22. juli ble Ragnhild Bjørnebekks forskning brått virkelig – og veldig etterspurt. Hva kreves av forskere i en slik unntakstilstand?
(Publisert som hovedsak i Forskerforum 8/11)
Historiene begynner alltid med smellet, idet klokken stopper opp og blir stående stille noen sekunder.
15.25, 22. juli.
Vi skal likevel la det gå noen minutter, kanskje nesten en halvtime. Drønnet etter eksplosjonen, som noen skal tro er et lynnedslag og andre skal tenke er en uanmeldt byggeplassprengning, skal få ebbe ut. Knust vindusglass skal få single ferdig. Det skal bli stille, veldig stille. Så skal folk begynne å løpe, og ambulansesirenene skal begynne å hyle. Deretter skal telefonene begynne å ringe.
Det er der vi begynner. På et kontor ved Universitetet i Bergen, der statsviter Jan Oskar Engene er i ferd med å ta ferie, idet det smeller i Oslo. For nå ringer det ganske snart i Bergen.
Et voldsomt trøkk
– Skjer det et terroranslag i Europa som får pressedekning, vet jeg at nå ringer mediene. Så da innstiller jeg meg på det, sier Engene. Han jobber som førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk. Både hovedfagsoppgaven og doktoravhandlingen hadde terrorisme i Vest-Europa som tema.
I timene, dagene og ukene framover skal det ringe uavbrutt, i mobiler, jobbtelefoner og hjemmetelefoner. Ikke bare til Jan Oskar Engene, men til stadig flere norske forskere, de fleste av dem i Oslo. Aldri før har vel kunnskap, kontekstualisering, analyser og spekulasjoner vært mer etterspurt enn i disse første hektiske dagene og ukene etter terrordåden.
– Det har nok aldri funnet sted en tilsvarende forskningsbasert kunnskapsformidling her i landet som i dagene etter 22. juli, sier voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen i Oslo. Hun har blant annet jobbet mye med såkalte skolemassakrer.
Forskerne skal få både taletid og takkemail. Men de skal også få kjeft, både for det de sa for tidlig, og for det de ikke ville bidra til.
Alt man ennå ikke vet
TV 2 får først tak i Engene, og like etterpå ringer NRK.
– Men dette var før man visste om det var en bombe, så jeg takket nei til begge, heldigvis. Invitasjonen gikk i litt for stor grad ut på å kjøre Al Qaida-sporet.
Først klokken 17 skal politiet gå ut og bekrefte at det er snakk om en bombe. Da har Ståle Ulriksen allerede vært intervjuet på NRK, på telefon fra svigerforeldrenes hus i Kristiansund. Han har sagt at jo, dette ser ut som en bilbombe. Lederen for Avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) har sett nok sprengninger til å være relativt sikker i sin sak.
– Det er naturligvis en stor yrkesmessig risiko forbundet med å gå direkte på luften og kommentere noe som nettopp har skjedd eller som pågår. Da har man alltid meget begrenset informasjon. Vi som stiller opp, legger hodet på blokka. Folk kan være ganske nådeløse om man tar feil, sier Ulriksen.
Beredskapstroppen
Nupi-rådgiveren Helge Lurås er en av de som siden skal få kjeft for å ha sagt det mange tenker, men ingen sier høyt, i NRK noen timer etter smellet: «Det er naturlig at vi først tenker på at dette har noe å gjøre med konflikten vi har sett mellom Vesten og radikale former for islam i lang tid.» Den uttalelsen skal blant annet diskuteres i Morgenbladet 5. august. Men først må Lurås komme seg hjem fra Sandvika Storsenter, der han befinner seg i et lekerom med datteren på to år idet samboeren ringer og forteller om eksplosjonen. Han putter proppen til mobiltelefonen i øret. Der skal den bli værende i mange dager framover.
– I min medieopptreden ligger det et ønske om å påvirke debatten og reaksjonene, særlig når det er en sånn terroraksjon. Vi i Vesten har overreagert etter 11. september, og jeg ville bidra til å dempe mulige overreaksjoner ved å være tydelig, sier Lurås.
Også Tore Bjørgo, terrorekspert ved Politihøgskolen i Oslo, har noen hektiske dager foran seg. En time etter smellet møtes han og kollega Anders Romarheim fra Nupi i gatene i Oslo sentrum for å se. Deretter drar de opp i NRK og blir værende der resten av kvelden.
– Vi kjenner hverandre godt fra da Anders var min assistent på Nupi, og vi samsnakket oss tidlig på at vi skulle holde igjen på å konkludere hvem som kunne stå bak før vi visste mer. Det var nyttig å ha noen å diskutere det hele med, i stedet for å sitte der alene og spekulere, sier Bjørgo.
Han ser det som en samfunnsplikt å stille opp i mediene.
– Jeg har valgt å bygge opp yrkeslivet mitt rundt forskning på politisk vold og terrorisme. Da er det en del av min yrkesforståelse at jeg inngår i en form for stående beredskap når hendelser som 22. juli inntreffer.
