Da jeg for noen år siden bodde i Stockholm, spurte Agneta meg en dag om jeg ville bli med på beversafari. Jeg trodde hun snakket i koder, at hun ville ha meg med på en eller annen mørk og syndefull lesbeklubb, så jeg sa begeistret ja, og begynte straks å fundere på hva jeg skulle ha på meg. Men nei, hun mente beversafari. Og jeg som vil gå over grenser! Men ja, jeg ville jo også se en ordentlig bever.
(Foto: Jonny Hansson, Creative Commons)
Jeg hadde flyttet til Stockholm fordi jeg plutselig hadde muligheten til det. Det åpnet seg et rom. Ulrika hadde i likhet med meg nylig vært gjennom et samlivsbrudd, og trengte en å dele leilighet med. Selv holdt jeg litt halvhjertet på med en masteroppgave og jobbet som frilansjournalist, så jeg var flyttbar. Endelig skulle jeg bo i byen som jeg hadde hatt et kjærlighetsforhold til siden jeg var 18 år, og jeg skulle få henge med folk som Agneta og Ulrika når enn jeg ville.
Eller kanskje begynte det enda tidligere, kjærlighetsforholdet, helt tilbake til da jeg var 11 år og leste Agnes Cecilia av Maria Gripe for første gang. Der møtte jeg Nora, som står midt i sitt eget rom og bare vet at det er noen andre i nærheten, noen hun ikke kan se. «I hele ryggen, i nakken og bakhodet kjenner Nora at det står noen bak henne. I døråpningen, helt innved terskelen. Like stille som hun selv. Og venter. Og ser.»
I en bok som faller ut av bokhylla og åpner seg på en bestemt side, leser Nora linjene «Begi deg jeg vet ikke hvor/for å søke/jeg vet ikke hva!». Og hun får en mystisk telefon, med beskjed om å oppsøke en butikk i Gamla Stan i Stockholm. Der ligger det en pakke til henne. Den inneholder en porselensdukke, med et ansikt man skjønner er modellert etter et levende menneske. Maria Gripe hadde selv fått en slik dukke; jeg har sett bilde av den i en bok. «Det kjennes som om den følger meg med øynene», forteller Gripe, og slik kjennes det for Nora også. Dukken har noe den vil si henne, og hun forsøker å lytte, og se.
Sju år etter at jeg leste om Nora og dukken, fant jeg altså selv veien til Stockholm. Maria Gripe hadde åpnet noen rom for meg, og denne teksten jeg sitter og skriver nå, handler om å la dørene inn til slike rom åpne seg. Men for å gå inn dit, må du kanskje gå over en grense.
I fjor gikk filmen om Tove Jansson på norske kinoer. I en scene er Tove ute og spiser med Atos Wirtanen, han som er inspirasjonen til Snusmumriken. De har vært kjærester en stund, og sammen med venner fabler de om å etablere et kunstnerkollektiv i Marokko. Men nå har Tove noe å fortelle.
– Jeg har funnet et nytt rom, i et gammelt hus, begynner hun.
– Et nytt rom? Mener du i Marokko, spør Atos.
– Nei, jeg mener det indre rommet. Sjelens hus, svarer Tove, venter litt og legger til:
– Jeg har ligget med en kvinne.
Nora er i sorg når hun begynner å kjenne på den usynliges nærvær i den gamle leiligheten som hun og fosterfamilien nettopp har flyttet inn i. Noe mangler i livet hennes, og det er derfor hun må ut på leting. Foreldrene døde i en ulykke da hun var liten, ingen har villet snakke om det, og hun vokser opp hos noen slektninger. De er snille og greie og vil henne vel, men noe mangler, en tilhørighet. Noen ganger er det nettopp slik, at fordi du mangler noe, må du ut og lete etter nye rom. Andre ganger er det motsatt. Jeg er motsatt. Jeg har så mye inni meg, så mye jeg har lyst til, så mye vilje, så mye energi. Et sted må jeg gjøre av alt. Så da går jeg over grenser og inn i nye rom.
I dag dominerer fantasysjangeren ungdomslitteraturen. På 1980-tallet er det imidlertid ikke så mange som skriver slike ungdomsbøker som Maria Gripe gjør, der en dukke har et levende ansikt, og Nora kan høre skritt fra et usynlig menneske. Og når hun stirrer inn i sitt eget speilbilde, ser hun en annens ansikt – Cecilias, som også er dukkens ansikt. Noen ganger er det ikke den usynlige, men Nora selv som står på dørterskelen til sitt eget rom, og det er ikke lenger hennes rom, men Cecilias. Og den gamle vekkerklokka som hun fant i et skap, går baklengs, og det Nora ser, er Cecilia som danser mange tiår før Noras egen tid. Men hendelsene i fortiden skal føre Nora fram til Cecilias barnebarn, Agnes Cecilia, og slik finner Nora det mennesket hun ikke visste at hun lette etter.
