Først kommer du ut som lesbisk, så kommer du inn i blant de andre lesbene. Og så skal du helst komme deg videre. Vekk.
(Publisert i Argument 3/06)
Jeg gikk til anskaffelse av mitt første stereoanlegg i 1989, 18 år gammel. Samtidig kjøpte jeg en av mine første CD-plater: Indigo Girls med nettopp Indigo Girls, ny av året.
Smiler du når du hører at jeg har Indigo Girls-plata? Tenker du «ja, er det ikke typisk lesbisk»? Eller hadde du ikke en gang hørt om den amerikanske folkrockduoen?
I første sesong av dramaserien The L Word som har gått på TV3 i tre sesonger nå, er det en episode hvor fem av jentene i vennegjengen er på vei til Palm Spring for å delta på et svært arrangement med titusenvis av andre lesber. Palm Spring er et par timers kjøring unna West Hollywood der de alle bor, og for å slå i hjel tiden, gjør de to ting: Forteller hverandre komme ut-historiene sine, og har allsang til «Closer to fine», den største hit’en fra Indigo Girls-plata fra 1989.
«Do you know how many times I had to hear that song when Alice was coming out of the closet?» stønner moren til Alice, som sitter på et stykke av veien.
Våre livs lydspor
The L Words kobling mellom «Closer to fine» og komme-ut-historier er ikke tilfeldig. Vi er mange som har kommet ut og etablert en lesbisk identitet med musikk av Indigo Girls, Melissa Etheridge, k.d.lang og Eva Dahlgren som soundtrack. Vi har lest bøkene av Gerd Brantenberg, Katherine V. Forrest, Anne Holt, Sarah Waters og Mian Lodalen. Vi har sett filmer som Claire of the Moon, Personal Best, Desert Hearts, Stekte, grønne tomater, Go Fish (laget av mange av de samme som står bak The L Word), Fucking Åmål og Tipping the Velvet. Vi har tilegnet oss en lesbisk identitet som har handlet om mer enn å forelske oss i og ha sex med andre jenter. Vi har speilet oss i andre og på den måten funnet oss selv.
Eller for å sitere Christine, som ble med i en komme-ut-gruppe i Bergen på slutten av 80-tallet:
«Det var jo fine folk å være med. […] De sa sånne ting som man ikke visste. De introduserte deg til hele kulturen – Melissa Etheridge, k.d.lang, Anne Grete Preus – slik at man ble litt orientert og kunne gå og kjøpe den «riktige» musikken og få fram alle disse lengslene. Og det er jo strålende, for det er kjempeviktig. Du vet jo ikke en skit. Du er helt grønn.»
Repetisjon av historien
En ny genererasjon lesber kommer nå ut med nettopp tv-serien The L Word som bakteppe. Samtidig gir serien de av oss som har vært ute en stund, muligheten til å få repetert deler av vår kulturelle historie. Det er bare å kaste et blikk på castingen:
Laurel Holloman – som spiller den veldig gravide Tina – stjal våre hjerter som babybutch i filmen The Incredibly True Adventure of Two Girls in Love. Homohateren Faye Buckley spilles av Helen Shaver, som hadde hovedrollen i lesbeklassikeren Desert Hearts. Leisha Hailey (Alice) har lenge vært et kjent, skeivt ansikt, dels som medlem av gruppene The Murmurs og Gush, og dels som tidligere kjæreste til k.d.lang. Tammy Lynn Michaels, som hadde en mindre rolle i første sesong, har vært kjent som kjæresten til Melissa Etheridge noen år. Sist, men ikke minst: Jennifer Beals – som har en av de viktigste rollene i serien, som kunstkuratoren Bette Porter – var en tenåringsforelskelse for flere enn meg da hun spilte sveiseren og danseren Alex i filmen Flashdance.
Eller du kan se på hvilke artister de har valgt til å illustrere de ulike episodene musikalsk: Dusty Springfield, Jane Siberry, Le Tigre, Heart, Peaches, Tracy Chapman og mange flere. Et par av artistene som i utgangspunktet ikke var spesielt kjente – som the Be Good Tanyas og the Organ – har brått fått et stort lesbisk publikum, og har blitt inkludert i den lesbiskkulturelle kanonen, som er under kontinuerlig revidering – slik alle kanoner er.
Skuffende start
Om du bare så de to første episodene av The L Word da serien hadde premiere på TV3 høsten 2004, spørs det imidlertid hva du sitter igjen med. Hadde du – som meg – gledet deg til en serie som endelig handlet om noe annet enn radmagre, desperat single skofetisjister i New York, ble vi sannsynligvis like skuffet.