Midt i sjokket
Så kommer de første meldingene fra Utøya, og snart twitres det om en blond mann som skyter unge AUF-ere. Kanskje det ikke er islamsk terrorisme likevel? Brått må forskere fra andre felt mobilisere, idet fredagen tar slutt og lørdag 23. juli tar til. Hvem kan noe om norsk høyreekstremisme?
– Jeg tror Aftenposten ringte meg klokken ni lørdag morgen. Da hadde jeg i likhet med mange andre sittet oppe til langt på natt. Men da jeg la meg, var det fortsatt ni drepte på Utøya. Da jeg våknet fem på ni, var det åtti. Jeg rakk akkurat å høre nyhetene før Aftenposten ringte. Og nei, jeg var nok ikke særlig inviterende overfor journalisten. Jeg var i sjokk og svarte nærmest i ørska, forteller Yngve Carlsson.
Han omtaler seg selv som en «ikke-praktiserende forsker», ettersom han i dag jobber som spesialrådgiver i Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS). Men inntil 2004 forsket han på høyreekstreme i Norge, så jo, han skjønner at mediene ville snakke med ham. Utover dagen ringer flere aviser og etter hvert også svensk tv.
– Både om kvelden 23. og morgenen 24. var jeg sidekommentator på svensk TV4. Og det følte jeg meg mer bekvem med, for de ville ha bakteppet, faktakunnskap om det høyreekstreme miljøet generelt, mer enn kommentarer om akkurat 22. juli.
Journalist Tonje Egedius i Aftenpostens A-magasin skal likevel i ettertid etterlyse forskerne. Hun jobber med et eget nummer av magasinet viet «Utøya-ungdommen» og opplever at et knippe ungdomsforskere hun tar kontakt med, sier at de er på ferie eller trenger mer tid. «Har ikke landets intellektuelle elite fått med seg at det er unntakstilstand», spør hun i A-magasinet 5. august.
Men hvilket ansvar har egentlig forskerne i en unntakstilstand?
– Det tror jeg det er få forskere som har tenkt over, for vi har aldri vært i en slik tilstand før. Unntaket er vel terrorforskerne. De jobber jo nettopp med det som kan bli en unntakstilstand.
Men også krisepsykologene og -psykiaterne er vant til at det ringer når noe plutselig skjer, det vil si når noen dreper.
Leif Waage er assisterende regiondirektør for kriminalomsorgen, tidligere sjefpsykolog ved Bergen fengsel.
– De ringte heldigvis ikke før lørdag. Jeg var på landet, og var i sjokk, som alle andre. Men det var jo nettopp unntakstilstand, vi var under angrep. Presidenten i USA kommenterte hendelsene. Da er det all grunn til å være klar til å reise seg fra sofaen.
Samarbeid og overtråkk
Anders Ravik Jupskås sitter selv i sofaen hele lørdagen og følger med på nyhetene. Han er stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og skriver om høyrepopulisme.
– Så snart Breiviks manifest ble kjent, begynte jeg å lese det, samt andre ting han hadde skrevet. Søndag morgen var jeg på NRK.
De første dagene finner det sted en viss arbeidsdeling mellom forskerkollegaer, forteller Jupskås.
– Mediene ringte og sa at Tore Bjørgo hadde sagt at de skulle snakke med meg. Og tilsvarende henviste jeg folk til ham, eller til andre forskere, om jeg følte at de var mer kompetente. Men det var ikke noen avtalt koordinering.
Han mener det var litt for mange som bare hoppet på og glemte at høyreekstremisme er et eget forskningsfelt.
– Det gikk snart ikke en dag uten at det var en kronikk i avisen av noen som hadde lest manifestet, og som skulle fortelle resten av verden hva som stod der. Det var i det hele tatt en del som drev fagimperialisme og strakk sitt eget fagfelt vel langt. Det er dårlig gjort overfor de som faktisk har jobbet med temaet. Fordi om man har lest en artikkel i the Guardian om høyreekstremisme, betyr ikke det nødvendigvis at man kan feltet.
Noen klarer fortsatt å tenke …
Og hele tiden ringer det. Lørdag, søndag, mandag, tirsdag. Hver gang Anders Ravik Jupskås avslutter en samtale, er det fem ubesvarte anrop. Tore Bjørgo må ut og kjøpe seg et nettbrett for selv å klare å holde seg oppdatert på hva som skjer, mens han løper mellom intervjuene. Ragnhild Bjørnebekk skal snakke med over åtti forskjellige journalister i løpet av de første fjorten dagene, fra medier over hele verden.
I Oslo sentrum blir hun stoppet av ukjente mennesker mens hun haster mellom tv-studioene. De takker henne for det hun bidrar med av kunnskap og forståelse.