18 år gammel har jeg sommerjobb på et supermarked på Åland, den lille finske øygruppa ute i Østersjøen. Sommerjobben er i regi av Foreningen Norden, som tilbyr nordisk ungdom såkalt «Nordjobb» for å lære nabolandene å kjenne. Jeg ville egentlig til Helsingfors, for jeg ville gå i Tove Janssons gater. Men Åland er et bra alternativ, for der snakker alle finlandssvensk, og de 6500 øyene, holmene og skjærene som utgjør Åland, får meg til å kjenne meg som et mummitroll på eventyr. Jeg leier meg en sykkel for sommeren, og når jeg ikke jobber, tråkker jeg rundt på milevis med idylliske grusveier.
Men i helgene drar jeg over grensa. Jeg tar ferja vestover til Stockholm, og finner fram til Gamla Stan. Denne eldste delen av byen, der de første husene ble bygget på 1200-tallet, består av fire små øyer. Og det går broer på kryss og tvert gjennom hele det som utgjør Stockholms innerstad, og jeg kjenner meg så ny og fri der jeg går over broene. Butikken hvor Nora skal hente pakken, ligger på den største av Gamla Stans øyer, Stadsholmen, i en smal brosteinsgate. Jeg leter etter butikken hvor Maria Gripe fant dukken, og jeg tror jeg finner den, en liten bruktbutikk, men der inne er det ingenting å hente for meg. I stedet går jeg i en bokhandel og kjøper Skugg-gömman, den nyeste boka av Maria Gripe. Den avslutter den såkalte Skyggekvartetten, om Bertha og Carolin. Disse fire bøkene er på sett og vis tydeligere i sin skeivhet enn Agnes Cecilia, der de leker seg med kjønn og identitet. Carolin skifter stadig kjønnsuttrykk; hun kan like gjerne være Carl som en ung kvinne. For Bertha er det opprørende å se hvordan Carolin går over grenser, mellom ulike rom. Det er umoralsk, mener Bertha, Carolin lurer folk. Ingen kan jo vite hvor de har henne, og det skylder man jo folk, gjør man ikke, altså at folk vet hvor de har deg? Jeg tenker på Carolin hver gang jeg hører om folk som på et trangt skjema må krysse av for hvem de er.
Akkurat nå tenker jeg likevel mest på Nora, som ikke lurer så mye på hvem hun er, men heller på hvem hun skal være seg selv sammen med. Og noen vil sikkert påstå at alt det underlige som skjer Nora, bare skjer inni henne. Hun bare innbiller seg at hun hører skritt. Hun bare tror at dukken endrer ansiktsuttrykk. Men nei, tenker jeg, alt som skjer Nora, skjer fordi hun og slektningene flytter til en ny leilighet. Det åpner seg noen nye rom, helt fysisk, helt konkret. Den nye leiligheten er egentlig gammel, og andre har gått gjennom disse rommene tidligere. Men kanskje har leiligheten ventet på nettopp Nora for å kunne avsløre sine hemmeligheter, slik slottet Rosengåva har ventet på Carl, altså Carolin, for å kunne avsløre hva som skjuler seg i skyggene. Kanskje er det nettopp fordi de to har evnen til å gå mellom rom, gå over grenser, at de får verden til å gå videre. Det er en skeiv erfaring, det der å leve i parallelle virkeligheter. Spør hvem som helst som tilhører en minoritet. Det gir deg et tvisyn, en dybde i blikket, en forståelse av at grenser er og skal være ustabile, forhandlingsbare.
Og en kveld er jeg altså på beversafari like utenfor Stockholmsbebyggelsen. Det er høst, og Agneta og jeg har tatt tunnelbanan til Nacka. Vi er en liten gjeng som snubler rundt det lille vannet i mørket og hysjer på hverandre. Vi ser aldri noen dyr, men vi aner at det er noen der, i mørket, i vannskorpa. Nå og da kan vi høre noen plask fra det safarisjefen mener må være en hale. Og mens jeg går der under nattehimmelen, langsmed den lille innsjøen rett utenfor storbyen, på stier og tråkk, over en trebro, kjenner jeg på en stor ømhet for beverne, som er der, helt stille, og som venter, og ser.
