Hvor tett kan man være som forskere om man også er et par? Johanna og Fridtjof jobber gjerne ved samme spisebord. Silje og Eva går derimot i hver sin kantine.
– Per fridde midt i disputasmiddagen min. Plutselig stod han der med en rose i hånden. Det kjentes litt som at han kuppet det som skulle være min fest. Så da bestemte jeg meg for å gjøre et tilsvarende kupp da han selv skulle ha disputasmiddag.
Per Pippin Aspaas og Kari Aga Myklebost traff hverandre allerede på gymnaset i Tromsø i 1989, hvor de hadde russisk sammen. Men den gangen forble de bare klassekamerater. Per gikk videre med latinstudier, mens Kari tok hovedfag i historie.
Først i 2004 møttes de igjen, som nytilsatte stipendiater på Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø.
– Vi skjønte snart at vi var litt samme typen personer. Jeg tror jeg flyttet inn til ham etter bare noen måneder, forteller Kari.
– Kari kjente instituttet fra hovedfaget og dro meg inn i miljøet. Det at vi ble et par ganske raskt, gjorde at jeg snart skjønte mer av hva som var av uskrevne lover og regler på faget, forteller Per.
Avhandlingspsykose
At folk treffer hverandre på campus, er vel ikke overraskende, så mange nye mennesker man plutselig møter der, så mange timer man tilbringer på lesesaler og i auditorier. Der finner man livspartnere som ligner en selv med hensyn til utdanningsnivå, inntekt og kulturell kapital, slik statistikkene viser at vi foretrekker.
Men hvor lett er det å ta vare på et kjæresteforhold om begge blir værende i akademia, når forskerkarrierer skal stakes ut og dyrkes fram, og begge har faglige ambisjoner?
– Kamikaze. Det er det dette er, sier Eva S. Braaten. Både hun og kona Silje Gaupseth er i innspurten på doktorgraden og skal levere før jul ved Universitetet i Tromsø. Hjemme har de Tora på 4 ½ år, og rett før sommeren kjøpte de rekkehus med overtakelse 1. september. Alt på en gang, med andre ord.
– Det var ikke meningen at doktorgradsløpene våre skulle bli så parallelle. Jeg begynte jo før Eva. Men så kom det et barn, og selv om vi delte på permisjonen, ble det til at jeg var lengst hjemme, forteller Silje, som etter planen skal levere bare en liten måned før Eva.
Nå har de riktignok hatt forsmak på det Silje kaller avhandlingspsykosen før, da de hadde felles innspurt på hovedfaget høsten 2004.
– Men ting var annerledes da, uten barn. Den gangen kunne vi sitte utover ettermiddagene, spise middag der og være slitne sammen når vi kom hjem til studenthybelen, sier Silje.
Sammen på laben
Johanna Olweus og Fridtjof Lund-Johansen møttes også i studietiden, på medisin ved Universitetet i Bergen. Fridtjof lå to år foran i løypa, og i påvente av at Johanna skulle bli ferdig slik at de kunne ta turnustjenesten sammen, begynte han å forske. Snart hoppet også Johanna på forskningen. Da hun etter hvert begynte på doktorgrad innen immunologi, ble Fridtjof biveileder.
– Jeg hadde en annen hovedveileder, men han var jo her i Norge, mens vi dro til USA for å forske der. Det å ha kjæresten sin som veileder, er nok ikke å anbefale. Kritiske tilbakemeldinger blir gjerne vanskeligere å takle. Men jeg har lært utrolig mye av Fridtjof, som etter min mening er den ultimate forskeren – kreativ og analytisk. Nå som vi er likeverdige kollegaer og sparringspartnere, er det bare en stor fordel å kunne gi hverandre ærlige tilbakemeldinger, sier Johanna.
I dag vil noen kanskje si at hun har passert Fridtjof på karrierestigen, om man måler suksess etter tittel og inntekt. Mens Fridtjof leder en forskningsgruppe ved Rikshospitalet, leder Johanna en forskningsgruppe på Radiumhospitalet og er professor ved Universitetet i Oslo.
Vi holder ikke avis og ser ikke tv.
– Slike forhold skyldes ofte tilfeldigheter. Fridtjof ble kompetent for professorat lenge før meg. Men stillingen jeg søkte ved Radiumhospitalet, hadde et professorat knyttet til seg, og det hadde ikke Fridtjofs. Han har valgt en mer brokete karrierevei enn meg og har vært innom flere spesialiteter som lege enn meg. Jeg er nok mer strategisk av meg, mens han er den distré forskeren som kan glemme alt annet enn forskningen.
– Johanna har vært flinkere til å skaffe penger og har dermed en større forskningsgruppe enn meg og mer ressurser, sier Fridtjof.
At de i det hele tatt får tidskabalen til å gå opp, med hjem og tre barn, mener de er takket være en au pair som tar seg av huset og en streng prioritering av hva de bruker tiden på.
– Vi holder ikke avis og ser ikke tv, sier Johanna.
