12 maj Taylor Swift er vår tids Sapfo

Det var allerede en jubeldag. Noen timer tidligere var det blitt kjent at Svenska Akademien ville tildele Jon Fosse årets nobelpris i litteratur, og som nordmann i Sverige følte jeg meg delaktig i hederen. Derfor var jeg på vei ned til Brommaplan for å kjøpe sjampanje.

Da var det at Anita meldte meg, ganske ut av det blå. Hun og Ylva hadde plutselig en ekstra billett til en av Taylor-Swift-konsertene her i Stockholm i mai. Var jeg interessert?

Herregud! Om jeg var interessert?

Men hva skal jeg ha på meg på konserten, begynte jeg med en gang å gruble på. Hva skal jeg kle meg opp som? En sørgepil? Et trafikklys? En glitrende juvel?

Nei, tenkte jeg, mens jeg gikk mellom hylleradene på Systembolaget. Jeg må ha noe med eføy, som et nikk til «Ivy», den mest sapfiske av alle Taylor Swifts låter:

My house of stone, your ivy grows / And now I’m covered in you.

Det er mulig du allerede vet alt dette, men jeg gjentar: Amerikanske Taylor Swift er 34 år, har gitt ut elleve studioalbum, har gruset alle rekorder så langt på strømmetjenesten Spotify, og vinner de fleste musikkpriser. Time Magazine kåret henne til Person of the Year 2023. Det sies at hun kan avgjøre det kommende presidentvalget i USA, om hun går ut og støtter en av kandidatene. Hennes foreløpig siste plate kom 19. april med tittelen The Tortured Poets Department.

Swift er den første musikeren som har blitt milliardær ene og alene som følge av musikken hun selv har skapt. For tiden er hun ute på verdensturne med sin The Eras Tour, der hun i løpet av den mer enn tre timer lange stadionkonserten gir oss høydepunktene fra alle albumene, som alle representerer hver sin æra. Om man ikke er så heldig at man får tak i en konsertbillett (det sies at det er lettere å komme inn på eliteuniversitetet Harvard), kan man nå se filmversjonen av konserten på strømmetjenestene.

En Taylor Swift-fan, en som virkelig elsker henne, kalles en swiftie. Jeg er en sånn. «Det hadde jeg aldri trodd», sa en kollega fra bokbransjen da jeg fortalte henne det, uten at jeg ennå helt vet hva det var ved meg hun siktet til. At jeg er 52 år? At jeg er en lesbisk feminist? At jeg liker å lese nobelprisvinnere i litteratur?

«Er ikke hun bare en bimbo», spurte kollegaen min.

Nei, svarte jeg. Taylor Swift er vår tids Sapfo.

Man vet ikke så mye om dikteren Sapfo, men man vet at hun levde på den greske øya Lesbos 600 år før Kristus. Der skal hun ha vært en ledende skikkelse i et fellesskap av først og fremst unge kvinner, hvor det ble diktet og deklamert. Sapfo selv spilte på strengeinstrumentet lyre. Kjærlighetslyrikken hennes, brennende av begjær etter andre kvinner, regnes som noe av det ypperste vi har arvet fra antikken, selv om det bare er noen ytterst få dikt og fragmenter som har blitt bevart.

Lenge var ordet «lesbisk» bare en geografisk betegnelse, som rett og slett betød «fra øya Lesbos», på linje med ord som «gresk» og «finsk» og «trøndersk». Sapfo ble da også fra tidlig av kalt den lesbiske dikteren ettersom hun altså var fra Lesbos. Men etter hvert begynte både «lesbisk» og «sapfisk» å betegne en kvinne som orienterte seg seksuelt i retning av andre kvinner, slik Sapfo gjorde.

Slik ble Sapfos dikt et startpunkt, en første kostbarhet i vår felles skeive arv.

Men hvem hadde Sapfo vært uten sine swifties?

«Ivy» er låt nummer ti på Taylor Swifts album evermore. Den plata kom overraskende på alle. Plutselig la Swift ut en post 10. desember 2020 om at utgivelsen ville være tilgjengelig på strømmetjenestene fra midnatt. Bare seks måneder tidligere hadde hun gitt ut plata Folklore, også det helt overraskende. Med den beveget hun seg i retning singersongwritertradisjonen, med et mer dempet og akustisk lydbilde, og med tekster som fikk enhver swiftie til å avlyse alle avtaler og grave seg ned i verselinjene. Når evermore så kom ut, ble det enda mer grubling og graving, googling og gruppediskusjoner.