I år er det nøyaktig hundre år siden beverne kom tilbake til Sverige. De ble totalt utryddet i løpet av 1800-tallet, som følge av jakt. Man ville ha kjøttet, pelsen og et sekret som kalles bevergjel. Den siste svenske beveren skal ha dødd i 1871. Arten var truet også i Norge, men her overlevde en liten stamme i Åmli i Sør-Norge. Og så tar man grep, bestemmer seg for å fylle det tomrommet som har oppstått i naturen. 5. juli 1922 blir et beverpar fra Åmli-stammen satt ut i Jämtland i Sverige, etter først å ha tilbrakt vinteren på Skansen i Stockholm. Siden blir det satt ut flere dyr, og stammen vokser og etablerer seg, og utpå 2000-tallet kan man altså dra på beversafari rett over kommunegrensen for Stockholm.
Når jeg kommer tilbake fra sommerjobben på Åland, har jeg noen år – nesten fem – hvor jeg surrer mye rundt for meg selv. Jeg har det helt fint, jeg holder jo på med ting – gjør ferdig videregående, begynner å studere, har en ekstrajobb på et bibliotek. I helgene går jeg ofte ut på Oslos mørke og syndefulle lesbeklubber for å danse. Men det viktigste som skjer i de årene fra jeg er 18 til jeg er 23 år, skjer i rom som åpnes opp av bøkene jeg leser.
Jeg leser Avalon-bøkene til Marion Zimmer Bradley, en feministisk nytolkning av Arthur-legendene. I flere uker lever jeg mest på ristet brød med honning, et kosthold som er prestinnen Morgaine verdig, jeg hører på Enya og leser om keltisk mytologi. Jeg leser Kristin Lavransdatter og blir besatt av middelalderen, hiver meg på norrønt grunnfag og rir over Hardangervidda på islandshest en uke sommeren derpå. Jeg leser Mitt navn er Asher Lev av Chaim Potok, får dilla på alt jødisk, går på klezmerkonsert og blir oppslukt av Marc Chagalls bilder. Jeg har opptak av Ingmar Bergmans film Fanny og Alexander på en VHS-kassett, og jeg spoler meg stadig fram til scenen med Ismael og Alexander. Stina Ekblad spiller Ismael, og jeg dras både mot det tvekjønnete og den jødiske mystikken, de utydelige grensene. «Kanskje er vi samme person. Kanskje har vi ingen grenser. Kanskje flyter vi inn i hverandre, strømmer gjennom hverandre, ubegrenset og storartet» nærmest hvisker Ismael til Alexander.
Jeg er en bever i vannskorpa, jeg venter på et eller annet, jeg bare lytter, og ser.
Men det er grenser for hvor lenge man bare kan sitte hjemme i sofaen og lese. I alle fall er det en grense for meg. Så til slutt reiser jeg meg opp og drar ut i verden, finner noen helt nye rom, men det er egentlig en annen historie.
Men jeg finner også snart tilbake til Stockholm, som ligger der, som et Avalon. Så fort jeg har penger til overs tar jeg Säfflebussen over grensa. Jeg oppdager at det er lett å bli kjent med folk, og byen blir langsomt min. Den skeive feminismen er i ferd med å vokse fram, og jeg vokser inn i den. Det er en feminisme der det er lov å stille spørsmål, der grenser diskuteres og utfordres. Jeg kommer stadig hjem til Oslo full av nye tanker, litt friere, og med litt større armslag.
Og en kveld finner jeg veien ned i et kjellerlokale på Södermalm, og det er varmt og mørkt og tett av folk, og det er undertøysfest, så alle danser i bare undertøyet – også jeg, etter hvert, enda dette ikke var helt planlagt. Men det er bare å gjøre det. Gå over den grensa. Og det er folk i alle former og fasonger, og jeg danser i ei mølje, og det er svett og hårete og gøy og fantastisk. Og etterpå går en gjeng av oss ut på Långholmen for å bade under nattehimmelen, og da ryker undertøyet også. Vannet rundt Stockholm er en blanding av søtt og salt, det er vannet fra Mälaren som møter Østersjøen, men det er ferskt nok til at beverne kan finne veien helt opp til Stockholms innerstad. Kanskje er de der i vannskorpa, sammen med oss i mørket, og bare venter, og ser. Og jeg tenker at jeg elsker denne byen.
Kvinnen som Tove Jansson har ligget med, er teaterregissøren Vivica Bandler. Vivica skriver i et brev til Tove i 1947: «Du ville ha elsket Paris. Du kan ikke engang forestille deg de stedene det vrimler av her for oss spøkelser. Seinens vestre bredd, mon Dieu! Rive gauche.»
Både «spöksidan» og «Rive gauche/Vestre bredd» er koder for lesbiskhet blant de skeive kvinnene i Helsingfors etter krigen.
