Nå har jeg lesbisk los, skriver jeg i en sms til en venninne av meg, og hun vet at da forsvinner jeg for en stund. Nei, jeg er ikke på Tinder. Det har jeg ikke tid til. Akkurat nå dater jeg Tove Jansson, Gidske Anderson, Vivica Bandler og et par andre. Jeg holder på med et bokprosjekt om dem, jeg er forelska i dem alle, og jeg har så mye lesbisk los at jeg ikke får sove om natta. Jeg bare ligger der, time etter time, og tenker på det neste arkivet jeg skal prøve å få tilgang til, med disse folkas brev, manuskripter og kanskje til og med dagbøker.
Første gang jeg hadde lesbisk los, i alle fall som jeg kan huske, var i 1985. Jeg var 14 år og jeg leste Møte med Tove Jansson av Tordis Ørjasæter. Denne boka var en del av en biografiserie for barn og ungdom fra Gyldendal, hvor man ellers kunne møte storheter som Elvis, Jesus og Manchester United.
Jeg likte å lese biografier, og aller best likte jeg når de kjente personene skrev selv. Jeg leste Et Mårbackabarn av Selma Lagerløf, jeg leste både Elleve år og Kjære Dea av Sigrid Undset, og ikke minst Billedhuggerens datter av Tove Jansson, alle selvbiografiske bøker, alle sammen om det som skulle bli starten på kunstnerliv.
Jeg hadde ingen drømmer om å bli kunstner selv, men jeg ville være nær kunstnere, for jeg hadde det for meg at de levde et liv også jeg ville leve. Jeg hadde begynt å kalle meg lesbisk, inni meg, og i det lå for meg mer enn bare å være en som ble tiltrukket av andre jenter. Det var aldri en skam knyttet til det ordet for meg. Det var en frihet. Jeg skulle ikke bli en som levde et konvensjonelt liv, det var jeg overbevist om. Jeg skulle ikke ha familie. Jeg skulle ut i verden. Men jeg trengte noen ledestjerner ut i livet. Og de fant jeg på biblioteket.
I Møte med Tove Jansson forteller Ørjasæter om Tove og «venninne» Tuulikki, og jeg bare skjønte at de var kjærester. Hvorfor skulle de ellers ha bare ett stort rom i den hytta de bygget sammen på en øy ytterst i havgapet? Plutselig måtte jeg lese alle mummibøkene på ordentlig, og de snakket til meg på en helt ny måte. Og jeg følte at jeg nå visste noe som ingen andre visste, jeg trodde ikke engang at Ørjasæter visste det, og at noe av det jeg visste, var at jeg ville leve et liv som Tove og Tuulikki.
Den får aldri et navn i Ørjasæters bok, den kjærligheten som er mellom Tove og Tuulikki, eller mellom Tove og Vivica, Janssons første kvinnelige kjæreste. Da jeg etter hvert ble en del av et skeivt miljø i Oslo, pratet jeg med noen av de andre om denne boka. Flere av dem misliktet sterkt at Tuulikki og Vivica bare ble omtalt som venninner. Selv fortsatte jeg å elske denne boka, uten å helt klare å forklare hvorfor det egentlig ikke gjorde meg så mye, det at L-ordet ikke var med.
Og selvfølgelig visste Ørjasæter. Alle visste. I en artikkel fra 2003, skrevet to år etter at Tove Jansson døde, diskuterer Ørjasæter utfordringer som er ved å skulle skrive en biografi om et annet menneske, særlig når det mennesket ennå lever. Ikke noe om politikk, ikke noe om kjærlighet, var betingelsen fra Tove Janssons side.
Selvfølgelig skulle man ha ønsket at Ørjasæter, den gangen i 1985, kunne skrevet det som det var – både Tuulikki Pietilä og Vivica Bandler var kjærester av Tove Jansson, altså mer enn «nære venninner». Og likevel er det to ting ved denne biografien som gjør den skeiv.
For det første omtales også Atos Virtanen bare som en «nær venn». Han var en annen av Tove Janssons kjærester, før hun gikk over til spøkelsessiden, som hun selv har skrevet i private brev, altså ble lesbisk. Virtanen var også en svært viktig person i Tove Janssons liv, men Ørjasæter gjør ham ikke viktigere enn kvinnene. Og det bringer meg over på det andre punktet. I omtalen av relasjonene til de to kvinnene Vivica og Tuulikki, får Ørjasæter fram verdien av forhold mellom kvinner.
Da, i 1985, før vi hadde begynt både å snakke om queer teori og bruke begreper som heteronormativitet, lykkes Ørjasæter med andre ord etter min mening med å utfordre heteronormative forestillinger om hva som er gode liv, og det til tross for at hun skriver under en slags sensur. Hun skaper en mulighet for at en fjorten år gammel leser kan få lesbisk los.
Så hva er så å ha lesbisk los? Det er å se spor av liv der kvinner velger hverandre som hverandres viktigste og nærmeste. Kanskje er det et seksuelt forhold, kanskje ikke, sannsynligvis vet bare de som har det forholdet hvordan kjærligheten mellom dem kommer til uttrykk. Men det er en kjærlighet som er produktiv.