The L Word gikk på lufta idet de siste episodene av Sex og singelliv ble vist. Dette spilte tv-selskapet Showtime på i reklamen, med slagordet «Same Sex. Different City.» Vi var ikke lenger i New York. Nå var handlingen flyttet til Los Angeles, men det var fortsatt snakk om kvinner. Pene kvinner. Feminine kvinner. Attraktive kvinner. At de fleste av dem bedrev «same-sex» var egentlig bare en detalj.
Og hadde ikke også Carrie & co i New York bedrevet en del same-sex i løpet av de seks årene Sex og singelliv gikk? Hva var egentlig forskjellen mellom damene i New York og de i Los Angeles?
Ikke mye, spesielt ikke i de første episodene av The L Word. En av figurene vi blir kjent med først, er Jenny, som flytter til L.A. for å bo sammen med kjæresten Tim. Snart har hun en nær-lesbisk opplevelse idet to jenter hopper ut i svømmebassenget hos naboen og har sex. Sammen med Jenny kikker vi gjennom et gjerde og ser en scene som like gjerne kunne vært hentet fra en pornofilm beregnet på heteroseksuelle menn. Hvem de to jentene i bassenget er, får vi ikke vite. De er bare to nakne kvinnekropper. Om kvelden gjenfortellerJenny det hun så for Tim, noe som tenner dem begge og de ender opp med å ha sex.
Identitet som kan tørkes vekk
«Lipstick lesbians» var betegnelsen mange av oss avfeide damene i The L Word med etter de to første episodene. En «lipstick lesbian» er en feminin kvinne som tiltrekkes av andre feminine kvinner, og som samtidig oppfyller alle kravene som stilles for å være seksuelt attraktiv hos heteroseksuelle menn. De fleste lesber i heteroporno framstilles som lipstick lesbians. Det samme gjør mange lesber i mainstream-filmer generelt, for å forhindre at det mannlige heteroseksuelle publikummet «støtes vekk». Den lesbiske identiteten er uansett ikke sterkere enn at den på noen sekunder kan tørkes vekk – som leppestift.
Betegnelsen dukket opp da trenden med «lesbian chic» vokste fram på begynnelsen av 90-tallet. Brått var det liksom lesber overalt. Cindy Crawford flørtet med k.d.lang på forsiden av Vanity Fair. Madonna klinte med fotomodellen Naomi Campell og skuespilleren Sandra Bernhard (som for øvrig dukket opp i sesong to av The L Word, som litteraturprofessor). «Lesbisk kjærlighet er topp mote» slo det norske damebladet Tique fast i 1994. «Jeg var i England før jul, og der var det stadig snakk om lesbian chic. Moteblader og klesreklamer var fulle av jentepar i erotiske poseringer. I USA har dette utviklet seg til å bli utrolig salgbart», kunne journalist Tina Skouen fortelle til homomagasinet Blikk. Hurra!
Eller…?
Usynliggjørende
Filmviter og senere profilert programleder Brita Møystad Engseth var en av de første som var ute og lurte på om ingen så keiserens manglende nye klær:
«Lesbian chic blir noe som usynliggjør, noe man kan gjemme seg bak – ved å kjøpe denne stilen, ved å iføre seg dens tvetydige signaler, kan man passere som streit. Man kan nemlig være en fra det andre markedet – en hetero-kvinne som har valgt denne stilen fordi den har gått igjennom reklameindustriens renseri og er kjemisk fri for praktiserende lesbiskhet. I en lesbian chic-kontekst blir de elementene som er hentet fra vårt miljø verdiløse, fordi hvem som helst kan bære dem uten å ta politisk stilling til det selvsamme miljøet. De rådende oppfatningene av mannlig/kvinnelig vil bestå, fordi det som var et slags forsøk på å sette disse oppfatningene i relieff, er blitt et spørsmål om stil og mote», skrev hun i en kronikk i Blikk 8/94.
