Plutselig løsner tankene. Bitene faller på plass. Artikkelen blir antatt. Hva mer trenger du for å bli motivert?
Denne artikkelen handler om deg som jobber innenfor en såkalt kunnskapsorganisasjon, om pågangsmotet ditt, viljen, om hvordan du ikke kan tenke deg et annet liv. Den handler om den lille nøkkelen du har i nakken som noen vred om på i løpet av hovedfaget, om det lille dyttet du fikk i ryggen da arbeidet med doktorgraden tok til, og om hvordan du siden, kanskje flere tiår senere, i alle fall tilsynelatende fortsatt er fullstendig selvgående.
Spørsmålet er bare hva du egentlig går på? Hva er det som driver deg framover?
Jo, det er din indre P – Primadonnaen, Prestasjonstripperen eller Pragmatikeren – vil den danske forskeren Helle Hedegaard Hein hevde. Med mindre du har smuldret hen og blitt en vanlig lønnsmottaker, vel å merke.
Fire arketyper
Vi treffer henne på Dekanskolen, lederopplæringen som Universitets- og høgskolerådet arrangerer for dekaner og instituttledere. De skal lære å lede sånne som deg. Seniorforskeren ved Copenhagen Business School forteller om hvordan hun i lengre tid har forsket på arbeidstakere innen kunnskapsorganisasjoner, innovative bedrifter, kultursektoren og andre institusjoner med høyt spesialiserte, hardt arbeidende og profesjonelle medarbeidere. Og budskapet hennes til deltakerne på Dekanskolen er: La folk få jobbe mest mulig i fred.
– Skjerm dine medarbeidere fra så mye styrings- og ledelsesteknologi som bare mulig.
Det er da det blomstrer i akademia.
Høyt spesialiserte medarbeidere har nemlig én ting til felles, ifølge Hein, og det er at de i overveiende grad er styrt av indre motivasjonsfaktorer. De behøver ikke motiveres for å gå på jobb. De går på jobb for å bli motivert.
Det eneste man skal ta hensyn til, er at de kommer i flere varianter.
– Det er snakk om fire arketyper som går på arbeid med fire vidt forskjellige formål og med ulike drivkrefter, forteller hun, og avdekker dem altså en etter en: primadonnaen, prestasjonstripperen, pragmatikeren og lønnsmottakeren.
Ble aldri ferdig på skolen
Nei, ærlig talt, tenker du kanskje. Noen primadonna er du da ikke, og i alle fall ingen prestasjonstripper, med et umettelig behov for andres anerkjennelse. Men vent likevel litt med å bla videre! Hein snakker om dem alle med kjærlighet. Det skal vi også gjøre.
Men først en liten ringerunde til noen tilfeldig utvalgte forskere med spørsmålet: Hvorfor forsker du egentlig?
– Jeg pleier å si til mine foreldre at jeg aldri har sluttet å gå på skolen. Det handler om gleden ved å lese, lære noe nytt og kanskje også forstå noe nytt, det å være i et miljø der kunnskapsgenerering er dagliglivet, sier Ole Andreas Engen, professor ved Universitetet i Stavanger med samfunnssikkerhet som fagfelt.
Også for Anne Marie Støkken, professor i sosiologi ved Universitetet i Agder, er det et stadig sug etter å lære noe nytt som driver henne.
– Det er det å være i en kontinuerlig læringsprosess, det å aldri bli ferdig, aldri bli utlært. Og så er det noe med livsformen, med mye frihet og variasjon.
Og til tross for at verken Støkken eller Engen virker spesielt selvsentrerte eller lunefulle – tvert imot – ville nok forsker Hein ha diagnostisert dem som to primadonnaer med et strøk av introvert prestasjonstripper. Så hva kjennetegner da en typisk akademisk primadonna eller en prestasjonstripper ifølge Heins teorier?
I en høyere saks tjeneste
– Primadonnaer har et eksistensielt forhold til sitt eget arbeid og jobber for en sak som er større enn dem selv. Når de føler at de gjør en forskjell i den høyere saks tjeneste, finner de en mening, ikke bare med arbeidet de utfører, men også med livet, forklarer Hein.
Primadonnaer streber etter den høyeste standarden i forskningen.
– Det vil si at de føler det som sitt personlige ansvar alltid å være godt påkledd hva angår kompetanse og kunnskap. Dette ser de som sitt personlige ansvar. Det kunne med andre ord ikke falle primadonnaene inn å be om lønnstillegg for å lese fagtidsskrifter på fritiden. For dem er det en selvfølge å gjøre det.
Overraskende nok, vil mange kanskje mene, bryr ikke akademias primadonnaer seg så mye om ros fra andre.
– De vet godt selv når det de har gjort er bra eller ikke. Og om du skulle rose en primadonna for noe vedkommende selv vet er en middelmådig innsats, vil han eller hun bare miste respekten for deg, mener Hein.
