Det er ikke så mange som leser lyrikeren Gunvor Hofmo lenger. Når jeg har spurt litt rundt, blant folk som ellers leser ganske vidt og bredt, svarer de stort sett at nei…. Men de vet jo godt hvem hun var, skynder de seg å forsikre meg om. De vet at hun var lesbisk, og at hun som ung var kjæreste med jødiske Ruth Maier, som ble tatt av tyskerne og sendt til Auschwitz. Noen vet også at hun var samboer med lyrikerkollega Astrid Tollefsen noen år. De fleste vet i alle fall at Gunvor Hofmo var psykisk syk i lange perioder.
Og mange kan tittelen på et par av diktene hennes, men mest fordi de var pensum på skolen.
(Foto: SeppVei, CC0, via Wikimedia Commons)
Gunvor Hofmo levde et annet liv enn de fleste andre i sin samtid, og jeg tenker at det å vite det burde være nok til å bli nysgjerrig på diktene hennes.
I fjor, da det var hundre år siden Hofmo ble født, sendte Nasjonalbiblioteket ut plakater til alle interesserte folkebibliotek, slik at vi kunne lage en Hofmo-utstilling. Og det gjorde jeg. Jeg hentet opp alt vi hadde av diktsamlingene hennes fra magasinet i kjelleren, og fant fram de som står i lyrikkhylla oppe i dagslyset, og til sammen ble de en imponerende samling å stille ut. Mange av bøkene hadde knapt vært lånt ut tidligere.
Men de ble ikke lånt ut nå heller. Ikke en eneste av dem forsvant fra utstillingen, selv ikke debutsamlingen hennes fra 1946, Jeg vil hjem til menneskene. Hofmo var 25 år da den kom ut, og den fikk strålende kritikker.
Lånerne mine er ellers åpne overfor anbefalinger de måtte få, så hva skjedde? Merket de kanskje ambivalensen min, at jeg ikke selv var helt sikker på hva det var jeg ville ha dem til å lese når jeg snakket om Gunvor Hofmo?
For jeg synes selv at Hofmo er vanskelig å lese, og det har plaget meg. Jeg vil jo gjerne være en slik som ser det storslagne i en som regnes som «en av de aller betydeligste lyrikerne fra den andre delen av det 20. århundret». Dessuten kjenner jeg et fellesskap med Hofmo selv, ettersom jeg er lesbisk, som henne. Og likevel har ikke Gunvor og jeg helt funnet tonen. Lenge har jeg tenkt at det er meg det er noe i veien med, men nå er jeg ikke så sikker lenger.
For noe skjer i meg en fredagskveld i mars, når jeg sitter på fjerde rad i Hamar teater og ser Tuva Syvertsen by Gunvor Hofmo opp til dans. Nordisk poesifestival er inne i sitt andre døgn, og nå ser jeg hvordan Tuva, med en liten knekk i håndleddet, løfter venstre arm lett opp. Hånden er vendt oppover, håndflaten er åpen. Den er en invitasjon, den hånden. Kom og dans med meg! Det er bare for Gunvor å legge sin hånd i Tuvas og la seg føre ut på gulvet.
Engang når gresshoppen spiller
i nattvåte enger og kratt,
og hesjene ånder bitter
ut i den bleke natt,
kommer min venn tilbake,
han som jeg aldri har hatt!
Det fantes nok ingenting annet Gunvor Hofmo hadde ønsket seg enn å danse med Ruth gjennom livet. Men Ruth var jødisk, ble tatt av tyskerne og sendt til Auschwitz, hvor hun døde i 1942. Fire år senere debuterte Gunvor som lyriker. Et av diktene i samlingen var «Melodi», som Tuva Syvertsen satte melodi til i 2011 og spilte inn med Valkyrien Allstars. «Gunvor Hofmo ba om det selv», sier Tuva fra scenen, og vi ler, for det er jo sant – du kan ikke gi et dikt tittelen «Melodi» uten at en musiker lar seg inspirere.
Da flakker i ville bilder
drømmer vi gjemte på,
og veiene sover bleke,
uendelig sommernattsgrå,
og stumme går vi og kjenner
vårt ensomme hjerte slå.
