Hun er så uendelig lykkelig, så forelsket, så veldig på plass i seg selv. I førtifire og en halv dag kjenner Jenny på all den kjærligheten hun inntil da bare har drømt om.
Så mister hun ham hun elsker, og jeg gråter med henne og tenker at dette er en av de fineste, tristeste, skeiveste fortellingene jeg vet om. Jeg vet at andre har lett etter – og til dels funnet – det lesbiske i denne romanen. Men det er andre sider ved boken jeg synes er mer radikale og grensesprengende, også i dag.
Jenny kom ut i 1911, og blir regnet som 29 år gamle Sigrid Undsets gjennombruddsroman. Her tematiserer hun «forholdet mellom kjønnene, seksualitet og ekteskap», står det å lese i Store norske leksikon. Undset selv ville i liten grad snakke om boka da den kom ut. Men til Norsk Familie-Journal skal hun ha sagt at hun skrev Jenny ut fra en fascinasjon av «den deilige og farlige tiden» hun levde i. Og jeg synes selv den tiden vi lever i, kan være en deilig, men også farlig tid, og bør ikke også vi derfor snakke om hvordan vi ordner livene våre, og hva vi tenker om kjærligheten? Og vi må gjerne begynne med å snakke om Jenny, for selv om det allerede er skrevet mye om både denne romanen og Sigrid Undset selv, tenker jeg at noe mangler, og det som mangler, er det jeg vil kalle det skeive. Det skeive er riktignok overalt for tiden, særlig nå i det herrens skeive kulturår 2022, men jeg tenker at vi har mistet noe på veien hit, og det jeg tenker at vi har mistet, er paradoksalt nok mye av det skeive.
Men la oss begynne med begynnelsen, med Adam og Eva. For hvem giftet barna deres seg med? Det var et spørsmål jeg grublet mye på som liten. Her hadde de to første menneskene fått beskjed om å være fruktbare, men hva så med neste generasjon? Freud i all ære, altså, men det går ikke altfor mange år før barn lærer seg at det ikke er lov å bli kjæreste verken med sine egne foreldre eller med søsken. Da jeg var blitt gammel nok til å lese i Hjemmets illustrerte barnebibel, som vi hadde hjemme i bokhylla, var jeg dermed også smart nok til å skjønne at her var det noe muffens med hele skapelsesberetningen. Det måtte finnes flere mennesker. For ikke å snakke om den historien om Noas ark, der det liksom bare skulle være med ett par av hvert slag, en hann og en hunn, mens resten druknet. To sjiraffer, to løver, to sebraer. Nei, den gikk jeg ikke på! Om ikke Noa hadde fått med seg de basale leksjonene i arvelære, regnet jeg med at i alle fall Gud visste såpass.
Å lese bibelen som barn er mine første minner av at jeg reflekterer rundt normer for kjønn og seksualitet. Siden har jeg ikke kunnet slutte å fundere over hvordan vi ordner oss i den mer private delen av livet, og hvordan vi setter grenser for oss selv og ikke minst hverandre. Det ble snart ganske tydelig for meg at vi tenker kjærligheten langsmed to akser: den seksuelle kjærligheten langsmed en horisontal akse, den reproduktive kjærligheten langs en vertikal, og at det er i skjæringspunktet mellom de to aksene man tenker seg at livet skal leves. Du finner en partner, dere får barn, som igjen finner seg partnere som de får barn med, og sånn er menneskeheten forventet å holde på. To og to av oss entrer arken, og når stormen er over og landet er tørt igjen, forventes vi to å produsere avkom. La oss kalle dette heteronormativitet, en verdensanskuelse basert på tokjønnsmodellen, der kategoriene «kvinne» og «mann» er gjensidig utelukkende, og der heteroseksualiteten anses som det «naturlige» og mest ettertraktede. Du forventes å ville finne deg en partner av et annet kjønn, og du forventes å ville ha barn. Og for all del: Mange trives med å leve livet innenfor de rammene, men lykken og kjærligheten kommer i mange former, og det må nå engang et samfunns lovverk ta høyde for.