Agneta og jeg fortsetter å oppdatere hverandre på bevernytt også etter at jeg har flyttet fra Stockholm igjen. En dag sender hun meg en lenke til en svensk lokalavis, et oppslag om en bever som sullet rundt på en plen og ble så irritert på en robotgressklipper at den like godt kippet gressklipperen ut i sjøen like ved. I Nacka konstaterer de at beverne har begynt å trekke inn i eplehagene, og man snakker om å ta opp beverjakt igjen. Et sted må jo grensa gå! Og jeg ler så jeg griner når jeg en dag leser om den fremmelige beveren som plutselig blir observert midt i Stockholm, på selveste Östermalm. Den er i ferd med å felle et tre på Karlavägen.
Men så kommer pandemien, og plutselig er ikke Stockholm der lenger for meg. Jeg har ikke en jobb hvor jeg kan sitte i karantene på hjemmekontor, og de svenske smittetallene gir meg noia. Så jeg drar ikke over grensa mer. Etter hvert som pandemimånedene går, krymper rommet rundt meg. Jeg går rundt Mjøsa, ja, ikke hele veien rundt, da, men vi er mange som er der ute og går og går. Jeg kjenner meg som en pingvin, med armene tett inntil kroppen, redd for å berøre noe eller noen. Den som bare kunne vært midt i ei dansende mølje igjen!
Jeg savner Stockholm, så jeg tegner abonnement på en svensk dagsavis, og jeg tuner inn radioen på svensk P1. En dag lager jeg Janssons frestelse til middag. Men det hjelper liksom ikke. Det er som om Stockholm er i ferd med å synke i havet for meg. Jeg kjenner at jeg holder på å klikke av min egen leilighet og går på kino, for velsignet nok holder den åpent gjennom pandemivinteren.
Og utpå våren, mens jeg ennå sørger over Stockholm, er det brått som om det er i ferd med å åpne seg et nytt og uventet rom.
Filmen om Tove Jansson har premiere, og jeg ser den tre ganger. Tove har dratt til Paris, for det er der Vivica er, og Tove blir ikke ferdig med henne. De dumper borti hverandre igjen på en mørk og syndefull lesbeklubb. Etterpå går de langs Seinens vestre bredd, og Tove sier: «Jeg elsker deg». Vivica svarer ikke først, men så ser hun på Tove og sier: «Jeg elsker Paris.» Og jeg skjønner henne så godt. Man kan elske en by, trenge den mer enn man trenger et annet menneske.
Og mens Stockholm synker i havet, stiger Paris forunderlig nok fram for meg. Jeg kjenner meg som Nora. Det er ikke det at telefonen ringer, men likevel er det som om noen eller noe forsøker å få kontakt med meg, vil ha meg til Paris.
Som da jeg leter etter noe annet i en bok, og blikket mitt faller på noen ord et stykke ned på siden: «Hun var en lesbisk pariserinne fra Oslo», og noe skjer i meg. Jeg kjenner hvordan jeg bare må vite mer om dette mennesket, Gidske, en norsk journalist som dro til Paris i 1948 og ble der i 16 år, som ble en lesbisk pariserinne fra Oslo. Hun må jo ha vært der samtidig med Vivica – og Tove. De må ha vanket på de samme stedene, på spøkelsessiden.
Men jeg kan jo ingenting om Paris, tenker jeg.
Så, en morgen når jeg sitter og scroller formålsløst på mobilen, oppdager jeg at Göteborg universitet fra høsten tilbyr et deltidsstudium på nett: «Paris som idéhistorisk miljø gjennom 800 år». Jeg søker, og idet jeg får beskjed om at jeg har kommet inn på studiet som skal lære meg noe om Paris, deler en venninne en kollegas oppdatering på Facebook. Kollegaen har ryddet i sine frankofile foreldres bokhyller og lurer på om noen er interessert i bøker? Ja! Jeg drar til St.Hanshaugen og fyller opp bilen med en uendelighet av bokkasser. Vel hjemme bruker jeg noen feriedager til å snekre nye hyller på gjesterommet, som kan romme de nesten tre hundre bøkene jeg plutselig har fått, bøker med titler som Little-Known Museums In And Around Paris, Où trouver le calme à Paris, The Time Out Book of Paris Short Stories og Les enceintes de Paris. Og ja, jeg vet, tilfeldigheter, tilfeldigheter, og likevel tror jeg ikke helt det. Jeg tror det er noe i Paris som venter på meg, en pakke å hente.
Jeg har jo vært i Paris før, men da likte jeg ikke byen, jeg fikk helt sperre. Språket. Selvsikkerheten deres. Stiletthælene. Men jeg får vel prøve igjen, da, gå over den grensa på ny, inn i det rommet, begi meg jeg vet ikke hvor/for å søke/jeg vet ikke hva. De siste par årene har bevere begynt å trekke inn i Paris. De er blitt observert i Seinen. Det tar jeg som et tegn.
(På trykk i Blikk mars 2022.)