Hamar teater ligger i andre etasje i en ærverdig gammel bygning. Under det, i første etasje, ligger selskapslokalet Festiviteten, og der nede er det akkurat nå, som navnet tilsier, full fest. Vi kan ikke unngå å høre rytmene fra dansegulvet som dundrer opp gjennom bjelkelaget, og verst er det jo for Tuva og medmusiker Erik Sollid som skal forsøke å holde sin egen takt. Og dunkdunkdunkdunk lyder takten tungt fra dansegulvet i første etasje, en todelt takt av noe slag, sikkert 4/4, den vanligste av dem alle. Man er så vant til å høre den, man trenger nesten ikke å tenke når man danser, beina flytter seg nærmest automatisk til musikken.
Men Tuva og Erik spiller på trass i sin egen takt.
Kjenner vi våre hjerter
slå sine ujevne slag,
og bjerkenes nattkolde hvithet
er i vårt åndedrag.
Vi prøver å nå hverandre
før alt blir nytt av dag.
Nei, det er ikke meg det er noe feil med når jeg har strevd med å lese Gunvor Hofmo. Den trassen jeg hører i musikken i Hamar teater denne kvelden, er den trassen jeg lenge har kjent på i møtet med Hofmos dikt. Eller nei, det blir feil. Det er trassen jeg kjenner på når jeg fortelles hvordan jeg skal lese Hofmos dikt.
Trass 1:
Per Thomas Andersen skriver at «som kjærlighetsdikter har Hofmo langt på vei vært upåaktet, delvis fordi hun var lesbisk og at dette i tråd med tidens tradisjon fikk relativt forsiktige uttrykk, siden homoseksualitet var straffbart i Norge frem til 1972.» Men Gunvor Hofmo var jo forbausende åpen, både om hvordan hun så på seg selv og om hva Ruth Maier hadde betydd for henne, så ikke skyld på Gunvor! Det var vel heller verden rundt som var heterosentrert, blind på begge øynene og ikke ville høre. I tidsskriftet Oss imellom, gitt ut av Det norske forbundet av 1948, kunne man i april 1963 lese et dikt de hadde satt på trykk av Hofmo som de hadde funnet i samlingen Blinde nattergaler fra 1951. De skeive i hennes egen samtid visste med andre ord at hun var en av dem, en av oss.
Trass 2:
Per Thomas Andersen skriver om hvordan Gunvor kretser rundt temaer som sorg, død, ensomhet, fremmedfølelse og et vanskelig gudsforhold, både i debutsamlingen og de neste fire. Det er jeg selvfølgelig enig i. Men hvordan leser vi dikt om sorg, død, ensomhet, fremmedfølelse og et vanskelig gudsforhold? Jeg leser dem som utstrakte hender, som invitasjoner til dans i trassig takt. For bare den som har kjent på ensomhet, vet noe om verdien av fellesskap, og det er så lett å overse alle «vi-er» i Hofmos dikt, og alle direktehenvendelsene – «du». Det er deg (og meg) hun skriver til. Og «vi»-et er ofte vanskelig å få til, som i «Melodi», og «du» er ofte en stridig Gud. Men i strevet med å nå fram til og forstå den andre, skjer det noe, og Hofmo gir seg ikke, hun skriver og skriver, og jeg tenker at hun må ha kjent at noen leste, at noen tok imot invitasjonen til å danse, ellers hadde hun vel ikke orket å fortsette.
Trass 3:
Skjebne er et ord jeg avskyr, særlig fordi det har «stakkars» som følgesvenn. I artikkelen i Store norske leksikon om Gunvor Hofmo figurerer ordet fire ganger. Sorgen hennes (over Ruth Maier) er «skjebnebestemmende», det snakkes om «de utstøttes skjebne», vi leser at krigen var «en avgjørende livsskjebne som knuste kjærlighetsforholdet til den som sto henne nærmest», og om hvordan sterke følelsesmessige reaksjoner blir «til en egen eksistensform og en permanent skjebne». Hvorfor skal ikke vi lide, når så mange lider, skal Ruth ha spurt, og Gunvor siterer det i diktet «Møte». Men det er et spørsmål, og svaret vårt kan da ikke være «skjebnen»? Nazismen var ikke uunngåelig, homofobi er et valg, at noen støtes ut er resultatet av våre handlinger. Kanskje har det vært her det har stoppet opp for meg når jeg har nærmet meg Hofmos lyrikk. Jeg har tenkt at hun selv trodde alt det vonde var uunngåelig, og kanskje trodde hun det, kanskje hadde hun tatt det på seg. Men da hadde hun vel ikke skrevet det som et spørsmål, og jeg trenger i alle fall ikke tenke at det var slik det måtte bli. Jeg kan bringe noe inn i diktene hennes, det samme som Tuva nå bringer inn når hun danser med Gunvor.