Å lese litteratur med et skeivt blikk er for meg å se etter alle forsøk på å undergrave heteronormativiteten, altså å utfordre den makten som ligger i enhver dominerende verdensanskuelse, i dette tilfellet forestillinger om hvordan vi skal leve kjærlighetslivene våre. Å lese med et skeivt blikk handler derfor om mer enn å se etter homoseksuelle erfaringer. Det kan for eksempel handle om historier som utfordrer forestillingen om at reproduktiv kjærlighet er betinget av seksuell kjærlighet sådan, altså at det å ønske seg barn fordrer det å ønske seg noen å få barnet med.
Når vi møter Jenny, er hun 27 år og har aldri vært forelsket. Men hun går og venter intenst på han som skal være «hennes herre». «Hun levde, fordi hun ventet», står det å lese. Men oi, som hun lever mens hun venter! De tre-fire første kapitlene av romanen tar alltid litt pusten fra meg. Vi er riktignok dømt til å se verden fra Helge Grams synsvinkel her i begynnelsen. Kjedeligere figur i norsk litteraturhistorie finnes vel knapt. Han har akkurat kommet til Roma, han er «kandidat» og har lenge drømt om å reise til Italia, mye fyrt opp av faren Gerts beretninger fra sin egen ungdomstid. Nå er unge kandidat Gram altså i den evige stad, og når han er ute og virrer om kvelden, kommer han i snakk med Jenny Winge og ikke minst venninnen hennes, Francesca Jahrmann, som han ganske snart blir betatt av. Men det er Jenny som tar ham under sine vinger og inviterer ham med for å «drikke vin og høre musikk». Sammen med noen andre skandinaviske venner, også de kunstnere, blir de unge gående fra sted til sted gjennom den deilige italienske natten, og det hele foregår en gang i løpet av det første tiåret av 1900-tallet. På et tidspunkt er vennegjengen innom en liten kirke der Jenny legger seg ned på en skammel og ber, mens vennene sitter halvsovende i kirkebenkene. Så står sola opp, og de sitter sammen på et steingjerde og ser Roma våkne. Til slutt vil de fleste av dem hjem i seng, men Jenny vil gå og jobbe. Helge henger seg på henne ennå en stund, opp til det lille huset hvor hun har sitt atelier. Her skal hun bli stående og male gjennom dagen, før hun går og tar seg et bad, for så til slutt å vende hjem til den lille leiligheten hun deler med Francesca. Snakk om å kunne kunsten å døgne!
Jeg forføres av den Jenny vi møter her i begynnelsen. Det er noe med energien hennes, målbevisstheten, men også den rolige framtoningen, sterkt kontrastert av Francescas væremåte, som framstår som en sutrete unge. Og så er det noe utrolig sensuelt over Jennys appetitt. Stadig vekk gjennom natten og morgenen stopper hun opp, for å drikke og ikke minst spise. Et første sted går det i speilegg, brød og kokt melk. Litt senere kjøper hun en smultbakkels fra et kjerreutsalg, en fettdryppende bolle som Helge blir kvalm av å se på, men som Jenny spiser med god appetitt. Og så, når de har kommet opp til atelieret, er det frokost. «Jenny flenget store stykker av det med sine hvite tenner – puttet små beter parmesanost i munnen til det og drakk vin – de tre egg hadde hun allerede ekspedert». Jenny, som Helge innledningsvis beskriver som mager, har en matlyst som har blitt få kvinner forunt i litteraturen, med mindre det er for å framstille dem som groteske og overskridende. For Jennys del bidrar matlysten bare til å understreke det levende, energiske og lidenskapelige ved henne. Tankene går til filmen Blå er den varmeste fargen, som nok er mest kjent for sine lange, intense lesbiske sexscener. Men tro om ikke den mest sanselige, mest livsbejaende og fantastiske scenen er når hovedpersonen, tenåringsjenta Adele, sitter på en uteservering med en kompis og er i ferd med å innta en stor kebabrull. Hun spiser, skravler og ler, tygger og gumler, og scenen varer i det uendelige, og det er så man kjenner den gode smaken av kjøtt, dressing og isbergsalat i munnen. Det er en så fantastisk befriende og livsglad scene som sier alt om Adeles lyst på livet, og slik leser jeg også Jennys appetitt. Det er godt mulig hun går og venter, men hun lever med stor kraft mens hun går der.