– Vi spøker med at en koselig fredagskveld for oss er å sitte på hver vår side av spisebordet, med hver vår pc og en flaske vin i midten, sier Fridtjof.
Søker ikke samme stilling
Anne Øfsti, parterapeut og førsteamanuensis ved Diakonhjemmets høgskole, mener mange forskerpar er gode eksempler på det den britiske sosiologen Anthony Giddens kaller «rene relasjoner».
– Det er relasjoner der forholdet er tuftet på felles forståelse, felles interesser, en felles retning. Her blir relasjonen, på samme måte som barn, en viktig del av individets fortelling om seg selv. Man viser seg selv fram gjennom relasjonen, sier Øfsti.
Det åpenbare spørsmålet til et forskerpar er om det aldri blir konkurranse mellom partnerne, spesielt om man jobber innenfor det samme fagfeltet.
Men nei, ingen konkurranse, bedyres det på alle hold når vi spør. Tvert imot. Ingen sammenligning av antall publikasjoner, ingen skjult skadefryd over fordeling av forskningsmidler.
– Det ville vært som å konkurrere om hvem barna er mest glade i. Vi har heldigvis heller aldri konkurrert om samme stilling. Det tror jeg egentlig aldri vi ville ha gjort. Vi ville tatt diskusjonen på forhånd om hvem som skulle søke, sier Johanna.
Heller ikke Kari og Per, som begge jobber innen historiefaget, sier at de konkurrerer.
– Vi har forsket innen ulike perioder og vært tilknyttet ulike forskernettverk. Dermed har vi egentlig ikke gått i hverandres bed i det hele tatt, sier Per, som også svarer nei på spørsmålet om det ikke var et nederlag at Kari rakk å disputere to år før ham.
– Det var bare en viktig milepæl i vår familie. Det eneste jeg selv tenkte da, var at jeg også gjerne skulle bli kvitt dette åket av skuldrene, sier han.
Hadde Kari bare hatt faglige hensyn å ta, kunne hun nok ha jobbet med avhandlingen sin både ett og to år til, mener hun selv.
– Men jeg er nok ganske pragmatisk anlagt, så på et tidspunkt tenkte jeg at godt nok er godt nok. Dessuten hadde veilederen min fått gjennomslag for et nytt prosjekt, så det stod videre arbeid og ventet på meg. Per derimot er perfeksjonist og ville ha lest all relevant forskningslitteratur før han leverte for å få det med i avhandlingen. Det fikk han da også veldig kreditt for av kommisjonen, sier Kari.
Forhandler om ekstrajobbing
Konkurranse om tiden kan det likevel bli. For hvem sin tur er det til få sitte lenge utover på jobben i kveld? Undersøkelsen Arbeidsforskningsinstituttet la fram tidligere i år om tidsbruk og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren, viste at forhandlinger rundt grensedragningen mellom arbeid og fritid foregikk vel så mye mellom ektefeller som mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Kombinasjonen forskning og familie var en utfordring for mange, viste undersøkelsen.
Hva når man da er to innenfor samme fagområde?
– Ulempen er at vi alltid har de samme søknadsfristene til for eksempel Forskningsrådet. Dermed oppstår de samme stressperiodene hvert år, og da må vi vel innrømme at det kan bli noen diskusjoner, sier Johanna.
Ektemannen mener det nettopp er i slike situasjoner de drar nytte av en gjensidig forståelse for hva de driver med.
– Vi er begge i en situasjon der vi av og til er nødt til å jobbe på kvelden eller i helgen. Jeg har kollegaer som aldri kan komme inn på laboratoriet i helger fordi partneren deres selv aldri jobber i helgene. Men for oss er det helt normalt. Johanna vet at hun kommer til å være den neste som trenger å jobbe en helg eller en kveld, sier Fridtjof.
For Eva har det derimot vært et mål å begrense jobbingen. Allerede før hun begynte på hovedfaget i sosiologi tidlig på 2000-tallet, tok hun grep for å redusere presset hun la på seg selv.
– Jeg var ung og singel og hadde alltid en pensumbok i veska. Hver ledige stund ble brukt til å lese. Jeg var redd for ikke å være god nok og lot studiene infiltrere hele livet mitt fullstendig. Så da jeg begynte på hovedfaget, tok jeg en avgjørelse om at jeg skulle håndtere det som en jobb, med tilnærmet normale arbeidsdager.
Den avgjørelsen har Eva tatt med seg videre inn i tilværelsen som stipendiat, der hun deler den med Silje.
– Foreløpig har det fungert å ha dette som en 8–16-jobb, men i innspurten må vi nok fordele tiden mer mellom oss slik at vi får lengre jobbdager, sier Silje, som forsker innenfor engelsk litteratur.
Men ennå skal det mye til for at hun eller Eva setter seg til for å jobbe seint utover om kvelden.
– Vi prøver også å unngå å ta med oss skrivesperra hjem, eller snakke for mye jobb generelt. Det er ikke spesielt motiverende å høre at den andre har fått skrevet fem sider i løpet av dagen hvis man selv har strøket åtte, sier Eva.