Men alt vi besverger vårt hjerte,
så lukkes det mer og mer
over det ville ropet,
og ingenting, ingenting skjer
mens gresshoppens spill forstummer
og fuglenes røster blir fler.
Tuva retter ryggen og gjør seg breiskuldret, bytter ut «han» med «hun», tramper rundt i en oppsetsig takt og insisterer på at noe skjer også når «ingenting, ingenting skjer». Hun kaster seg uforferdet ut og gjør diktet til en vals. Ingen valse triste, heller ingen vakker wienervals. Nei, det er en stri og ujevn tredelstakt som gir skjebnetroen motstand, som sier faen heller da, som får oss til å glemme det jevne dunket nedenfra. For Gunvor skildres alltid som så alene, men når Tuva danser med henne, blir hun en del av noe mer, et fellesskap. Det er det jeg selv har lett etter, fellesskapet med henne, men jeg har ikke skjønt at jeg har danset i feil takt, for altfor lenge fulgte jeg bare det jevne dunket, det som sier at det skeive er det ensomme, at det skeive er en skjebne, men det er ikke sant.
Når Tuva danser med Gunvor, er det det ulendte som gir diktet liv. Gunvor selv visste sikkert at det bodde en vals i dette diktet sitt, men det var Tuva som måtte finne telespringaren i det. For sånn er det – forfatteren vet ikke alt om sine egne dikt, og litteraturforskerne vet enda mindre, så det er alltid plass til deg i diktet, selv om du av og til må albue deg fram. Og det er dette som finnes mellom de to akkurat nå, Tuva og Gunvor, som jeg vil kalle det skeive. Det skeive er ikke noe som er, det er noe som skjer, det er den andre takten som kan høres gjennom det jevne dunket, om man bare lytter. Men det skeive er en pardans, det er relasjonen mellom deg og diktet, deg og verden; et dikt blir litteratur først når noen leser det og finner sin egen takt.
Kilde: «Gunvor Hofmo», artikkelforfatter Per Thomas Andersen, Store norske leksikon, 8. mai 2022
(På trykk I Fett 2/2022)
En vals med Gunvor Hofmo
Det er ikke så mange som leser lyrikeren Gunvor Hofmo lenger. Når jeg har spurt litt rundt, blant folk som ellers leser ganske vidt og bredt, svarer de stort sett at nei…. Men de vet jo godt hvem hun var, skynder de seg å forsikre meg om. De vet at hun var lesbisk, og at hun som ung var kjæreste med jødiske Ruth Maier, som ble tatt av tyskerne og sendt til Auschwitz. Noen vet også at hun var samboer med lyrikerkollega Astrid Tollefsen noen år. De fleste vet i alle fall at Gunvor Hofmo var psykisk syk i lange perioder.
Og mange kan tittelen på et par av diktene hennes, men mest fordi de var pensum på skolen.
(Foto: SeppVei, CC0, via Wikimedia Commons)
Gunvor Hofmo levde et annet liv enn de fleste andre i sin samtid, og jeg tenker at det å vite det burde være nok til å bli nysgjerrig på diktene hennes.
I fjor, da det var hundre år siden Hofmo ble født, sendte Nasjonalbiblioteket ut plakater til alle interesserte folkebibliotek, slik at vi kunne lage en Hofmo-utstilling. Og det gjorde jeg. Jeg hentet opp alt vi hadde av diktsamlingene hennes fra magasinet i kjelleren, og fant fram de som står i lyrikkhylla oppe i dagslyset, og til sammen ble de en imponerende samling å stille ut. Mange av bøkene hadde knapt vært lånt ut tidligere.
Men de ble ikke lånt ut nå heller. Ikke en eneste av dem forsvant fra utstillingen, selv ikke debutsamlingen hennes fra 1946, Jeg vil hjem til menneskene. Hofmo var 25 år da den kom ut, og den fikk strålende kritikker.
Lånerne mine er ellers åpne overfor anbefalinger de måtte få, så hva skjedde? Merket de kanskje ambivalensen min, at jeg ikke selv var helt sikker på hva det var jeg ville ha dem til å lese når jeg snakket om Gunvor Hofmo?