Denne Jenny som vi møter her innledningsvis, ser vi imidlertid ikke så mye av videre utover i boka. Når hun og Helge begynner å henge sammen, og etter hvert blir et par, blekner hun for meg, blir utydelig, ja, egentlig blir hun mest en klump av uforløst lengsel etter en udefinert Ham. Romanen er i det hele tatt en merkelig konstruksjon, med synsvinkler som skifter ganske umotivert, med lange dialoger som etter hvert kjennes mest enerverende, med inkonsekvente persontegninger, og altså med et par menn – Helge Gram og hans far Gert – som er så anemiske og umodne at det er ubegripelig at Jenny i det hele tatt orker å involvere seg med dem. For det gjør hun – først forlover hun seg med Helge, så innleder hun et hemmelig forhold til Gert hjemme i Kristiania. Jeg mener: Alle skjønner at Kristin Lavransdatter faller for Erlend. Han er bokstavelig talt ridderen som dukker opp i nødens stund. Men Helge? Gert?
Ikke det at Jenny faktisk har dypere følelser for noen av dem, det innrømmer hun selv. Hun «hyklet hete, mens hun bare var lunken. Og når hun ikke var hos ham, tenkte hun neppe på det» heter det for eksempel om forholdet til Gert.
Sigrid Undsets egen biografi trekkes gjerne inn i diskusjonen rundt Jenny. Hun skrev romanen mens hun selv bodde i Roma. Her hadde hun også møtt den norske maleren Anders Castus Svarstad, det som omtales som «hennes store kjærlighet». Hvorvidt det var det, vet vel bare hun selv, men han var i alle fall hennes eneste kjente seksuelle kjærlighet. Han var gift da de møttes og hadde barn med en annen, og da han og Undset endelig ble gift, var hun gravid med deres første barn. Om Undset nå altså var så overveldende forelsket i Svarstad som det fortelles, finnes det imidlertid lite gjenklang av slike følelser i romanen hun skriver i denne tilstanden. Jenny går historien gjennom og kjenner på hvor uforelsket hun er, i Helge, i Gert, og også i vennen Gunnar Heggen, som mot slutten bekjenner sin kjærlighet til henne.
Sigrid Undset vokste opp vel vitende om Kristianiabohemens manifest om fri kjærlighet, og vi vet at hun var full av kollegial beundring for en av dem, den sju år eldre forfatteren Ragnhild Jølsen. Jølsen hadde flere forhold til menn uten å være gift, og hun skrev om kvinners lyst og drifter. Undset visste med andre ord at det fantes andre måter å leve livet på enn ved å skulle «spare seg» til den ene.
Og hun er den første, ifølge forfatter Gerd Brantenberg, som skriver om lesbisk kjærlighet i norsk litteratur, og det nettopp i Jenny. Mot slutten av boka hører vi om den danske malerinnen Loulou von Schulin, alkoholisert og fraskilt, en som «dyrket venninneskapet, hvorom det gikk særdeles skumle rykter». Von Schulin legger an på Jenny når hun og Gunnar er ute på en bar-runde, og de to kvinnene avtaler egentlig å møtes neste dag. Jenny trekker seg imidlertid fra avtalen, men når Gunnar snakker nedsettende om damen, sier Jenny bare «Du vil ha det til det, at livet er så forbannet lett oversiktlig».
Med Christine Myrvangs bok Tause kilders tale fra 2020 blusset diskusjonen opp om Sigrid Undsets eventuelle seksuelle følelser for andre kvinner. Skildringen av vennskapet mellom Jenny og Francesca har for eksempel fått en del oppmerksomhet av litteraturforskerne. Vi hører om kyss og kjærtegn mellom dem, og om hvordan Francesca kommer krypende opp i senga til Jenny i leiligheten de deler, selv om sistnevnte ikke er så begeistret for slike nattlige besøk.