Nerder seg gjennom dagen
De introverte prestasjonstripperne er heller ikke spesielt opptatt av å få ros. Det er i denne gruppen du finner de typiske nerdene, de som synes at det beste i verden er å få fordype seg i komplekse problemstillinger for å se om de klarer å knekke den faglige nøtten.
– De introverte prestasjonstripperne er ekstremt motiverte av forskningsprosessen i seg selv. De får en flowfølelse der de mister fornemmelsen for tid og sted. Og så snart de har knekket en faglig nøtt, blir de rastløse og trenger en ny nøtt, helst noe enda mer komplisert. De knekker nøtter bare for å se om det lar seg gjøre, ikke fordi noen har bedt dem om det, eller fordi noen nødvendigvis har bruk for dem, sier Hein.
Snorre Aunet, professor ved Institutt for elektronikk og telekommunikasjon ved NTNU, snakker med begeistring om tiden som stipendiat og senere postdoktor. Da tok han svært sjelden kvelden før ved totiden om natten.
– Forskningen kan bli besettende og altoppslukende i perioder, på godt og vondt. I flere år var jeg såpass interessert i det jeg holdt på med, at det var vanskelig å gjøre noe annet. Jeg skulle nok gjerne fortsatt holdt på slik, for det er den frieste og beste jobbsituasjonen man kan tenke seg. Men det er jo ingen karrierevei. Du må gjøre andre ting også, som å undervise og formidle, noe som i og for seg kan være bra, men som reduserer tilgjengelig tid til forskning.
Følger et kall
Støkken ved UiA forteller at hun fra tidlig av definerte jobben sin som noe annet enn en vanlig jobb.
– Jeg kan kjenne at det jeg driver med, ligger nærmere enkelte kunstarter, eller leveyrker i det gamle bondesamfunnet. Arbeid og fritid går over i hverandre.
Samtidig betyr det mye for motivasjonen hennes at hun i de senere års forsknings- og utviklingssamarbeid har hatt et tett samarbeid med praksisfeltet, for eksempel barnevernet.
– Praktikerne blir garantister for at det jeg holder på med, er relevant og interessant i en bredere sammenheng.
Her skiller primadonnaen seg fra den introverte prestasjonstripperen, ifølge Hein. For mens sistnevnte bare vil få pusle med sitt av egen interesse, følger primadonnaen et kall.
– Disse er de fagprofesjonelle i historisk forstand. Så har da også enhver profesjon blitt utviklet fra et kall, altså at man arbeider i en høyere saks tjeneste, sier Hein.
Skaper orden i uorden
Nå hører vi riktignok hvordan forskerne krymper seg i andre enden av røret når vi ytrer ordet «kall».
– Det blir for pompøst, sier Engen ved UiS.
Men at det de holder på med, skal oppleves som viktig også utenfor akademia, er et poeng flere av dem understreker.
– Jeg vil gjerne bidra til å sette søkelyset på viktige samfunnsspørsmål. Dessuten er det veldig motiverende å skape orden i uorden. Det finnes så mange regler, dommer og avgjørelser som kan gå litt på kryss og tvers, så det å få ryddet opp, tror jeg er en motivasjonsfaktor for mange av oss som driver med juridisk forskning, sier Trude Haugli, professor i jus ved Universitetet i Tromsø, med barnerett som fagfelt.
Kanskje er også Hein for streng når hun påstår at det kun er ros fra akademiske likemenn som tilfredsstiller de hun kaller for primadonnaer. Forskerne vi snakker med, suger i alle fall til seg alt de kan få av gode tilbakemeldinger, hvem de nå enn måtte komme fra. Mange trekker fram verdien av å undervise og være i dialog med studenter på de ulike nivåene. Andre snakker om hvor motiverende det er når man kan formidle egen forskning til et bredere publikum.
Fikk brått et publikum
For Janne Stigen Drangsholt, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, opplevdes det som frigjørende at hun plutselig fikk lesere også utenom den lille fagkretsen hun ellers publiserte for.
– Jeg skriver om britisk lyrikk, et veldig smalt felt, hvor jeg forsker på metaforer og gjør bruk av mye teoritungt stoff. Lenge følte jeg derfor at jeg bare jobbet for meg selv og min egen del, sier Drangsholt. Men i 2008 begynte hun å skrive for Aftenpostens månedlige magasin Innsikt, hvor hun nå har en fast kulturspalte. En av de første Innsiktartiklene hun hadde på trykk, handlet om vampyrer.
– Jeg har skrevet mye om myter og er opptatt av den sirkulære bevegelsen i fortellingene. Derfor skrev jeg om vampyrene som en mytisk skikkelse og hvorfor vi blir så fascinerte av dem. Dette var da ungdomsbøkene og -filmene Twilight slo gjennom, og plutselig var jeg blitt vampyrekspert og ble blant annet invitert til å være dommer i Kvitt eller dobbelt på NRK. En annen Innsiktartikkel handlet om morsskikkelsen i litteraturen med utgangspunkt i Joan Didions forfatterskap. Det er utrolig gøy og inspirerende å kunne skrive for så mange. Men samtidig må man ikke la seg forføre av det. Nå gleder jeg meg til snart å ha ett år forskningsfri, slik at jeg igjen kan fordype meg og skrive for de tre personene som måtte lese artiklene mine.