– Det er ikke det at man sammenligner seg med den andre, men litt kikker man selvfølgelig over skuldrene til hverandre. Ellers hjelper det sikkert at vi ikke er på samme fagfelt, sier Silje.
Parterapeut Øfsti tror nok likevel det finnes en god del konkurranse blant forskerpar.
– Det gir seg for eksempel utslag i hvordan de konkurrerer om tid. På samme måte som for kunstnere er individualiteten en så viktig del av det å være forsker. Man gjør suksess og karriere som seg, sier Øfsti.
Barn tar tid
I likhet med Silje og Eva fikk også Per og Kari barn sammen underveis i doktorgradsløpet, tre stykker. Først et tvillingpar, så en til.
– Bare den ene tvillingen var planlagt. Vi hadde tenkt oss ett barn, vi, sier Kari.
Men det gikk, det også.
– Det er godt mulig jeg hadde disputert litt før om det ikke hadde vært for tre barn og nattevåk. Barn er en forsinkende, men for all del en berikende faktor. Jeg hører noen si at man skal gjøre unna alle stegene i karrieren før man får barn, men det har ikke vært vår strategi, sier Per.
Siden våren 2009 har han jobbet som fagreferent ved universitetsbiblioteket mens han gjorde ferdig avhandlingen på si’.
– Om du da har et stramt tidsskjema og du har syke barn, kan det lett bli en diskusjon om hvem sin tur det er til å bli hjemme nå. Men jeg opplever at vi fordeler det likt.
– Vi har ikke jobber som redder liv, eller som medfører umiddelbare forskjeller i folks hverdag. Sånn sett er det enkelt å prioritere familien når man behøves hjemme, og så får heller fristene på jobb vente, sier Kari.
Disputasbryllup
I første runde, da det kom tvillinger, tok Kari hoveddelen av permisjonen i tillegg til at hun var sykmeldt deler av svangerskapet. I andre runde delte paret permisjonen likt. Ikke lenge etter at minstemann hadde fylt ett år, var Kari klar for å disputere. Middagen endte altså med et frieri. Da Per så disputerte i mai i år og inviterte til disputasmiddag, hadde Kari derfor planer om å «hevne» frieriet hans.
– Men i Norge har man ikke lov til å gifte seg uten skriftlig samtykke fra begge parter før vielsen, så jeg var nødt til å innvie Per i bryllupsplanene mine. Han syntes imidlertid det var en god anledning til å holde bryllupet, så dermed overrasket vi alle som var til stede på disputasmiddagen med plutselig å gå ut og skifte til bryllupsantrekk og så komme gående inn igjen til bryllupsmusikk. Det er ikke så ofte at man har både kollegaer, venner og familie samlet samtidig. Og jobben har jo vært ekstra viktig for oss, både fordi den førte oss sammen, og fordi den har lagt premissene for tilværelsen vår som familie.
Ingen enhet
Eva og Silje tilhører begge Fakultetet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning ved UiT.
– Men det kan gå ukevis mellom hver gang vi møter hverandre i jobbtiden. For det første sitter vi langt fra hverandre, på hvert vårt institutt, i hver vår ende av campus. Ikke sogner vi til samme kantine heller. For det andre er det sånn at når vi er på jobb, da er vi på jobb, og da spiser vi lunsj med kollegaer, ikke hverandre, sier Eva.
Fridtjof og Johanna har de siste årene hatt arbeidssted på hvert sitt sykehus i Oslo, noe de trives godt med. At de er et par, vet nok likevel de fleste i fagmiljøet.
– Og de vet nok at vi samarbeider om en del ting, og at vi har jobbet sammen før. Men jeg tror ingen opplever det som et problem, at de tror vi begunstiger hverandre på noe vis, sier Johanna.
I de årene de jobbet på samme sted, kunne hun oppleve at kollegaer kom til henne og ba henne gi Fridtjof beskjed om å rydde etter seg på laben. Det likte hun dårlig.
– Det ble gjerne til at folk så på oss som en enhet. Samtidig er det nok en fordel at vi har forskjellige etternavn. Da blir det mindre fokus på oss som par når vi publiserer artikler sammen, sier hun.
Men med hånden på hjertet: Hadde ikke det ideelle vært en partner med en mindre krevende jobb, som kunne fungert som bakkemannskap hjemme?
– Nei, det hadde vært en katastrofe. Det er et privilegium å ha en jobb som engasjerer oss begge to. Vi får en interaksjonsflate utover det vanlige familielivet. Skulle det oppstå diskusjoner om andre ting, blir det å begynne å snakke fag sammen en frisone, sier Fridtjof.
– Jeg har en partner som skjønner hva jeg holder på med, som bare vil meg vel, og som er min beste rådgiver. Slik sett er jeg heldig i forhold til mange andre innen dette feltet, sier Johanna.
(Denne artikkelen ble først publisert i Forskerforum 7/12.)