Å lete etter spor etter konkrete skeive liv og erfaringer i en skjønnlitterær tekst er én måte å «lese skeivt» på. Brantenbergs omtale av Jenny er å finne i boka På sporet av den tapte lyst fra 1986, «resultatet av 4 ½ år arbeid for å finne spor av kjærlighet mellom kvinner i nordisk litteratur», som det heter i forordet. I Myrvangs bok hører vi om en tilsvarende jakt, der hensikten er å få «tause kilder» til å snakke om det som ikke har blitt snakket om før – homoseksualiteten, «the love that dare not speak its name», for å sitere Lord Alfred Douglas.
I en slik sammenheng fungerer skeiv som et synonym, eventuelt et paraplybegrep for den eller det som er homofilt/lesbisk/bifilt, i motsetning til det som er heterofilt. Å lete etter det tapte og det tause blir som å foreta en rehabiliteringsprosess, der alt som har blitt fortiet eller skjøvet vekk av det heterofile får ta plass igjen. Det skeive kan sirkles inn og gis et navn, og kan så ta plass ved heteroseksualitetens side, som noe annet, men likevel forsvinnende likt. I 1993 innførte man i denne tankegangens navn en egen lov– partnerskapsloven. Den var tilnærmet lik ekteskapsloven, med unntak av adopsjonsretten. I første paragraf av loven het det for øvrig at den gjaldt for «to homofile personer av samme kjønn». Man måtte med andre ord anse seg som homofil for å kunne benytte seg av loven. Det holdt ikke bare å ville gifte seg med den andre…. I 2009 trådte så den nye ekteskapsloven i kraft, trolig den skeive bevegelsens største seier, ved siden av avkriminaliseringen av sex mellom menn i 1972. Den nye loven var såkalt kjønnsnøytral (men ikke mer nøytral enn at også den, i likhet med tidligere tiders ekteskapslover, baserer seg på tokjønnsmodellen), der også alle som måtte anse seg som homofile nå fikk samme rettigheter som alle heterofile.
Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg vil tilbake igjen til krysspunktet mellom de to aksene – den horisontale og den vertikale. Og jeg vil tilbake til Jenny og kjærligheten.
Jenny blir gravid med Gert. Forholdet mellom dem har tatt slutt, i alle fall for hennes del. Selv om hun forteller ham at hun skal ha barn, vil hun ikke ha noe med ham å gjøre. Hun drar til Tyskland uten å la Gert få vite hvor hun befinner seg, og får barnet, en liten gutt. Underveis i svangerskapet har hun pendlet mellom ulike følelser til det å skulle ha barn. Mye har nok handlet om at det ville knytte henne til Gert, som hun kjenner seg ferdig med, og som vel heller aldri har framstått som noen premiefar for det barnet han allerede har – Helge. Og hun tenker på hva folk flest vil si. Men så tar hun «sin egen frykt i nakken» og tvinger seg til å se «fornuftig» på situasjonen. «For en stor del var det jo meningsløs overtro, denne redselen for å få et barn. Slikt hendte jo rett som det var – skulle hun være noe dårligere enn alle de arbeidersker som greide seg alene med barnet sitt. (..) Forsørge et barn måtte hun vel kunne likeså godt som alle de piker som ikke kunne tiendeparten så meget som hun», tenker hun. Jennys kjærlighet til barn kommer ellers til uttrykk flere ganger i løpet av historien. Vi hører om savnet etter lillebroren Nils, og om den fattige lille gutten Ausjen, som hun møter forfrossen i et portrom, og som hun kjøper sjokolade og røde votter til. Og vi hører hvordan venninnene gjorde narr av henne da de oppdaget at hun i en alder av fjorten år fortsatt lekte med dukker. «Men hun fornektet sine elskede barn – sa det var småsøstrenes dukker.»
Og når den lille navnløse gutten er her, ja, da er hun bare så uendelig lykkelig, så full av kjærlighet. I en ferie hørte jeg Jenny som lydbok, lest av Petronella Barker. Aldri har det vært tydeligere for meg hvor mye varme og ømhet som ligger i skildringene av Jennys førtifire og en halv dag som mor. Barker leser med en dvelende, sommervarm stemme, tung av lykke, og kontrasten til de utmattende, kvernende, frustrerende rundene med først Helge og så Gert kunne ikke vært større.