For ingenting er tilfeldig når Taylor Swift har regien, og 10. desember er Emily Dickinsons fødselsdag. Den amerikanske poeten ble født i 1830. Hun etterlot seg nærmere 1800 dikt, hvorav de færreste ble publisert i hennes levetid, men i dag er hun en av USAs mest skattede poeter. Hun giftet seg aldri, men det gjorde derimot broren Austin, med Susan Gilbert. Og mens Austin skal ha hatt et livslangt forhold på si’ med en familievenn ved navn Mabel Loomis Todd, skal også Susan og Emily ha hatt et forhold gjennom mange år. I et av de mest pasjonerte diktene som Emily skrev til Susan, «One Sister Have I in Our House», avslutter hun med ordet «forevermore». Hele Taylor Swifts evermore-utgivelse er i så måte i Dickinsons ånd, der tekstene er skrevet med en symbolsk fyllepenn, for å bruke Swifts egne ord. Låtene er fortellinger om komplisert, umulig og til tider forbudt kjærlighet, som i «Ivy»:

My pain fits in the palm of your freezing hand / Taking mine, but it’s been promised to another.

I tv-serien Dickinson er for øvrig «Ivy» soundtracket idet en sex-scene mellom Emily og Susan fader ut og rulleteksten kommer, i episode 9 av tredje sesong.

Og det finnes flere flerkantdramaer som en swiftie kan fundere over. Ta låta «Betty» fra evermores forløper Folklore, der vi møter tre tenåringer. Først er det jeg-fortelleren, som er 17 år og heter James. Så er det Betty som James egentlig hadde noe på gang med. Og så er det den andre jenta, hun uten navn, som James velger framfor Betty. Ja, og så er det Inez, som er den som forteller Betty om hva James holder på med.

Et ungt, tilsynelatende heteroseksuelt trekantdrama, med andre ord, men er det egentlig så enkelt? For er James nødvendigvis en gutt? Taylor Swift er selv oppkalt etter James Taylor. Hm. Og alle disse navnene – Betty, Inez, James, hvor har vi hørt dem før? Jo, det er navnene på døtrene til skuespilleren Blake Lively, en av Swifts nærmeste venninner. Hm. Slik holdt vi på, en gjeng av oss på instagram, og spekulerte fram og tilbake i flere dager etter at Folklore kom ut. En swiftie har det aldri kjedelig, som en journalist i magasinet Cosmopolitan skrev.

Swift selv kaller dem «Easter Eggs», påskeegg, alle disse labyrintene og ledetrådene hun helt bevisst legger inn i alt hun skriver og alt hun gjør. Hun begynte med det allerede da hun som sekstenåring ga ut den første plata si, den som rett og slett heter Taylor Swift.

«Jeg ville få fansen til virkelig å lytte til tekstene mine, fordi det er nettopp tekstene som betyr mest for meg», har hun fortalt i intervjuer. På de første platene skrev hun sangtekstene med små bokstaver, men her og der var det et ord som begynte med stor bokstav. Da var det bare å ringe rundt akkurat de bokstavene, pusle dem sammen til et ord eller en setning, som ville fortelle oss noe om albumet som sådan.

Så tok det etter hvert helt av. «Det er helt greit om folk bare vil høre på musikken min uten å tenke så mye mer over den. Men om du vil, kan du bli med ned i kaninhullet med oss», har Swift sagt. Hun begynte å plassere ut subtile hint om alt mulig knyttet til musikken hennes – i videoene hun spilte inn, i klærne hun bar på offisielle tilstelninger, og i poster på sosiale medier. Som nå på Grammys-utdelingen i februar i år. Da stilte hun i en lekker lang og hvit kjole fra Schiaparelli, med svarte hansker som gikk langt opp over albuene, og med svarte sko. Rundt halsen hadde hun diamanter, men også en liten klokke i et svart halsbånd av silke. Viserne stod på 3:15.

Hva skulle alt dette bety?

Å, vi spekulerte og diskuterte!

Så slapp hun nyheten om ett nytt studioalbum, altså The Tortured Poets Department, og vi glemte både kjolen og klokken for en liten stund. Men to dager senere publiserte Swift nyheten om at strømmeversjonen av The Eras Tour som alle hadde ventet på, ville få strømmepremiere 15. mars, og dermed forstod vi det med klokkeslettet. Og da hun 23. februar postet at en låt med tittelen «The Albatross» kom til å bli et bonusnummer på den nye plata, ja, da ga antrekket på Grammy mening. En albatross er jo hvit med svarte kanter på vingene.

