En annen enn den jeg var

Den norske bokbransjen var like etnisk enfoldig da som nå. Men i en bokhandel i Oslo fantes Pat. Det gjorde hele forskjellen for en hvit vestkantjente som meg.

(På trykk i Klassekampen 17. mars 2021)

Avdelingen for engelskspråklige bøker var helt innerst i butikken. Der var også Pat. Det var 1987, jeg var 16 år, og hadde bestemt meg for at jeg skulle bli en sånn som helt frivillig leste bøker på engelsk.

Året før hadde jeg gjort det slutt med de to store fortellingene i vår kultur: den om Jesus som vår frelser, og den om mann og barn som meningen med livet. Jeg hadde meldt meg ut av statskirken og blitt med i ungdomsgruppa i Det norske forbundet av 1948. Men det var ikke nok. Jeg behøvde noe mer. Jeg trengte noen nye fortellinger, og de skulle altså være på engelsk. Jeg anså det for å kle mitt nye jeg best.

Derfor befant jeg meg denne høstdagen i Qvist bokhandel på Drammensveien i Oslo. Noen hadde nemlig sagt at her hadde de et bra utvalg av engelskspråklige titler. Hva liker du å lese, spurte Pat meg, da jeg ba henne om noen anbefalinger. Jeg hadde vært forberedt på det spørsmålet, og hadde gledet meg til litt sånn nonsjalant å nevne at jo, Rosens navn av Umberto Eco og Åndenes hus av Isabel Allende. Voksenbøker, begge to, tenkte jeg for meg selv etter å ha lirt av meg titlene. Stolt.

Jaha. Men hvilken bok har du lest flest ganger i livet, spurte Pat meg så, der jeg sto i Esprit-genseren min og prøvde å være en annen enn den jeg var. Og det var noe ved det seige blikket hennes som gjorde at jeg ikke klarte å ljuge, så jeg innrømmet: Huset på prærien-bøkene. Barnebøker. Flaut. Da så hun enda noen sekunder på meg, jeg tror kanskje hun smilte litt, og så gikk hun bort til hylla og tok ut en bok. Les denne, sa hun.

Det var «The Color Purple» av Alice Walker.