Nybrottsarbeid

Det regner verken poeng eller mye penger over norske lærebokforfattere. Og likevel skriver mange – med suksess.

(Publisert i Forskerforum 2/11.)

– Ja, når livet ellers er tungt og trist, tar jeg fram skrytet jeg har fått for denne boka, ler Jostein Gripsrud. Over ti år har gått siden professoren i medievitenskap ved Universitetet i Bergen satte seg ned og skrev Mediekultur, mediesamfunn. Den har siden blitt stående som en påle og er ifølge redaktør Hege Gundersen i Universitetsforlaget ett av de virkelig gode forbildene hun trekker fram overfor nye lærebokforfattere.

Både hun og forfatteren selv får fanmail fra studenter over hele verden som begeistret forteller at boka har gjort studietiden «less meaningless». Den har kommet ut i svensk, dansk, engelsk og ungarsk utgave og råder pensumlistene på de fleste medieutdanningene i Norge. Jostein Gripsrud forteller til og med at han tjener penger på boka.

En suksess, med andre ord.

Men hvordan skrive en lærebok?

Norske lærebøker en mangelvare

Medievitenskap er et ungt fag. Samfunnsfarmasi er kanskje enda yngre. Faget vokste fram mot begynnelsen av 1980-tallet og handler først og fremst om legemidlenes betydning i samfunnet, men også om apoteket i helsetjenesten og om farmasøytisk yrkesutøvelse.

Høsten 2010 kunne de rundt to hundre farmasistudentene i Norge for første gang gå hen og kjøpe en norskspråklig lærebok i faget, takket være en solid dugnad blant landets farmasilærere.

– Anne Gerd Granås og jeg var på en konferanse i København i 2007 om samfunnsfarmasøytisk forskning i Norden. Etterpå satt vi på en kafé og var enige om at det var for galt at vi ikke hadde en norsk lærebok i emnet, selv etter å ha etterlyst den i mange år. Det endte med at vi bestemte oss for å ta et initiativ selv, forteller Kjersti Bakken.

Hun er førsteamanuensis både ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø og Senter for farmasi ved Universitetet i Bergen, der også medredaktør Anne Gerd Granås jobbet som førsteamanuensis på den tiden.

– Vi hadde aldri skrevet en lærebok før, «bare» vitenskapelige artikler. Men det vi først og fremst tenkte var viktig, var å få fundert bokprosjektet i profesjonen. Alle de fem undervisningsstedene vi har her i landet måtte se behovet for boka og ønske å være med og bidra. At vi ikke skulle kunne skrive boka alene, var vi klare på. Men vi kunne redigere den, sier Kjersti Bakken.

Finner hullene på pensumlistene

Noen ganger kommer bokideen til forlaget. Andre ganger er det forlaget som går ut i verden med ideen.

– Det er noe av jobben vår, det å se hva som mangler av bøker. Vi leser pensumlister og ser om den består av mye engelskspråklig litteratur, diskuterer med fagfolk, forsøker å henge med på hva som kommer av nye læreplaner, og fanger opp rykter om at det for eksempel mangler en grunnbok i globalisering, forklarer Hege Gundersen i Universitetsforlaget.

For samfunnsfarmasiens del endte det med at Bakken og Granås sendte et brev til alle undervisningsstedene og fikk enstemmig tilbakemelding på at ja! Det behøves en lærebok. Og også: Ja! Vi vil være med og bidra.

Bakken og Granås utarbeidet dermed en finansieringsplan og en tempoplan.

– Så tok vi kontakt med Fagbokforlaget, ettersom de har en solid base her i Bergen. De syntes prosjektet var interessant, og dermed var vi i gang.

Søknad om støtte ble sendt til Lærebokutvalget for høyere utdanning og dessuten til de ulike universitetene, fag- og interesseorganisasjonene innen farmasi samt apotekkjedene.

Det hele kulminerte i et kick off-seminar, med to representanter fra hvert av undervisningsstedene, våren 2008.

– Der satt vi en hel dag og klistret gule lapper opp på veggen med momenter om hva vi mente burde være med i boka, hvem vi ville ha til å skrive de enkelte emnene, og hvordan.

Leseren og jeg

Jostein Gripsrud gjorde det helt motsatte da han bestemte seg for å skrive Mediekultur, mediesamfunn. Han tok med seg laptopen, dro til Paris og satte seg til i all sin ensomhet.

– Jeg bare skrev løs i en uke, av ren lyst, uten å slå opp i en eneste bok. Men jeg hadde undervist lenge i faget, og boka er basert på disse erfaringene. Det jeg skrev den uken, ble førsteutkastet til det første kapitlet, som handler om identitet. Og det ble et veldig viktig kapittel, for det er gjennom det jeg skaper en relasjon til leseren og inviterer dem med videre. Utover i boka er det nok ikke like mange morsomheter og ordspill som i dette innledningskapitlet, men du finner likevel en og annen påminnelse om den personlige tonen som jeg begynner med, sier Gripsrud.

Å skrive etter internetts inntog

Karianne Bjellås Gilje var Gripsruds første redaktør i Universitetsforlaget, den gangen på slutten av 1990-tallet. Siden har Bjellås Gilje markert seg som en av den norske sakprosaens fremste fanebærere – men også kritikere – gjennom fem år som redaktør av tidsskriftet Prosa.

Hun mener at vi snart må ta inn over oss at det er annerledes å skrive lærebøker i dag enn det var før internett.