Men er dette av kunstnerisk verdi, spør du kanskje. Er ikke dette bare en snedig form for markedsføring, en måte å få oss trofaste fans hooked på nok en plateutgivelse?

«Joa», tror jeg at jeg ville ha svart om du hadde spurt meg før juli 2020. Også den gangen forsøkte jeg å gjette Swift sine gåter, men da mest som et gøyalt tidsfordriv, en selskapslek. Men noe endret seg for alvor for meg med Folklore. Og ikke bare for meg, tydeligvis. Hashtagen #gaylor, som brukes av de som spekulerer i Swifts eventuelle sapfiske eskapader, fikk stadig oftere selskap av en ny hashtag, #gaylore, og den e-en til slutt gjør hele forskjellen. «Gaylore» spiller på et ord som «folklore», og handler lite om Swifts privatliv, men desto mer om et skeivt kulturelt fellesskap, historier vi deler, mytologier. Taylor Swift gjør selv bruk av denne arven, og hun viderefører den, får den til å gro, som når hun får swifties verden over til å lese dikt av Emily Dickinson.

Og det hele begynte altså med Sapfo, både diktningen og den skeive folkloren. Med Sapfo fikk vi dikt med et «jeg» som hovedperson. Tidligere, som i Homers eposer, ble fortellingene fortalt i tredje person. Men i Sapfos diktning handler det om subjektive erfaringer, fortalt i første person, slik tilfellet er også i Swifts tekster.

I det store biblioteket i Alexandria skal det ha funnets ni bokruller med Sapfos diktning. Forskere har regnet seg fram til at det må ha dreiet seg om rundt 10 000 verselinjer. Av disse er bare 650 bevart. Trolig er bare ett av diktene bevart i komplett form, det som har fått nummer 1. Alt annet er biter av dikt.

Derfor må vi bare forsøke å forestille oss det som fantes der, men som nå mangler. Forskere og Sapfo-kjennere prøver vel så godt de kan å holde seg edru og ikke legge til noe som det ikke er sannsynlig at var der i utgangspunktet. Men leser man alle de ulike oversettelsene og gjendiktningene som har kommet gjennom årene, ser man at folk leser og tolker ulikt. Også Sapfo-eksperter er bare seg selv, preget av hvem de er og i hvilken tid de lever.

Og slik er det med kunst. Kunst skaper rom for oss som leser, rom vi kan gå inn i, hvor vi kan legge til noe av oss selv. Om det ikke finnes slike rom, er det ikke kunst, spør du meg.

Jeg pleier å se for meg bruksanvisningene fra Ikea når jeg skal forsøke å forklare hvordan jeg tenker om alt som ikke er kunst. Få har så brukervennlige manualer som disse, med sine tegnede instruksjoner. Du ser dem for deg, ikke sant – to litt rare, tegnete figurer som skal skru sammen noe? Ikea har selvfølgelig lært av tegneserieskaperne om hvordan man skal få sagt mest mulig på en effektiv måte. Og vi som får en sånn manual i hendene, vi skjønner hvordan vi skal lese og forstå den, for vi er vant til å lese tegneserier: rute for rute, fra venstre mot høyre, ovenfra og ned.

I slike bruksanvisninger er målet at vi skal måtte bruke minst mulig tankevirksomhet for å forstå hva som blir fortalt i tegneseriestripen, og dermed hvordan vi skal montere. Et annet mål er at alle skal lese det samme ut av tegneseriestripen. Du og jeg skal komme fram til nøyaktig det samme resultatet om vi monterer det samme skapet. En vellykket bruksanvisning skaper et 1:1-forhold mellom tegning og virkeligheten.

Slik er det ikke i kunsten. Tenk deg en tegnet roman, for eksempel Husfred av Alison Bechdel, en juvel i den skeive kulturskatten vår. Også her leser vi rute for rute, fra venstre mot høyre, ovenfra og ned, og likevel leser vi på en helt annen måte enn i bruksanvisningen. Husfred er en historie som er fortalt i første person, «jeg». Den forteller om en ung jente som vokser opp i en trøblete familie, og som underveis finner ut at hun tiltrekkes seksuelt av andre jenter. Leser man intervjuer med Bechdel, forstår man at tegneserien langt på vei er selvbiografisk-

Men selv om det er Bechdels historie vi leser, vil både du og jeg likevel legge til noe, noen tanker, noen tolkninger, men ikke de samme. Noe av leseropplevelsen vil være bare din, fordi du er deg, med din historie og dine erfaringer, slik jeg er meg, med min historie og mine erfaringer.

