Journalistikken bør alltid romme tvil på vegne av egne verdier, tolkninger og
forutforståelse heter det helt til slutt i Journalistikkens filosofi. Og tvil er det jeg kjenner
på etter endt lesning av boka. Er jeg egentlig enig i det forfatterne Harald Hornmoen og
Steen Steensen skriver? Norsk journalistikk kan sies å være tuftet på hele sju ulike
idealer, skriver de to professorene ved OsloMet, og alle idealene bør med. Mon det,
tenker jeg, men tvilen viser seg å være produktiv, ettersom jeg blir gående og diskutere
med meg selv i dagene etterpå. Hva slags idealer har jeg selv hatt som journalist? Hvem
ønsker jeg egentlig å være?
Det finnes to idealroller for journalister, het det da vi gikk på journalistutdanningen i
Oslo på slutten av 1990-tallet. Det store flertallet ønsker å være kritisk undersøkende og
å gi leserne stoff til nye tanker. En mindre gruppe sverger til en nøytral journalistikk
som de hevder «speiler virkeligheten», alt ifølge datidens læremester Mogens Meilby.
I Journalistikkens filosofi deler forfatterne opp og utvider journalisters rolleforståelse
ved å løfte fram hele sju ulike idealer: objektiv, fri og uavhengig, sosialt ansvarlig,
kritisk undersøkende, aktivistisk, subjektiv og dialogisk. Alle disse idealene eksisterer
side om side i norsk journalistikk i dag, så paradoksalt det enn kan framstå som, skriver
forfatterne. Ja, de har i og for seg eksistert en god stund, viser de, med en grundig
historisk gjennomgang av de ulike idealenes filosofiske og idehistoriske grunnlag. Her
møter vi John Stuart Mill og Walter Lippman, Benjamin Franklin og Sigmund Freud,
for å nevne noen få, alle med ulike bidrag til diskusjonen rundt hva journalistikk er og
bør være.
Tolv år har det tatt fra ide til ferdig utgivelse, og langsomheten har resultert i en
teoretisk vel fundert bok. Hvert journalistiske ideal får sitt kapittel, og alle framstår som
både nødvendige og fornuftige nyanseringer av i dette tilfellet Meilbys to idealer. Det
tjener forfatterne til ære å standhaftig holde fast ved en tanke om det relativt tidløse ved
journalistikkens filosofi. Vi trenger både en objektiv og en subjektiv tilnærming til den
verden journalistikken skal dekke, ifølge forfatterne. Vi trenger både kritikken,
aktivismen og dialogen. Så er da også boken til syvende og sist et forsvar for en
pragmatisk filosofi, der journalistikken altså alltid bør ha et kritisk blikk på eget virke.
Det er et standpunkt det er vanskelig å være uenig i.
Men i et lite avsnitt nevner de noe som likevel kunne vært utdypet og problematisert
mer, nemlig at selve ordet «journalist» forekommer stadig sjeldnere i stillingstitler. Når
mediebedriftene i dag søker etter nye folk, er det like gjerne «utviklere» eller
«ansvarlige for sosiale medier» de vil ha. Hvor begynner og slutter journalistikken da,
og hvor langt ut når egentlig journalistikkens filosofi? Om det er slik at stadig færre
journalister skal forvalte (stadig) flere ulike journalistiske idealer, mister jeg hele
journalistikkens berettigelse litt av syne. Det er noe med å vite hvor og hva man vil, i en
virkelighet der journalistikken er under press fra mange kanter. Eller er det bare
romantikeren i meg som avslører seg?
Harald Hornmoen og Steen Steensen
Journalistikkens filosofi
Universitetsforlaget, 2021
225 sider
Veil pris: kr 329
(Først på trykk i Forskerforum 20. september 2021.)