For jeg synes selv at Hofmo er vanskelig å lese, og det har plaget meg. Jeg vil jo gjerne være en slik som ser det storslagne i en som regnes som «en av de aller betydeligste lyrikerne fra den andre delen av det 20. århundret». Dessuten kjenner jeg et fellesskap med Hofmo selv, ettersom jeg er lesbisk, som henne. Og likevel har ikke Gunvor og jeg helt funnet tonen. Lenge har jeg tenkt at det er meg det er noe i veien med, men nå er jeg ikke så sikker lenger.
For noe skjer i meg en fredagskveld i mars, når jeg sitter på fjerde rad i Hamar teater og ser Tuva Syvertsen by Gunvor Hofmo opp til dans. Nordisk poesifestival er inne i sitt andre døgn, og nå ser jeg hvordan Tuva, med en liten knekk i håndleddet, løfter venstre arm lett opp. Hånden er vendt oppover, håndflaten er åpen. Den er en invitasjon, den hånden. Kom og dans med meg! Det er bare for Gunvor å legge sin hånd i Tuvas og la seg føre ut på gulvet.
Engang når gresshoppen spiller
i nattvåte enger og kratt,
og hesjene ånder bitter
ut i den bleke natt,
kommer min venn tilbake,
han som jeg aldri har hatt!
Det fantes nok ingenting annet Gunvor Hofmo hadde ønsket seg enn å danse med Ruth gjennom livet. Men Ruth var jødisk, ble tatt av tyskerne og sendt til Auschwitz, hvor hun døde i 1942. Fire år senere debuterte Gunvor som lyriker. Et av diktene i samlingen var «Melodi», som Tuva Syvertsen satte melodi til i 2011 og spilte inn med Valkyrien Allstars. «Gunvor Hofmo ba om det selv», sier Tuva fra scenen, og vi ler, for det er jo sant – du kan ikke gi et dikt tittelen «Melodi» uten at en musiker lar seg inspirere.
Da flakker i ville bilder
drømmer vi gjemte på,
og veiene sover bleke,
uendelig sommernattsgrå,
og stumme går vi og kjenner
vårt ensomme hjerte slå.
Hamar teater ligger i andre etasje i en ærverdig gammel bygning. Under det, i første etasje, ligger selskapslokalet Festiviteten, og der nede er det akkurat nå, som navnet tilsier, full fest. Vi kan ikke unngå å høre rytmene fra dansegulvet som dundrer opp gjennom bjelkelaget, og verst er det jo for Tuva og medmusiker Erik Sollid som skal forsøke å holde sin egen takt. Og dunkdunkdunkdunk lyder takten tungt fra dansegulvet i første etasje, en todelt takt av noe slag, sikkert 4/4, den vanligste av dem alle. Man er så vant til å høre den, man trenger nesten ikke å tenke når man danser, beina flytter seg nærmest automatisk til musikken.
Men Tuva og Erik spiller på trass i sin egen takt.
Kjenner vi våre hjerter
slå sine ujevne slag,
og bjerkenes nattkolde hvithet
er i vårt åndedrag.
Vi prøver å nå hverandre
før alt blir nytt av dag.
Nei, det er ikke meg det er noe feil med når jeg har strevd med å lese Gunvor Hofmo. Den trassen jeg hører i musikken i Hamar teater denne kvelden, er den trassen jeg lenge har kjent på i møtet med Hofmos dikt. Eller nei, det blir feil. Det er trassen jeg kjenner på når jeg fortelles hvordan jeg skal lese Hofmos dikt.
Trass 1:
Per Thomas Andersen skriver at «som kjærlighetsdikter har Hofmo langt på vei vært upåaktet, delvis fordi hun var lesbisk og at dette i tråd med tidens tradisjon fikk relativt forsiktige uttrykk, siden homoseksualitet var straffbart i Norge frem til 1972.» Men Gunvor Hofmo var jo forbausende åpen, både om hvordan hun så på seg selv og om hva Ruth Maier hadde betydd for henne, så ikke skyld på Gunvor! Det var vel heller verden rundt som var heterosentrert, blind på begge øynene og ikke ville høre. I tidsskriftet Oss imellom, gitt ut av Det norske forbundet av 1948, kunne man i april 1963 lese et dikt de hadde satt på trykk av Hofmo som de hadde funnet i samlingen Blinde nattergaler fra 1951. De skeive i hennes egen samtid visste med andre ord at hun var en av dem, en av oss.
