Essay i Vinduet om to bøker med Holocaust og skeiv kjærlighet som tema

(17.06.2026.) Litt sør for Hamar, på Tangen, ligger dikteren Ingeborg Refling Hagen gravlagt. På gravsteinen hennes står det skrevet: «Hun begynte å gå mens det ennå var mørkt».

Jeg begynte å tenke på den inskripsjonen da jeg i fjor leste to romaner, to vidt forskjellige, men med det til felles at de begge skildrer både lesbisk kjærlighet og jødeforfølgelse. Den ene var Hilde Hagerups Du eneste, den andre I minnenes hus av Yael van der Wouden. Hagerups bok ble bejublet av kritikerne, fikk Brageprisen for beste ungdomsbok i 2025 og er en av to norske kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Yael van der Woudens bok ble riktignok Booker-nominert, men her i Norge fikk den bare én anmeldelse, en svært negativ sådan, og har knapt fått noe oppmerksomhet ellers. Det finnes imidlertid noe her i krysningspunktet mellom de to bøkene, en fortelling om lesbisk seksualitet og kjærlighet, som jeg har blitt gående og gnage på.

Les hele essayet hos vinduet.no .