Tilfeldigvis begynner jeg på Kollaps samme uke som norske myndigheter går ut og sier at alle bør ha jodtabletter i huset i tilfelle en atomulykke. Oppfordringen får meg til å kjenne meg på randen av fremtiden, for å stjele undertittelen fra nevnte bok.
Nettopp derfor er det forunderlig hvor beroliget jeg føler meg etter faktisk å ha lest denne samlingen av tekster om hva som skjer når vi tvinges til å se begynnelsen på slutten i øynene.
Atten forskere, fra både humaniora, samfunns- og naturvitenskapene, ser nærmere på noen av kollapsene vi står overfor, med utgangspunkt i dagens klimatiske og økologiske kriser. Boka har blitt til i kjølvannet av utstillingen ved samme navn ved Kulturhistorisk museum i Oslo (KHM) i 2017. Resultatet er en oppløftende, men også tankevekkende bok om det moderne menneskets utrettelige arbeid med å sage av greina vi sitter på, men også om mulighetene som ligger i fallet vi eventuelt gjør mot bakken.
De to redaktørene, rådgiver Petter Bjerregaard fra KHM og folklorist Kyrre Kverndokk, skriver innledningsvis at de «har ønsket å holde gapene mellom fagene åpne». Men det er lenge siden jeg har lest noe der tverrfagligheten har fungert så godt som i Kollaps. Man får den sjeldne følelsen av at bidragsyterne har lest hverandre underveis, eller i alle fall snakket sammen.
Noen viktige referanser, begreper og kilder går igjen på tvers av fagene, som en gjenstand som hentes fram gang på gang, men som studeres fra ulike kanter. Den viktigste fellesreferansen er antropocen, betegnelsen for den epoken vi er inne i nå, der menneskene ikke bare lever i naturen, men ugjenkallelig påvirker den. At dette bærer galt av sted, har både forskere og miljøaktivister snakket om i flere tiår nå. Men hvorfor hører vi ikke etter og faktisk gjør noe?
For det første fordi dommedag er varslet såpass mange ganger nå, at folk flest til slutt ikke tror på det lenger. Antropolog Thomas Hylland Eriksen forteller hvordan man i 1970-årene sa at kloden kom til å være ubeboelig ved århundreskiftet, og her er vi altså ennå. Kristian Bjørkdahl fra Senter for utvikling og miljø skriver om hvordan klimapolitikkens vitenskapelighet – alle grafer og tørre rapporter – bare gjør folk flest svimle, ikke handlekraftige, og snarere har en avpolitiserende enn mobiliserende effekt. Og biolog Dag Hessen imøtegår forestillingen om at vi er på vei «utfor stupet», men ja, ned i en dyp, mørk dal bærer det nok, i alle fall for menneskets og en del andre arters del. Men gjør det noe for kloden som sådan? Neppe.
Ingen av bidragsyterne sår tvil om at store økologiske endringer er i ferd med å skje. Dette er ikke klimaskeptikernes bok. Forskerne går imidlertid i rette med dommedagsprofetiene, og mener de er overdrevne, og i alle fall lite produktive politisk.
Noen tjener imidlertid på at vi blir redde. Kverndokk viser hvordan medienes rapportering fra orkanen i New Orleans i 2005 bar preg av postapokalyptiske fantasier. Særlig svarte innbyggere ble sirklet inn som voldsutøvere og plyndrere, noe som legitimerte en krigslignende inngripen fra politiets og det militærets side. Men forskning viser altså at katastrofesituasjoner ikke nødvendigvis fører til en alles krig mot alle. Tvert imot: Nye fellesskapsbånd kan oppstå når samfunnsstrukturene kollapser, fortrøstningsfullt nok.
(Først publisert i Forskerforum 13.12.2018.)