Annerledeslandet Frankrike framstår litt mer forståelig i denne ytterst velredigerte boka.
I skrivende stund har det gått to måneder siden sommerens nyvalg, og president Emmanuel Macron har omsider fått pekt ut en ny statsminister. Men fortsatt er det uklart hvilke partier som faktisk kommer til å inngå i regjeringen.
Så er det da ofte mye som er forvirrende og paradoksalt med Frankrike, et land som stadig vekk går sine egne veier politisk. Hva betyr det egentlig at Macron er president i en femte republikk? Hva skjedde med de fire foregående?
Litt klarere blir det om man leser Franske tilstander. Målet med boka er å bidra til en bedre forståelse av fransk samfunn, politikk og identitet, skriver redaktørene Kjerstin Aukrust og Pernille Rieker innledningsvis. Førstnevnte er førsteamanuensis i fransk ved Universitetet i Oslo og har bidratt til fem av bokas seksten kapitler. Rieker er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og har bidratt til fire av kapitlene. Det merkes at både de to og resten av bidragsyterne er vante formidlere, enten det er i podkaster som Frankrike forklart, eller i aviser.
Som nyoljede tannhjul snurrer hvert kapittel rundt sin egen akse, samtidig som de griper i hverandre. Franske tilstander er en usedvanlig velskrevet og velredigert bok, der alle kapitlene kan leses for seg etter behov, når hverdagens nyhetsbilde blir for fragmentert, og man sitter der og lurer på hvordan det nå var med dette franske presidentskapet – hvor mye makt har Macron egentlig? Og ikke før har man blitt litt klokere (ja, han har mye makt!), så snurres man inn i et nytt kapittel, som handler om noe annet, for eksempel forbudet mot hijab i franske skoler, i et land med så mange tørklekledte nonner.
Med diskrete henvisninger sender redaktørene oss mellom kapitlene, og bygger et helstøpt maskineri av fortellingen om et land som hele tiden er i endring, og likevel forblir så typisk fransk. Landets forestilling om sin egen grandeur, altså storhet, bidrar sterkt til å opprettholde Frankrikes unike status i egne og andres øyne, selv i moderne tid, der landets reelle makt har blitt betydelig mindre. Innbyggernes identifikasjon med republikken Frankrike forventes å trumfe alt annet, som for eksempel religiøs tilhørighet, derav hijab-forbudet.
Det skimrer kanskje fortsatt av universitetsnavn som Sorbonne, men sannheten er at det er høyskolene – les grandes écoles – som har penger og prestisje. Det er her de går, de som senere blir en del av Frankrikes sterke elite, og som da skal gjøre sitt for at landet beholder sitt grandeur. «Mens det i Norge er uvanlig å veksle mellom stillinger i byråkratiet og stillinger i politikken, er dette et institusjonalisert trekk ved franske byråkratkarrierer», skriver Marte Mangset i et svært tankevekkende kapittel om elitesirkulasjon og maktkonsentrasjon, med høyskolene som en fellesnevner.
Og nettopp disse raske sammenligningene med norske tilstander gjør at Franske tilstander fyller et tomrom i det som ellers er en uendelighet av bøker om Frankrike. Det norske blikket på denne stormakten – verdens femte største økonomi – gjør landet tydeligere for oss som leser, uten at det ender opp som noen påtvungen komparativ analyse. Der hvor forfatterne trekker linjer til Norge, for å understreke likheter eller forskjeller, fungerer det mest som et lite steg i bakken underveis i svevet, for å holde retningen.
Kjerstin Aukrust og Pernille Rieker (red.)
Franske tilstander. Forstå det moderne Frankrike
Universitetsforlaget, 2024
372 sider
Veil. pris: kr 499
(Første gang publisert i Forskerforum 16. oktober 2024.)