Så dør gutten, og snart også Jenny.
De konservative kritikerne skal ha syntes at romanen var altfor frittalende i beskrivelsen av kvinnelig seksualitet, mens kvinnesakskvinnene irriterte seg over at den unge og lovende kunstneren ender med å ta livet av seg fordi hun ikke fant den rette mannen. Men det var vel ikke det hun ikke fant, som var årsaken til selvmordet, tenker jeg, men det hun mistet. For hadde hun bare fått beholde ham, han som hun hadde i bare disse seks deilige ukene, «å, hvor jeg skulle arbeidet», sier hun fortvilet til Gunnar. For henne var kilden til kjærlighet og til arbeidslyst den samme. Nå var hun igjen brutalt alene, og dermed også ute av stand til å male. Livsgnisten sluknet i henne.
Hver gang jeg har lest Jenny, og kanskje enda mer når jeg har lest hva folk sier og skriver om Jenny, har jeg tenkt: Hvorfor snakker så få om det radikale, normbrytende, skeive i Jennys, og kanskje også Sigrid Undsets, tilnærming til det å bli alenemor? Også senere i forfatterskapet, for eksempel i Ida Elisabeth (1932), skriver Undset befriende positivt om det å være alene med omsorg for barn. Kristin Lavransdatters barn er jo også i lange perioder tilnærmet farløse, og Undset selv valgte på et tidspunkt å gå ut av ekteskapet med Svarstad og etablere seg alene med de tre ungene. Om Kristin Lavransdatter heter det i Store norske leksikon at trilogien «beskriver ikke bare forholdet mellom Kristin og faren og mellom Kristin og Erlend. Den beskriver ikke minst Kristins forhold til Gud». Og ingen kan vel være uenig i at alle disse relasjonene er svært viktige for henne, men hva med forholdet til barna? Det har alltid vært skildringene av disse relasjonene som har gjort mest inntrykk på meg. I mange år gikk jeg til og med rundt og kunne navnet på alle de åtte sønnene, i riktig rekkefølge, og jeg ventet bare på en litteraturquiz der jeg kunne briefe med denne lite etterspurte kunnskapen. Det siste Kristin gjør før svartedauen tar henne, er for øvrig å forsvare en ugift alenemor.
Jeg tror ikke forfattere alltid vet hvorfor de skriver det de skriver. Jeg tror så visst Sigrid Undset var forelsket i Svarstad, men hun visste også om andre virkeligheter, andre mulige liv, og de skriver hun inn i Jenny. Hun visste om den frie kjærligheten, og også om den forbudte, lesbiske, men jeg tror verken den frie eller forbudte kjærligheten egentlig interesserte henne. Hun var mest opptatt av den kjærligheten som forplikter, slik kjærligheten til et barn gjør. Og hun må ha visst noe om det å elske, eller i alle fall lengte etter, et barn.
Den seksuelle kjærligheten og den reproduktive kjærligheter er to forskjellige ting, vil kanskje noen hevde. Men jeg vet ikke, jeg. Jeg tror de springer ut av samme kilde, av viljen og lysten til liv. Esther Perel er en belgisk psykoterapeut jeg har stor sans for. I boka Erotisk intelligens, eller Mating in Captivity, som den så treffende heter på engelsk, skriver hun om ulike par og deres utfordringer. En av dem er Warren og Stephanie, der sistnevnte nå bruker all sin tid og energi på ungene, mens ektemannen kjenner seg glemt. «Hvis vi tenker på erotikk, ikke som sex som sådan, men som en sitrende, kreativ energi, er det ikke vanskelig å se at Stephanies erotiske nerve lever i beste velgående. Det er imidlertid ikke lenger ektemannen som står i fokus for erotikken. Den er nå kanalisert til barna», skriver Perel, og skynder seg å understreke at Stephanie selvfølgelig «vet forskjell på voksen seksualitet og sanseligheten i omsorgen for små barn. I likhet med de fleste mødre ville hun ikke drømme om å søke seksuell tilfredsstillelse hos sine barn.» Når dagen er over, opplever Stephanie at hun ikke har noe å gi ektemannen, som lengter etter fysisk nærhet. Men som Perel kommenterer, er kanskje saken heller at hun ikke har noen udekkede behov. Eros er omdirigert, og barna dekker hennes mentale og fysiske behov for nærhet.