I forkant av Folklore hadde Taylor Swift kommet til et punkt i låtskrivingen der hun følte at hun måtte prøve noe nytt. Hun kunne ikke bare fortsette med å skrive sanger tilsynelatende basert på egne dagbøker, fulle av bekjennelser. Det ble som å se alt gjennom et trangøyd mikroskop. Hun måtte åpne blikket, skape et større «jeg».

For ja, mye av oppmerksomheten rundt Swifts tekster var og er dominert av en jakt på biografiske detaljer fra hennes privatliv. Mange – det være seg swifties eller sladderpressen – er først og fremst opptatt av hvilken romantisk partner hun mon tro synger om i hvilken låt. Hun blir den viktige, ikke musikken. Som med alle spekulasjonene rundt en låt som «Dress» fra plata Reputation (2017), med linjer som:

Our secret moments in your crowded room
They got no idea about me and you
[…] Say my name and everything just stops
I don’t want you like a best friend
Only bought this dress so you could take it off

Internettet gikk i gang og argumenterte overbevisende for at låta måtte handle om ham eller ham eller ham, eller eventuelt henne, altså modellen Karlie Kloss, som var en nær venninne av Swift i noen år, før hun bare forsvant ut av bildet. Men jeg tror jeg liker denne låta nettopp fordi jeg ikke vet hvem den handler om. Å gjøre Swifts tekster om til Ikea-bruksanvisninger, og å insistere på et 1:1-forhold mellom livet og låtene hennes, er jo bare å redusere dem.

Med utgivelsene Folklore og evermore ble det vanskeligere å feste verselinjene fast til hennes egen hverdag. Med disse to utgivelsene kunne hun tre tydeligere fram som den dikteren hun er. Hun begynte å skape større rom rundt seg selv, og slik skaper hun samtidig større rom å gå inn i for oss som lytter.

I låta «Vigilante Shit» fra utgivelsen Midnights (2022) synger hun da også:

I don’t dress for women, I don’t dress for men / Lately I’ve been dressing for revenge

Men vi kler oss for henne. På konsertene tar vi på oss plagg og effekter for å gjøre krus på enten en spesiell plate, en låt eller noe fra Taylor Swifts liv. Kanskje noe som involverer en sørgepil, om du har låta «Willow» som en favoritt. Kanskje en t-skjorte med et trafikklys om du har akutt kjærlighetssorg og dermed gråter til «Death By a Thousand Cuts». Eller kanskje noe som glitrer, som en juvel, som i «Bejeweled».

Og vi kan absolutt alle sangtekstene. En konsert med Taylor Swift er en eneste lang sing-a-long. Vi er koret hennes, og innimellom har koret sine egne faste greier å gjøre, sine strofer å synge, og slik har det bare blitt, enten man er en swiftie i Seattle, Singapore eller Stockholm.

Det finnes et fragment etter Sapfo som av og til ikke tas med når nye oversettelser av diktene hennes foreligger. Det er fragment 72, med bare ett ord bevart: «oss».

Men trenger vi egentlig flere ord?

En dag orker Taylor Swift neppe disse enorme stadionkonsertene lenger, de lange turneene. Hun har dessuten sagt at hun ønsker seg barn. Da tror jeg hun i stedet begynner å lage langfilmer, og ikke bare egne musikkvideoer, som nå. Bak kameraet kan hun kombinere det våkne visuelle blikket med en egen evne til å fortelle historier, om oss.

Men først skal hun spille konserter i Stockholm tre kvelder på rad. Anita, Ylva, jeg skal sammen med femti tusen andre swifties på den første av dem, og jeg skal ha eføy i håret. Og en av låtene Taylor Swift forhåpentligvis kommer til å spille, er «Long Live». Hun skrev den da hun var tjueen år gammel som en hyllest til bandet, men gjennom årene har den snarere blitt en hymne til swiftiesene:

And I was screaming, ”Long live all the magic we made”
[…] I had the time of my life fighting dragons with you
And long, long live the look on your face
And bring on all the pretenders
One day, we will be remembered

Eller som Sapfo sier, i fragment nr 147:

someone will remember us
I say
even in another time

 

(Dette essayet ble første gang publisert i Blikk april 2024.)

Referanselitteratur:

• Bechdel, Alison: Husfred. 2008.
• Carson, Anne: If Not, Winter. Fragments of Sappho. 2003.
• Sapfo. Fragment. I omsetning ved Per Esben Myren-Svelstad. 2021.