02 mar Memphis – den italienske varianten, altså

Gi meg 1980-tallet, sa jeg til nettdesigner Minna Strömberg Wallin. Gi meg noe Memphis-aktig.

Og det fikk jeg! De nye nettsidene mine minner meg om skoledagbøker, grafitti, ukebladet Det Nye og MTV – kort sagt tenåringstiden min. Jazzballett, stepping og breakdance. Madonna og Culture Club, Bowie og Prince.  Klærne var unisex og fargesterke.

Fra ukebladet Det Nye, 49/1985

På det rosamalte rommet mitt hang de tørkete rosebukettene tett, som om de var minner fra en premiere. Det var et tiår der det iscenesatte og teatralske fikk plass, der det ikke var om å gjøre å «være seg selv», for hvem gadd det? Å være autentisk var ikke noe vi drev med.

Nå konstaterer jeg at Memphis-designen er i ferd med å gjøre comeback, og det gjør meg glad. På Oslo S i høst så jeg et bilde av den særdeles stilsikre norske artisten Silya Nymoen i et gratisblad. Skjorteblusen hun hadde på seg, fikk meg til å hikste av fryd.

Silya Nymoen. Faksimile fra magasinet Oslo S.

”Vintage Marimekko,” svarte Silya da jeg sendte henne en melding om skjorteblusen. Hun hadde kjøpt den second hand og tenkt Italia. Det gjorde hun jo rett i, selv om Marimekko er finsk, for stort mer Memphis blir ikke et mønster.

De som ble kjent som Memphis-gruppa, var til tross for navnet ikke amerikanske. De var en gjeng italienske designere og arkitekter, ledet an av Ettore Sottsass. Gruppa startet opp i 1980, holdt det gående til 1987, men var ikke alene om å skape denne nye estetiske retningen.

Postmodernisme er stikkordet. Alt var allerede gjort, så nå gjorde man det gamle på ny, på sin egen måte. Ingenting var originalt. Alt var etterligninger. Og alt var bare for gøy. Man lekte seg med form og farge, og ingenting var ment å vare evig, og så gjorde noe av det likevel det, kanskje nettopp derfor.

Slik som en av Alessis klassikere, vannkokeren, designet av Michael Graves i 1985:

Både århundreskiftets Wiener Werkstätte, mellomkrigstidens Art Deco og Bauhaus og etterkrigstidens Pop Art var inspirasjonskilder. Grafiske elementer, asymmetri og kontraster var stikkord. Sjakkrutene var overalt, som på gulvet hos Cafe Sjakk Matt, som åpnet i Oslo i 1983, og som fortsatt finnes. Kanskje jeg må innom der neste gang jeg er i byen.