Historien om kunstneren Steinlen som elsket å male katter, vimser i alle retninger og ender opp uten hode og hale.
Artisten Taylor Swift hadde katten sin dandert over skuldrene da hun prydet coveret etter at magasinet Time hadde kåret henne til Årets person 2023. Den amerikanske visepresidentkandidaten J.D. Vance har på sin side bare forakt til overs for kvinner som har katt, men ikke barn.
Det er da det burde være ekstra interessant å lese om den sveitsisk-franske maleren, grafikeren og illustratøren Théophile Alexandre Steinlen (1859–1923). Han hadde katter som sitt yndlingsmotiv, i en tid der katter symboliserte opprør. I en ny bok inviteres vi til å gå i hans fotspor.
Vi skal til sommeren 1901, hvor Steinlen er invitert til Aulestad, ekteparet Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons kunstnerhjem utenfor Lillehammer. Steinlen hadde blitt kjent med parets yngste datter Dagny og hennes ektemann Albert Langen i Paris. Sistnevnte var en av grunnleggerne av det radikale, satiriske tidsskriftet Simplicissimus, der Steinlen var blant bidragsyterne. Nå reiste han med ekteparet for å oppleve Norge.
På Aulestad er også den danske maleren Peder Severin Krøyer denne sommeren, og også hans landsmann, forfatteren Johannes V. Jensen. I noen måneder er stedet med andre ord en animert kunstnerkoloni. Praten må ha gått livlig rundt middagsbordet, slik det også prates livlig i de sju artiklene, samt en innledning, som utgjør tekstene i I Steinlens fotspor. Boka er gitt ut i forbindelse med den pågående utstillingen på Maihaugen om Steinlens besøk.
Det er bare synd at bidragsyterne i boka prater i munnen på hverandre, og ingen egentlig lytter og leder samtalen. Mye av stoffet gjentas flere ganger, uten at det bringes inn noe nytt. Redaktør Else Braut, konservator ved Maihaugen, skriver at man lenge hadde tenkt på å gjøre noe på besøket som franskmannen gjorde hos Bjørnsons sommeren 1901. Likevel virker det nesten som om man har hatt hastverk når denne boka skulle skrives. Jeg leter etter den overordnete fortellingen, men finner den ikke.
Den mest åpenbare mangelen er at Chat Noir-plakaten som er Steinlens mest kjente verk, ikke er gjengitt i boka. Joda, den finnes i en liten utgave på baksiden, men det holder jo ikke. Stadig vekk refereres det til plakaten, uten at leseren altså får sett ordentlig på den.
Katter var symboler på bohemkvinner, femmes fatales. I det 19. århundre ble katten et uttrykk for motstand mot konvensjoner og opprør mot undertrykking, skriver kunsthistoriker Jan Kokkin, og dette er et spennende spor, som dessverre ikke følges opp videre. Er det dette Steinlen har i tankene, det være seg når han maler katter på parisiske plakater, eller som dekor på peisen på Aulestad? Er de først og fremst form, eller legger han også noe symbolsk i dem?
Og hva med tegningene og maleriene av Dagny Bjørnson, hvorav det mest kjente er gjengitt på bokas cover, hva slags kvinne er det egentlig Steinlen har forsøkt å framstille her?
Jeg tror jeg blir sittende og fundere ekstra mye på disse spørsmålene fordi vi samtidig får møte Steinlen som en usedvanlig tilstedeværende far for sin datter på tolv år, Colette. I løpet av månedene han er borte, sender han 141 postkort hjem til henne, ved siden av brev til ektefellen Emilie. Alle kortene er gjengitt i boka, slik de også utgjør kjernen i Steinlen-utstillingen.
De to artiklene i boka om nettopp postkort er da også det som fenger mest. Perioden 1900–1920 kalles postkortets blomstringsperiode, skriver Siren Hjertenes, museumskonsulent ved Norges Postmuseum. En ny skrivekultur vokste fram, der kortene var like mye bilde som tekst, og der det man skrev, kunne leses av hvem som helst, selv om kortet var adressert til en spesifikk mottaker. Her burde det vel finnes linjer å trekke til dagens instagramposter?
Historikerne Marie-Theres Fojuth og Finn Arne Jørgensen fra Universitetet i Stavanger er på sin side opptatt av postkortene som formidlere av ideen om Norge. Steinlen velger kort som viser severdigheter og særegne, norske landskap, og de få linjene han skriver hver dag til datteren, forklarer og utdyper motivene på kortet. Slik kan tolvåringen være med på reisen og oppleve domkirkeruinene i Hamar og fossefall på Lillehammer, selv om hun er hjemme i Frankrike.
Steinlen som entusiastisk turist, og Steinlen som kjærlig far – det er de bildene jeg sitter igjen med av ham etter endt lesning. Kunstneren Steinlen forsvinner imidlertid for meg. Da har boka også vært innom Dagny Bjørnssons biografi, historien om tidsskriftet Simplicissimus, en mulig utroskapsskandale i Bjørnsonfamilien og et sensurert Krøyer-maleri. Alt dette er i og for seg interessante historier, men Steinlen selv reduseres til en ganske ubetydelig bifigur i dem alle, og det var vel hans fotspor vi skulle gå i?
Else Braut (red.)
I Steinlens fotspor/ Sur les pas de Steinlen
Museumsforlaget, 2024
240 sider
Veil. pris: kr 490
(Først publisert i Forskerforum 12. september 2024.)