Forhold mellom kvinner har gjennom historien i liten grad blitt regnet som produktive. Heteronormativitet handler nemlig om mer enn obligatorisk heteroseksualitet basert på en tokjønnsmodell der kategoriene kvinne og mann er gjensidig utelukkende. Det handler også om hvordan man ser på medlemmer av gruppen «Kvinner», hvordan de forventes å være så like hverandre at de enten bare er som avskallinger av hverandre, eller de er konkurrenter til den samme plassen, den i mannens blikk. Begreper som «sjelesøstre» er et eksempel på det første. Man snakker sjelden om sjelebrødre på samme vis. Begrepet «Den andre kvinnen», om kvinner som har et forhold til en såkalt «opptatt» mann, er et eksempel på det andre, altså der kvinner konkurrerer.
Eller som det spørsmålet forbausende mange grupper av kvinner har fått, når de har sittet samlet et sted og en mann kommer bort og spør: «Sitter dere her helt alene, dere?»
At det kan skje noe av verdi, fysisk, intellektuelt, faglig, mellom to kvinner, er en revolusjonerende tanke. Kvinners intellektuelle, faglige og kunstneriske betydning for hverandre er blitt undervurdert i uminnelige tider, for ikke å snakke om kvinners intellektuelle, faglige og kunstneriske betydning for menns utvikling.
I Tove Jansson-boka skriver Ørjasæter om hva Vivica Bandler og Tuulikki Pietilä betød for Tove Jansson. Som leser skjønner man at disse relasjonene var avgjørende for henne. Ørjasæter får vist at en relasjon mellom to kvinner kan inneholde alt en fjorten år gammel Siri kan ønske seg – en å reise med, en å arbeide med, en å elske.
Men er ikke en vesentlig del av det skeive historieprosjektet å løfte fram og synliggjøre lesbisk seksualitet, vil helt sikkert noen spørre. Nei, mener jeg, det viktigste og skeiveste vi gjør er å løfte fram betydningen av kvinners selvvalgte relasjoner til andre kvinner. Jeg sier selvvalgte, for mor og datter-relasjonen skrives det allerede mer enn nok om.
Alle vi som lar oss få lesbisk los, blir imidlertid med jevne mellomrom konfrontert med påstanden om at vi er sexfikserte, at vi trenger oss inn i andres privatliv. Spør du meg, er det ingen som er så fiksert på sex mellom to av samme kjønn, som heterofile.
I fjor gikk jeg og kjøpte en helt ny essaysamling av den amerikanske forfatteren Vivian Gornick. Ett av essayene handlet om Rachel Carson, amerikansk marinebiolog og forfatter, som i 1962 ga ut boka Den tause våren, om bruk av giftstoffer.
Sommeren 1953 hadde Rachel Carson møtt Dorothy Freeman, og de utviklet et nært forhold som skulle vare fram til Carson døde i 1964. I Vivian Gornicks essay om Carson heter det, i min litt kjappe oversettelse fra engelsk:
«I 1995, i forbindelse med publiseringen av de mange brevene Rachel Carson og Dorothy Freeman skrev til hverandre, hevdet de homofile at Carson var en av dem. Jeg kan imidlertid ikke forestille meg den jomfruelige Carson som aktiv lesbisk. Det er faktisk nesten umulig å forestille seg henne full av kjødelig lyst. Brevene hun skrev til Freeman er intenst romantiske, men de er på ingen måte seksuelle.»
For det første ble jeg jo utrolig skuffa over at selveste Vivian Gornick kunne skrive noe sånt som dette. Det er homofobt, og det er kvinnefiendtlig. Og så ble jeg så lei. For dette kravet om bevis om seksuell aktivitet, for hvem sin skyld skal det framlegges? Når jeg leser brevene mellom Carson og Freeman, er det jo ikke tvil i min sjel om at Freeman var Carsons significant other på mange vis. Hvorfor holder ikke det? Og hvorfor skal det alltid stilles spørsmål ved kvinners lyst eller mangel på sådan, på hvordan denne lysten kommer til uttrykk? Hvorfor skal kvinners seksualitet vurderes, evalueres. Hvorfor holder det ikke at Carson i det siste brevet til Freeman før hun døde, skrev: Glem aldri, kjære, hvor dypt jeg har elsket deg i alle disse årene.
Å ha lesbisk los er ikke å tvinge seg inn på folks soverom. Der foregår det sjelden noe som er interessant for andre enn de involverte. Å ha lesbisk los er å ville høre fortellingene kvinnene forteller om seg selv og hverandre, hva de snakket med hverandre om, hva de betød for hverandre, hvordan de sprengte grenser, og hva som skjedde da de gjorde det som ikke ble forventet av dem.
Å ha lesbisk los er å la seg lede av andre kvinner ut i noe nytt og spennende, ut i noe du ikke trodde fantes, noe som gir deg et nytt blikk på verden. Er du heldig, mister du nattesøvnen, i ren lykke.
(Innlegg holdt på seminar om Skeive lesninger på Nasjonalbiblioteket 22. september 2022.)