Det tok ikke lang tid før William Stoner var glemt av sine kollegaer. Jeg kommer derimot til å huske ham lenge.
For de eldre er navnet hans en påminnelse om den slutten som venter dem alle, og for de yngre er det bare en lyd som ikke vekker noen fornemmelser, hverken om fortiden eller om en identitet som har noe med dem selv eller karrierene deres å gjøre.
Jeg fikk romanen Stoner av John Williams i julegave, etter at en entusiastisk bokhandler hadde overbevist giveren om at dette var en av årets litterære høydepunkter. Det hadde vedkommende nok rett i. Fædrelandsvennen kalte boka om William Stoner en historie om «deg og meg». Og ja, den er så visst både tidløs og universell, så tidløs at det kjennes forunderlig at det allerede er femti år siden den kom ut. I 2014 kom den for første gang på norsk.
Men samtidig er den en sjelden bok om livet i akademia.
Historien om William Stoner får meg til å tenke på noe forfatteren, filmregissøren og bibliotekaren Dag Johan Haugerud sa i et intervju med Forskerforum for noen år siden: «De fleste konfliktene folk har i hverdagen, er gjerne knyttet til arbeidsplassen. Og er man som meg opptatt av klasse, er jobb også viktig som klassemarkør.» (Forskerforum 2/13).
Like fullt er det langt mellom både bøkene og filmene om folks jobbhverdag, med mindre det er snakk om ekstraordinære karrierer av noe slag.
William Stoners karriere var ikke ekstraordinær på noe vis. Likevel er altså forfatteren John Williams roman om bondesønnen fra fattige kår som endte opp som professor ved universitetet i Colombia, noe helt for seg selv.
«Men skjønner du ikke, herr Stoner?» spurte Sloane. «Skjønner du det ikke selv? Du skal bli lærer.»
Med ett virket Sloane veldig fjern, og veggene i kontoret hans trakk seg tilbake. Stoner følte at han svevde i luften, og han hørte stemmen spørre: «Er du sikker?»
«Jeg er sikker,» sa Sloane mykt.
«Hvordan kan du vite det? Hvordan kan du være så sikker?»
«Det er kjærlighet, herr Stoner,»sa Sloane muntert. «Du er forelsket. Det er så enkelt som det.»
Det var så enkelt som det.
Slik er det også for mange som jobber innen norsk akademia. Det handler om kjærlighet til faget. Så enkelt som det. Jeg håper de husker på det, politikerne som nå ivrer etter å ruske rundt i vilkårene for norske forskere. Jeg håper han har det i mente, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, når han med begeistring lanserer en reform av personalpolitikken, som et første skritt på veien mot det han kaller en prestasjonskultur. De fleste som går på jobb i forsknings-Norge kan sikkert drømme om en Nobelpris, men det er ikke den drømmen som driver dem i hverdagen.
William Stoner oppdager litteraturen mens han studerer til agronom. Etter det handler alt bare om tekst, språk, fag. Han bruker tid på å bli en god lærer, og når han først har funnet sin egen stil og bygget seg opp selvtillit, glitrer han. Men han har aldri noen store akademiske ambisjoner. Han er et hverdagsmenneske som bare ønsker å lese, skrive og undervise i fred.
Det får han ikke. Å, som jeg skulle ønske han hadde en fagforening, en tillitsvalgt, et fellesskap å støtte seg på, når de spisse albuene kommer fram, og renkespillene, mobbingen og truslene fra ledelsen om tvangspensjonering etter hvert tar til. Forfatteren John Williams visste nok hva han skrev om – han var selv professor ved universitetet i Denver.
Han visste at det ikke ville ende der, men han brydde seg ikke. Da Lomax på årets siste allmøte, i sin instituttrapport til kollegiet, annonserte professor William Stoners inntreden i pensjonistenes rekker ved utgangen av neste år, reiste Stoner seg og informerte de ansatte om at Lomax tok feil, at pensjoneringen ikke ville tre i kraft før to år etter tidspunktet Lomax hadde annonsert.
Stoner klarer seg, men det koster. Det koster også å gå på midlertidige kontrakter år etter år, stadig å måtte forholde seg til omstruktueringer og sammenslåinger, å måtte konkurrere med de nærmeste kollegaene om knappe midler og stillinger, å få timeplanen der man skal få nok tid til både forskning og undervisning til å gå i hop. Stoner drømmer om uker og måneder der han bare kan forske, men må sommer etter sommer bruke ferien til å undervise, for å få råd til boliglånet.
Jeg håper Stoner lå under treet denne julen også hos kunnskapsministeren.
(Først publisert som leder i Forskerforum 2/15.)