Trass 2:
Per Thomas Andersen skriver om hvordan Gunvor kretser rundt temaer som sorg, død, ensomhet, fremmedfølelse og et vanskelig gudsforhold, både i debutsamlingen og de neste fire. Det er jeg selvfølgelig enig i. Men hvordan leser vi dikt om sorg, død, ensomhet, fremmedfølelse og et vanskelig gudsforhold? Jeg leser dem som utstrakte hender, som invitasjoner til dans i trassig takt. For bare den som har kjent på ensomhet, vet noe om verdien av fellesskap, og det er så lett å overse alle «vi-er» i Hofmos dikt, og alle direktehenvendelsene – «du». Det er deg (og meg) hun skriver til. Og «vi»-et er ofte vanskelig å få til, som i «Melodi», og «du» er ofte en stridig Gud. Men i strevet med å nå fram til og forstå den andre, skjer det noe, og Hofmo gir seg ikke, hun skriver og skriver, og jeg tenker at hun må ha kjent at noen leste, at noen tok imot invitasjonen til å danse, ellers hadde hun vel ikke orket å fortsette.
Trass 3:
Skjebne er et ord jeg avskyr, særlig fordi det har «stakkars» som følgesvenn. I artikkelen i Store norske leksikon om Gunvor Hofmo figurerer ordet fire ganger. Sorgen hennes (over Ruth Maier) er «skjebnebestemmende», det snakkes om «de utstøttes skjebne», vi leser at krigen var «en avgjørende livsskjebne som knuste kjærlighetsforholdet til den som sto henne nærmest», og om hvordan sterke følelsesmessige reaksjoner blir «til en egen eksistensform og en permanent skjebne». Hvorfor skal ikke vi lide, når så mange lider, skal Ruth ha spurt, og Gunvor siterer det i diktet «Møte». Men det er et spørsmål, og svaret vårt kan da ikke være «skjebnen»? Nazismen var ikke uunngåelig, homofobi er et valg, at noen støtes ut er resultatet av våre handlinger. Kanskje har det vært her det har stoppet opp for meg når jeg har nærmet meg Hofmos lyrikk. Jeg har tenkt at hun selv trodde alt det vonde var uunngåelig, og kanskje trodde hun det, kanskje hadde hun tatt det på seg. Men da hadde hun vel ikke skrevet det som et spørsmål, og jeg trenger i alle fall ikke tenke at det var slik det måtte bli. Jeg kan bringe noe inn i diktene hennes, det samme som Tuva nå bringer inn når hun danser med Gunvor.
Men alt vi besverger vårt hjerte,
så lukkes det mer og mer
over det ville ropet,
og ingenting, ingenting skjer
mens gresshoppens spill forstummer
og fuglenes røster blir fler.
Tuva retter ryggen og gjør seg breiskuldret, bytter ut «han» med «hun», tramper rundt i en oppsetsig takt og insisterer på at noe skjer også når «ingenting, ingenting skjer». Hun kaster seg uforferdet ut og gjør diktet til en vals. Ingen valse triste, heller ingen vakker wienervals. Nei, det er en stri og ujevn tredelstakt som gir skjebnetroen motstand, som sier faen heller da, som får oss til å glemme det jevne dunket nedenfra. For Gunvor skildres alltid som så alene, men når Tuva danser med henne, blir hun en del av noe mer, et fellesskap. Det er det jeg selv har lett etter, fellesskapet med henne, men jeg har ikke skjønt at jeg har danset i feil takt, for altfor lenge fulgte jeg bare det jevne dunket, det som sier at det skeive er det ensomme, at det skeive er en skjebne, men det er ikke sant.
Når Tuva danser med Gunvor, er det det ulendte som gir diktet liv. Gunvor selv visste sikkert at det bodde en vals i dette diktet sitt, men det var Tuva som måtte finne telespringaren i det. For sånn er det – forfatteren vet ikke alt om sine egne dikt, og litteraturforskerne vet enda mindre, så det er alltid plass til deg i diktet, selv om du av og til må albue deg fram. Og det er dette som finnes mellom de to akkurat nå, Tuva og Gunvor, som jeg vil kalle det skeive. Det skeive er ikke noe som er, det er noe som skjer, det er den andre takten som kan høres gjennom det jevne dunket, om man bare lytter. Men det skeive er en pardans, det er relasjonen mellom deg og diktet, deg og verden; et dikt blir litteratur først når noen leser det og finner sin egen takt.
Kilde: «Gunvor Hofmo», artikkelforfatter Per Thomas Andersen, Store norske leksikon, 8. mai 2022
(På trykk I Fett 2/2022)