Incestforbudet og lov om seksuell lavalder er kanskje de to juridiske bestemmelsene som de fleste av oss (forhåpentligvis alle) støtter mest helhjertet opp om. Barn skal få være i fred for voksnes ønsker og lyster. De fleste foreldre ville vel også steile om noen så mye som antydet at følelsene de måtte ha for sine barn, var seksuelt betinget. Og det mener jeg da heller ikke. Men jeg liker at Perel utvider vår forståelse av eros.
Jeg som skriver denne teksten, har ikke selv barn, og har aldri kjent på noen særlig morslengsel. Det har vært andre ting jeg har villet bruke livet mitt på. Og likevel, eller nettopp derfor, har jeg ofte kjent meg fremmed overfor den dominerende skeive aktivismen. Det har handlet for mye om parforholdet for min del, og også for lite om barns beste. Selvfølgelig har det vært en seier at også to kvinner eller to menn nå kan anerkjennes som de foreldrene de faktisk er. Den dominerende skeive aktivismen har vært pragmatisk, og – for all del – sikkert lur på sitt vis, når den har anerkjent det faktum at barneloven fortsatt betinges av ekteskapsloven. Fortsatt skal to og to gå ombord i arken.
Først i 2020 ble det tillatt for enslige kvinner å få tilgang til assistert befruktning. Det var en seier for alle oss som tenker at livet ikke nødvendigvis leves i krysspunktet mellom seksuell og reproduktiv kjærlighet. Man må kunne være to uten å ønske seg barn. Man må kunne ønske seg barn uten å skulle måtte være to. Og man må kunne ønske seg noe helt annet. En spennende, altoppslukende jobb. Fri kjærlighet. Et liv viet gud. Det finnes så mange måter å leve ut eros på. Og underveis skal vi ta vare på barna, enten vi har skapt dem selv, eller de finnes der rundt oss takket være andres innsats. Men ekteskapsforordningene kan aldri favne alle de voksne som finner hverandre i et ønske om å trygge et barns oppvekst. Også de som i utgangspunktet velger å få barn alene, har stort sett andre voksne til å hjelpe seg – besteforeldre, tanter og onkler, venner. Men to søstre kan ikke dele et juridisk foreldreskap, til det er de for nær hverandre i slektskap. Og to venner kan ikke dele et juridisk foreldreskap, med mindre de begge er genetisk opphav, ellers er de ikke nære nok. Når lovene skal utformes, tegner vi fortsatt opp kartet for barns ve og vel ut fra hva slags (seksuell) relasjon det er – eller ikke er – mellom de voksne, i stedet for å se hvem det er som faktisk tar vare på barnet.
En gang var seksuell kjærlighet mellom menn forbudt, og tilsvarende fortiet mellom kvinner. Når vi nå feirer den endringen i lovverket som fant sted i 1972, synes jeg vi skal se oss rundt i vår egen samtid og spørre: Hvilke grenser setter vi for kjærligheten i dag? En roman fra 1911 kan vise seg å ha noe på hjertet i den anledning.
(Første gang på trykk i tidsskriftet Bøygen 2/22.)
Kilder:
«Sigrid Undset». Store norske leksikon, besøkt juni 2022.
«Jenny». Store norske leksikon, besøkt juni 2022.
Brantenberg, Gerd m.fl: På sporet av den tapte lyst. Kjærlighet mellom kvinner som litterært motiv. Aschehoug, 1986.
Hjemmets illustrerte barnebibel. Hjemmet, 1978.
Myrvang, Christine: Tause kilders tale. Var Dea Sigrid Undsets store, uforløste kjærlighet? Universitetsforlaget, 2020.
Perel, Esther: Erotisk intelligens. Hold lysten levende. Arneberg, 2008.
Undset, Sigrid: Jenny. Aschehoug forlag, 1911. Bokklubbens utgave 1973.