– Mange fortalte om en følelse av uvirkelighet. Men for meg var det omvendt – plutselig ble stoffet jeg hadde jobbet med så lenge som forsker, veldig virkelig, sier Bjørnebekk.
To amerikanske psykologkollegaer sender henne en e-post umiddelbart etter at massedrapene blir kjent. De blir viktige samtalepartnere for henne i dagene etterpå.
– Det er ikke så mange som har jobbet med de samme tingene som meg her i landet, så det var veldig betryggende å kunne diskutere med disse to underveis.
Heller ikke Helge Lurås fra Nupi opplever det som har hendt, som «uvirkelig».
– Jeg følte at det dannet seg en konsensus rundt det å mene at det han hadde gjort, var uforståelig. De fleste så ut til å ønske seg en forklaring der terroristen var helt eksepsjonelt gal og ikke representativ for noe eller noen. Helst skulle man bare taust minnes og være veldig emosjonelt berørt, for å være en del av det norske fellesskapet. Så de av oss som tross alt hadde et mye mer distansert forhold til hendelsene, som allerede fra første minutt begynte å resonnere rundt og analysere situasjonen, ble nærmest sett på som suspekte
… mens noen sier nei
Selv om Al Qaida-sporet nå i det store og hele er forlatt, er Helge Lurås ikke mindre etterspurt av den grunn.
– Men nå var jo nær sagt alle samfunnsforskere relevante, og flere med dem – psykologer, kriminologer, valgforskere, retorikkeksperter, folk som har jobbet med integrering. Var man ikke relevant som samfunnsforsker i disse dagene, burde man spørre seg hvorfor, sier Lurås.
Liv Finstad, professor ved Universitetet i Oslo, er en av de som blir kontaktet lørdag av en avis, med spørsmål om å skrive en kommentar om 22. juli. Hun sier nei.
– De sa de trengte en kriminolog på banen. Og ja, det ligger i samfunnskontrakten at forskere har et formidlingsansvar. Men det var for tidlig for meg, for nært. Jeg trengte tid til å tenke meg om.
Det er også noe annet å uttale seg om hendelser på norsk jord, mener Finstad, enn for eksempel å skulle si noe om folkemordene i Rwanda.
– I forbindelse med 22.-hendelsen kommer involverte og pårørende til å lese det vi skriver og uttaler oss om. Det gir oss som forskere også et medmenneskelig ansvar som ikke er like sterkt når vi snakker om hendelser et helt annet sted.
Hun synes kritikken fra A-magasinets Egedius blir vel krass.
– Ja, 22. juli medførte på mange måter en unntakstilstand, og det var mange forskere som fikk et voldsomt trøkk. Men det er ikke sikkert at de beste analysene kommer akutt i en unntakstilstand. Det er en tid for alt. Kunnskap, informasjon, medmenneskelighet tenker jeg er viktig, sier Finstad.
Så blir det høst
Etter hvert som dagene går, begynner det å gå stadig lengre tid mellom hver telefon. Det blir tid til å tenke tanker til ende, og til å kjenne etter hvordan man egentlig har det. Snart tar et nytt semester til. Nye studenter skal ønskes velkommen.
– Det alvoret som ligger i kriminologifaget, har fått næring etter 22. juli. Har vi et godt nok språk for de grusomhetene vi jobber med i dette faget? er noe av det jeg spør meg om nå, sier Finstad.
Anders Ravik Jupskås føler at han ikke helt har lov til å si at han er sliten etter sommeren.
– Min gode venn Vegard løp for livet på Utøya. Sammenlignet med ham så … Men jeg føler på en måte at jeg har gjort en innsats. Jeg har fått e-post fra folk jeg ikke har sett siden ungdomsskolen, som takker for at jeg har «bidratt med lettfattelige analyser i en vanskelig tid». Det kjennes godt.
Enquete:
Hva kunne du ha bidratt med om mediene hadde ringt?
Kirsti Stuvøy
førsteamanuensis, samtidshistorie og internasjonale studier, Høgskolen i Lillehammer
Jeg ville satt 22. juli inn i en internasjonal sammenheng og vist hvordan bestemte forestillinger om maskulinitet og femininitet blir en del av det å skape orden i verdensbildet. Handlekraft og militær respons blir slik motsats til det mange ynder å kalle det feminiserte Europa.
Marit Olave Riis-Johansen
stipendiat, Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier, NTNU
Jeg forsker på politiavhør, nærmere bestemt kommunikasjonen mellom politi og fornærmede, så jeg ser at det er veldig relevant. Men jeg er så fersk at jeg nok foreløpig ville ha kviet meg for å la meg intervjue i mediene.
Anne Marie Presthus
førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Agder
Skolene har hatt en viktig, men vanskelig oppgave med å bearbeide hendelsene 22. juli. Fra min forskning på rektors rolle kunne jeg ha løftet fram hvordan verdier som tillit, respekt og omsorg for elever og medarbeidere tydelig kommer fram i rektorenes daglige virksomhet.