denne antologien om norsk medisinhistorie. Etter bølgen av gla´bøker om kropp og kroppsdeler, der vi fryder oss over sjarmen ved tarmen, gleden ved skjeden og hjernen som stjernen, der alt liksom er så greit, er det helt ok å lese om alt som ikke er greit. Om smertene, lidelsene, fattigdommen og fortvilelsen når det ikke er noe å gjøre. Man blir desto gladere ved endt lesning, når man blir fortalt hvordan disse sykdommene som beskrives, er historie, fortid; i alle fall tilsynelatende; i alle fall i norsk sammenheng.

Nasjonalbiblioteket i Oslo har de senere årene seilt opp som en av de virkelig spennende aktørene hva angår utadrettet kunnskapsformidling. Den siste tiden har de hatt gående en foredragsrekke om nettopp norsk medisinsk historie, som denne boka er bygget på. Kapittelforfatterne er fageksperter på sine områder, og kjente navn: Camilla Stoltenberg, direktør for Folkehelseinstituttet, skriver om vaksiner, lege Wasim Zahid om hjertet, lege Ellen Støkken Dahl (ja, hun som skrev Gleden ved skjeden) om syfilis, for å nevne noen.

De fleste kapitlene tar for seg én sykdom, eventuelt én utvalgt kroppsdel. Med avspark i historisk materiale, først og fremst Nasjonalbibliotekets eget, fortelles historien om enkeltpersoner som ble ofre for de ulike sykdommene, og historien om sykdommene i seg selv. Lidelsene får ansikter gjennom et brev fra en radesyk hustru til sin ektemann, et gammelt fotografi av to døde, nyfødte tvillinger, noen vitenskapelige tegninger over lepraens herjinger. Vi møter både forskningspionerene og de fortapte menneskene som ble forsøkskaniner i kampen for å finne en vellykket behandling. En viktig referanse for mange av forfatterne er Andreas Vesalius berømte medisinske læreverk De Humani Corporis Fabrica fra 1543, som finnes i Nasjonalbibliotekets samling i en utgave fra 1555.

Kapitlene er velskrevne, poengterte, faktisk litt skuffende korte av og til, uten at jeg helt klarer å si hva jeg hadde villet vite mer om, det være seg om etergass, fødselstang eller håndhygiene. Ta det som en kompliment, forfattere!

Og likevel – eller nettopp derfor – sitter jeg igjen med en følelse etter endt lesning at historiene som fortelles, får avsluttes litt for tidlig. Det kjennes som å drukne fem meter før land. Boka har ingen navngitt redaktør, men noen må jo ha tatt noen valg underveis, hatt et overordnet blikk og bestemt hva som skal med. Jeg savner en enda sterkere forankring i den nære fortiden, og noen flere forsøk på å lande i nåtiden. For er alt virkelig historie?

Finn Skårderuds fortelling om psykisk sykdom blir i så måte nesten provoserende anekdotisk, der han rusler rundt på Gaustad psykiatriske sykehus og forteller om asylets historie på 1800-tallet, for så å hoppe fram til dagens yogatilbud for spiseforstyrrede. Hvor ble det av 1900-tallet, alle diagnosene, elektrosjokkene og lobotomien, tvangssteriliseringen av «åndssvake» og transpersoner, medisineringen, rusmisbruket, all statistikken av i dag der folk rapporteres å slite psykisk som aldri før?

Jeg skulle også gjerne hatt et kapittel om 1980- og 1990-årenes hiv-epidemi, der horder av moralske troll fikk komme ned fra fjellene. Hva hadde vi egentlig lært av tidligere tiders epidemier? Det er vel få hendelser som setter samfunn på større prøver enn nettopp når frykten for smitte sprer seg. Bestod vi – altså helsevesenet og oss andre – den testen for tretti–førti år siden?

For faren er at jævelskapen paradoksalt nok blir vakker, om man ser den på for lang avstand. Maleren og litografen Johan Ludvig Lostings mange illustrasjoner av reelle mennesker herjet av syfilis eller lepra har i så måte noe mykt og tiltalende over seg, til tross for at det de faktisk viser, er grufulle, væskende sår og deformeringer. Betimelig nok avsluttes da også boka med et kapittel om personvernets historie innenfor medisinen. For hva hadde de avbildete menneskene selv sagt om de hadde visst at det var slik de skulle huskes for ettertiden, herjet av sykdom?

Er det innafor å skrive at en bok som denne gir meg både blod på tann og mersmak? Ja, jeg gjør det, jeg. Mer norsk medisinsk historie, takk, slik at det som er av åpenbare hull, fylles!

(Først publisert i Forskerforum 20. juni 2019.)

Webhotell levert av Zondo Norge AS