– Da jeg selv var student på midten av 1990-tallet, satt vi jo der med bøkene våre. Vi tvang oss gjennom dem, streket under og forholdt oss til boka som et langt på vei sluttet verk. Det er en virkelighet vi ikke har lenger i dagens informasjonssamfunn. Derfor er utfordringen å lage enda bedre bøker, som holder på leserens konsentrasjon, og som oppleves som relevante for studentene.

Å gjøre en god fagperson til en god forfatter er en stor del av forlagsredaktør Hege Gundersens arbeid.

– Den som skriver, må ta på alvor at vedkommende er den faglige autoriteten som skal vise hvordan virkeligheten ser ut fra et visst perspektiv. Det blir dårlige lærebøker om man bare skal være diskuterende, uten en egen stemme. Det er her Jostein Gripsrud er så flink. Han gjør lite av de pedagogiske øvelsene, «nå skal jeg gjøre sånn og sånn». Men han skriver lett og samtidig med stor tyngde, sier Gundersen.

Manges bok

Å sy sammen det som skulle bli Samfunnsfarmasi viste seg å være en kjempejobb for de to redaktørene.

– Det er krevende å skrive bok, men det er nok enda mer krevende å skrive en bok med 25 forfattere! Kanskje var det ikke faglig nødvendig å være så mange om boka. Men slik fikk alle undervisningsstedene og mange av lærerne som skulle benytte seg av Samfunnsfarmasi, et eierforhold til den, sier Kjersti Bakken.

Medforfatterne ble utstyrt med en kapittelmal som blant annet omfattet bruk av såkalte «refleksjonsbokser» i teksten, der studentene anbefales å stanse opp og reflektere rundt spørsmål som deretter belyses i teksten. Redaktørene brukte mye tid på å kutte tekst og å skape en helhet. Forlagets rolle var først og fremst å ta hensyn til økonomien og sette grenser for manuset, for antall sider og illustrasjoner.

– I ettertid er det lett å se at noen ting likevel kunne vært gjort enda bedre. Men vi har tatt det første steget! Så får eventuelle kritikere bare skrive en bedre bok. Vi har for øvrig en nettside der vi oppfordrer leserne til å sende oss tilbakemeldinger på ting de ser kunne vært gjort annerledes eller bedre.

Omdiskuterte kompendier

Samfunnsfarmasi erstattet først og fremst engelskspråklig litteratur. Også i medievitenskap er det mye engelskspråklig på pensum, i tillegg til et vell av kompendier, en av lærebøkenes sterkeste konkurrenter.

– Kompendiene er ofte lappverk av små, i seg selv gode tekster, men som mangler hode, hale og et helhetsperspektiv. Jeg husker da jeg selv var student, hvor frustrerende disse kompendiene kunne være fordi tekstene innbyrdes ofte var motstridende. Selvfølgelig skal det være ulike stemmer på pensum. Men på innføringsplanet er målet at studentene skal leies inn i et nytt felt og få tak i noen grunnleggende sammenhenger, og da fungerer en god lærebok best, mener Hege Gundersen i Universitetsforlaget.

Gripsrud selv har ikke som mål å utkonkurrere kompendiene.

– Ofte er det lettere å forstå Freud enn å forstå freudianere. Fordelen med kompendiene er at studentene får lest tekster rett fra forskningsfronten, og et slikt møte bør inngå i et akademisk studium. Det ville vært uheldig selv på 100-nivået, altså blant førsteårsstudentene, om pensum bare bestod av lærebøker.

I motsetning til Samfunnsfarmasi har Mediekultur, mediesamfunn flere konkurrenter, også blant norske lærebøker.

– Bare her på instituttet har Helge Østbye og Ture Schwebs kommet med Media i samfunnet, som er en direkte konkurrent til min bok. Og det er en god bok, det også. Men det jeg har gjort, er å gjøre bruk av min humanistiske bakgrunn og legge vekt på klassiske, tekstvitenskapelige teorier som retorikk, hermeneutikk, semiotikk og fortellingslære. Dette er stoff og innsikter som går flere hundre år tilbake, og som ennå vil bli stående lenge. Det gjør at boka nok ennå vil overleve en stund. Jeg må bare sørge for å oppdatere eksemplene. Ally McBeal fungerer for eksempel ikke lenger som referanse overfor dagens studenter.

En fjerde utgave av boka er derfor rett rundt hjørnet.

Ingen poeng, men kanskje peng’

Kjersti Bakken har fått mersmak på å skrive bøker.

– Bare det å få skrive på sitt eget språk var en god opplevelse. Og så var det gøy å få framstille et fagområde som man brenner for, og få muligheten til å tenke helhet rundt det.

Men rik blir hun neppe, i alle fall ikke på Samfunnsfarmasi.

– Der er vi 25 forfattere som skal dele på royalties. Og med to hundre nye studenter i året er markedet for boka begrenset. Ikke får vi publikasjonspoeng heller. Det er for meg et alvorlig tankekors at man ikke får noe uttelling for å skrive en lærebok som legger grunnlaget for i det hele tatt å skape nye forskere, sier hun.

Jostein Gripsrud plages derimot ikke av mangelen på publikasjonspoeng.

– Nei, man får kanskje ikke poeng, men peng’! Jeg har tjent ok på Mediekultur, mediesamfunn, i alle fall sammenlignet med hva man tjener på å skrive engelskspråklige bøker. Om du skriver sakprosa på norsk, blir du dessuten tatt inn i den litterære varmen. Du blir sendt rundt for å holde forelesninger og blir gjerne invitert til å skrive i mediene eller å bli intervjuet, og det er stas. Det finnes med andre ord andre stimulanser enn tellekantsystemet for å skrive på norsk, og det synes jeg er et poeng å få med.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *