Tina Åmodt hadde lenge jobbet med manuset til en slags homodystopi, som skulle foregå noen år fram i tid. (Først publisert i Blikk 1/2024) – Den historien skulle begynne med ordene «Sommeren...
Hiv-viruset brøt ned enkeltmennesker på verste vis. Men det er hvordan vi som samfunn ble styrket av kampen mot aids, som gjør inntrykk i Slagstads bok. (Først publisert i Forskerforum 18....
Nå har jeg lesbisk los, skriver jeg i en sms til en venninne av meg, og hun vet at da forsvinner jeg for en stund. Nei, jeg er ikke på Tinder. Det har jeg ikke tid til. Akkurat nå dater jeg Tove Jansson, Gidske Anderson, Vivica Bandler og et par andre. Jeg holder på med et bokprosjekt om dem, jeg er forelska i dem alle, og jeg har så mye lesbisk los at jeg ikke får sove om natta. Jeg bare ligger der, time etter time, og tenker på det neste arkivet jeg skal prøve å få tilgang til, med disse folkas brev, manuskripter og kanskje til og med dagbøker.
Første gang jeg hadde lesbisk los, i alle fall som jeg kan huske, var i 1985. Jeg var 14 år og jeg leste Møte med Tove Jansson av Tordis Ørjasæter. Denne boka var en del av en biografiserie for barn og ungdom fra Gyldendal, hvor man ellers kunne møte storheter som Elvis, Jesus og Manchester United.
Jeg likte å lese biografier, og aller best likte jeg når de kjente personene skrev selv. Jeg leste Et Mårbackabarn av Selma Lagerløf, jeg leste både Elleve år og Kjære Dea av Sigrid Undset, og ikke minst Billedhuggerens datter av Tove Jansson, alle selvbiografiske bøker, alle sammen om det som skulle bli starten på kunstnerliv.
Jeg hadde ingen drømmer om å bli kunstner selv, men jeg ville være nær kunstnere, for jeg hadde det for meg at de levde et liv også jeg ville leve. Jeg hadde begynt å kalle meg lesbisk, inni meg, og i det lå for meg mer enn bare å være en som ble tiltrukket av andre jenter. Det var aldri en skam knyttet til det ordet for meg. Det var en frihet. Jeg skulle ikke bli en som levde et konvensjonelt liv, det var jeg overbevist om. Jeg skulle ikke ha familie. Jeg skulle ut i verden. Men jeg trengte noen ledestjerner ut i livet. Og de fant jeg på biblioteket.
I Møte med Tove Jansson forteller Ørjasæter om Tove og «venninne» Tuulikki, og jeg bare skjønte at de var kjærester. Hvorfor skulle de ellers ha bare ett stort rom i den hytta de bygget sammen på en øy ytterst i havgapet? Plutselig måtte jeg lese alle mummibøkene på ordentlig, og de snakket til meg på en helt ny måte. Og jeg følte at jeg nå visste noe som ingen andre visste, jeg trodde ikke engang at Ørjasæter visste det, og at noe av det jeg visste, var at jeg ville leve et liv som Tove og Tuulikki.
Det begynte som et lite, skeivt hjørne og ble til en stor paraply. Men under paraplyen gikk diskusjonene.
23. januar 1990 døde den norske skuespilleren Arne Bang-Hansen, 78 år gammel. En lang karriere både på teatret, film og tv var over.
Arne Bang-Hansen hadde fem år tidligere fortalt offentligheten at han var homofil. Det skjedde i forbindelse med utgivelsen av selvbiografien hans, som han hadde gitt tittelen «Fra mitt skjeve hjørne».
Det må ha vært en av de første gangene noen brukte «skjev», eller litt mindre riksmålsk: «skeiv», som en betegnelse for det å ikke være «helt konvensjonelt innstilt i erotiske anliggender», som journalist Jan E. Hanssen kalte det i minneordet over Bang-Hansen.
Og jeg synes det er et fint sted å starte, akkurat her: Med et ord som alltid hadde vært der, men som nå plutselig fikk et nytt innhold, og som skulle bli toneangivende i det tiåret som Bang-Hansen nettopp hadde forlatt.
- Det virker som at «skeiv» veldig raskt ble akseptert av den såkalte homobevegelsen som et gangbart begrep, uten mye offentlig debatt eller intern krangel, sier Elisabeth L. Engebretsen. På 1990-tallet var hun student og aktiv i det som da het Homoversitas Osloensis, Homofil, lesbisk og bifil studentgruppe, på Universitetet i Oslo. I dag er hun sosialantropolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, og har jobbet med spørsmål knyttet til kjønn og seksualitet i en årrekke. Akkurat nå holder hun blant annet på med forskningsprosjektet Beyond equality. Women´s Sexual Justice Politics in Scandinavian Queer Organizing, med hovedvekt på 1980- og 1990-tallet.
- Slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var en omveltningstid, der vi fikk aktivisme i form av grupper som Rosa Rebeller og initiativ som Lesbebussen, for å nevne noen eksempler. Jeg vet ikke om det var snakk om et rent generasjonsskille i den forstand, men det var i alle fall i ferd med å vokse fram nye forståelser av identiteter og dermed hvordan man så på kjønn og seksualitet. Begreper som «homo» og «lesbisk» begynte nå å vike for nye begreper.
Et eksempel var Homofilmfestivalen i Oslo, som i 1993 endret navn til Skeive filmer.
1.
Denne teksten handler om det å komme ut. Jeg har gjort det selv. Stadig oftere lurer jeg på hvorfor jeg gjorde det.
2.
I 2014 så jeg dokumentaren Regarding Susan Sontag på Skeive filmer i Oslo i 2014. Den var en åpenbaring. Hun var en åpenbaring. Jeg forelsket meg momentant. Utstrålingen hennes! Blikket! Smilet! Måten hun satt på!
Jeg skjønner godt at hun nedla både kvinner og menn for fote.
Susan Sontag kom aldri ut. Det finnes folk som ennå ikke kan tilgi henne det, femten år etter at hun døde.
3.
14. april 1997 var tv-stjernen Ellen DeGeneres på coveret av TIME Magazine i USA, med følgende melding: «Yep, I´m gay». Den da 36 år gamle DeGeneres hadde siden 1994 vært stjerne i sin egen sitcom-serie Ellen, hvor hun spilte rollefiguren Ellen Morgan. Denne Morgan var en litt forvirret sjel i begynnelsen av trettiårene, som drev bokhandel og ellers hang med venner og familie på fritiden. Utover i sesong fire ble det stadig hintet sterkere om at Ellen Morgan var lesbisk. Til slutt kom Morgan ut, i det som har blitt kjent som «The Puppy Episode».
TIME: So, for the record, are you yourself gay?
Ellen DeGeneres: Yes. You’re the first person that I’ve—I mean I knew that I was going to—that was one of the things when I decided to have my character on the show come out, I knew I was going to have to come out too. But I didn’t want to talk about it until the show was done. (Fra intervjuet i TIME Magazine, 14.04.1997.)
Det hele var med andre ord en svært velregissert og kontrollert komme ut-seanse for både rollefiguren Ellen Morgan og opphavskvinnen selv, Ellen DeGeneres. Det begynte med oppslaget i TIME 14. april, fortsatte med et besøk i gjestestolen hos daværende talkshow-dronning Oprah Winfrey, og til slutt kom altså den todelte «The Puppy Episode» 30. april, hvor Ellen Morgan kommer ut. Her spilte for øvrig Oprah Winfrey Ellen Morgans terapeut, som for å understreke at talkshowene og terapirommene i dag er to sider av samme sak. Det er her du forløses som et fritt og helt menneske, gjennom å erkjenne og bekjenne.
Det hele - TIME-coveret, talkshowintervjuet, sitcom-episoden - har blitt ikonisk. I kåringer av de viktigste historiene om kjendiser som kommer ut, er Ellen DeGeneres´ fortsatt på topp. Forfatteren og kulturviteren Rodger Streitmatter har omtalt det hele som «the single most public exit in gay history, changing media portrayals of lesbians in Western culture».
Det som utover 2000-tallet ble det viktigste nettstedet for lesbisk populærkultur, fikk for øvrig navnet afterellen.com.
4.
Tilfeldighetene vil ha det til at jeg begynner å skrive på denne teksten 11. oktober, den datoen som siden 1988 har vært markert som National Coming Out Day. Dagen ble grunnlagt i USA, mens hiv-epidemien herjet som verst, og tausheten fra myndighetenes side om homofili generelt, og aids spesielt, var kvelende, ja, direkte drepende. 1970-tallsfeministene hadde slått fast at det personlige var politisk, og også homobevegelsen hadde gjort disse ordene til sine. Å si høyt at man var homo, ble dermed ansett som aktivisme i sin reneste form. Å komme ut av skapet ble slik oppgave nummer én for enhver homo.
Jeg visste jeg hadde sett henne før – Dianne Feinstein, seremonimesteren under innsettelsen av Barack Obama. Det var selvfølgelig i Gus van Sants nye film Milk, i ett av filmens...