Skriver for de få
For det er likevel noe eget når folk fra samme fagfelt klapper en på skulderen. Et overveldende antall i vårt – riktignok lite representative, men la gå – utvalg av forskere svarer det samme når vi spør: Når fikk du sist et godt kick i faglig sammenheng?
Jo, det var da artikkelen de hadde knotet på i lange tider, endelig ble antatt i det der prestisjefylte, internasjonale tidsskriftet.
– Samtidig er vi klar over at det ikke er sikkert at vi blir lest av så mange. Det er gjerne underveis i skriveprosessen du hører noe, og da fra redaksjonen. Men bare det å se at noe blir avsluttet, og at det kommer på trykk, er motiverende i seg selv, uansett om noen bryr seg om å lese eller ikke, sier Støkken ved UiA.
Men litt lurer man likevel når det blir stille.
– Man vil gjerne bli referert til eller at folk tar kontakt. Om man da ikke får noen respons, er det klart at man blir skuffet og begynner å lure litt på hva man egentlig driver med, sier Engen ved UiS.
Konkurransemenneskene
Her kan det for øvrig vært verdt å påpeke at Heins prestasjonstripper kommer også i en ekstrovert utgave. I likhet med de introverte og primadonnaene motiveres de av å prestere på et høyt nivå, men på én betingelse: at andre er enige i at det er en prestasjon. De ekstroverte får nemlig et kick av å konkurrere, skal vi tro Hein, og drives fram gjennom å sammenligne sine egne publikasjonslister og undervisningsevalueringer med sine kollegaers.
Men på spørsmål om ikke konkurransen i akademia også kan kjennes motiverende, svares det nei i kor blant våre utvalgte forskere. Ingen vil være en ekstrovert prestasjonstripper.
– Men de finnes jo blant oss, og det kan godt være at noen oppfatter meg som en som liker å konkurrere, selv om jeg selv ikke ser meg slik, sier Engen.
Litt konkurranse mener han da likevel er sunt, så lenge den foregår på gruppenivå.
– Det er motiverende for en forskningsgruppe å vinne prosjekter. Hvis man bare hadde bevilget penger etter en slags fordelingsnøkkel, hadde nok opportunismen fått råde, tror han.
Ulike energiprofiler
Pragmatikerne utgjør den tredje arketypen i Heins arbeidstakerunivers. De er gode, lojale og samvittighetsfulle medarbeidere som setter sin ære i å utføre et godt stykke arbeid.
– Men de har en annen energiprofil enn de to foregående arketypene. Jo mer primadonnaene og prestasjonstripperne investerer i sitt arbeid, jo mer energi får de. Slik har pragmatikerne det ikke. Når de har brukt energi på jobb, må de hjem for å lade opp batteriene. For dem er det nødvendig å holde arbeid og privatliv atskilt.
Er det noe galt i det, da? Nei da, påpeker Hein. For det første har de fleste forskere arbeidsoppgaver som krever at de oppfører seg som pragmatikere, for eksempel når forskningssøknader skal skrives eller reiseregninger fylles ut. For det andre kan ens livssituasjon i alle fall i perioder kreve en pragmatisk tilnærming til jobben, selv om man gjerne skulle ha hengitt seg totalt til forskningen.
– Problemet er om man ikke på noe tidspunkt får utløp for sin indre P, om man nå er en primadonna, prestasjonstripper eller pragmatiker. Da ender man opp som en simpel lønnsmottaker, som betrakter jobben som en straff man må holde ut for så å kunne gå hjem og få sine kicks der.
Enquête
Når mister du lysten til å forske?
Kaja Reegård
forsker, FAFO
– Lysten kan forsvinne hvis man stanger hodet for lenge i veggen, eller hvis det blir så hektisk at man glemmer å kjenne etter hva som faktisk er gøy å holde på med.
Audun Engelstad
førsteamanuensis, Film- og fjernsynsvitenskap, Høgskolen i Lillehammer
– Som mange andre gripes jeg også av lengselen etter å gjøre noe nyttig, som å kurere malaria i Afrika. Og det hender jeg opplever at det å nå et toppnivå, krever en for stor innsats til at det er forenlig med et godt familieliv med små barn.
Eivor Andersen Oftestad
postdoktor, Det teologiske fakultet, UiO
– Jeg har ikke selv på alvor opplevd sviktende motivasjon, men om man ikke har det indre drivet til å forske, er det nok lettere å gjøre det. Og så er det sikkert ikke bra å bli for ensom og isolert.
(Publisert i Forskerforum 5/12).