Og et par år senere fulgte litteraturviter Halldis Fougner opp med en fastslå at «det bildet vi finner av lesbiske i dagens mainstreamkultur har […] mindre å gjøre med verdsetting av lesbiske, og mer å gjøre med bekreftelse av kvinnen som underordnet heteroseksualiteten – dvs. som seksuelt, emosjonelt og økonomisk underordnet menn. [….] Myten om den lesbiskes selvstendighet og seksualitet tilsløres, og forskjellen mellom oss og heterofile kvinner blir borte. Bildet vi blir presentert for i media er dermed kulturskapt for å tjene den rådende ideologien, og den er ikke i tråd med lesbiske interesser. Liksomlesbiske gir et falsk bilde av hva det vil si å leve lesbisk, mens virkelige lesbiske stadig har problemer med å få innpass i kulturen», skrev Fougner, med henvisninger til Laura Cottinghams nylig publiserte pamflett Lesbians are so chic… med undertittelen «…that we are not really lesbians at all» (Blikk 5/97).
Ingen å være lesbisk med
Noe av det Fougner og Cottingham peker på som karakteristisk for en lesbian chic/lipstick lesbian er at hun har ingen å være lesbisk med. Hun kan godt ha en kjæreste/seksualpartner av samme kjønn, men hun er ikke en del av et lesbisk miljø. «I lesbian chic utelukkes bevisstheten om den lesbiskes historiske kontekst ved å postulere løsrevne lesbiske skikkelser, og ved fravær av den kulturelle tilhørigheten», skriver Fougner i sin hovedfagsoppgave Fra margin til mainstream – Katherine Forrest og Anne Holt: Lesbiske helte-representasjoner. (Universitetet i Oslo, 1999).
Jeg skriver en bok om lesbiske miljøer og møteplasser i Norge, fra 1970 og fram til i dag. I den forbindelse har jeg snakket med et vell av kvinner i alle aldre om hvem de definerer seg som, og i forhold til hvem. Omgås de andre lesber? I så fall: hvor? Hvem er de lesbiske sammen med?
De fleste svarer benektende når jeg spør dem om de opplever seg selv som en del av miljøet, enda de i høyeste grad har en avklart homofil identitet, lever åpent og omgås en god del andre lesbiske. De omtaler miljøet i entall, som en avgrenset sfære, et sted, en tid, et rom. En viss gruppe mennesker. De andre.
Når jeg så ber dem definere hva de mener med «miljøet», ender de aller fleste opp med å si at miljøet, det er det som utspiller seg på utestedene der lesbiske vanker. Fincken i Bergen, Metro i Trondheim, Sting i Stavanger, kvinnekveldene i Oslo. De har gjerne vært aktive selv der de første årene etter at de «kom ut», men så er det ikke lenger så «viktig». I stedet har de bygget seg et nettverk av venner. Og selv om det vennenettverket har utspring i «miljøet», er det noe «annet», noe mer enn «miljøet». Noe riktigere, mer ekte. Utemiljøet er jo så «overflatisk». En langt på vei avsluttet periode for deres egen del.
En fase
«Det er bare en fase du må gjennom.» Hvem har ikke hørt de ordene når man omsider har fått stotret fram at «du, det er noe jeg må fortelle deg. Jeg er lesbisk.» For det å være åpen og erklært homo er jo i følge faglitteraturen noe som går over, et stadium vi må gjennom i løpet av vår forvirrede ungdom.
Det rare er imidlertid at det er ikke bare velmenende fedre og bekymrede mødre som forteller oss at det går over – ja, at det skal og må gå over. Vi forteller det også til hverandre.
Vi forteller hverandre om og om igjen hvor lei vi er av «miljøet», hvordan vi har vokst fra det, hvor lite vi har til felles med «de andre», hvor stereotypt det er. Hvor lite typisk lesbiske vi selv er, til tross for at vi også har sex med andre damer. Det er så man kan lure på om vi i det hele tatt er lesbiske?
For det er jo mye hyggeligere å møtes hjemme hos hverandre på middag, sammen med et knippe håndplukkete venner, de man har noe til felles med. Slik privatiserer vi hele vår lesbiske identitet, gjemmer den vekk og lar være å plage heterosamfunnet med den.
Et feministisk potensiale
Det er på dette punktet The L Word etter hvert viser seg å være noe mer enn «lesbian chic», noe mer enn historien om en samling pene damer som tilfeldigvis ligger med hverandre. Det er rett og slett her seriens feministiske potensiale viser seg. Alice, Bette, Tina, Shane, Marina, Dana, og etter hvert også Jenny og Carmen er en sammensveiset gjeng med det lesbisk-kulturelle som møtepunkt, samtidig som de uten tvil er del av et større lesbisk miljø – et miljø som er viktig for dem. De treffes gjerne ute på byen, og da på utesteder der majoriteten er lesber. De drar på dette giga-lesbetreffet i Palm Spring. De kan fortsatt teksten til «Closer to Fine». De feirer Gay Pride i L.A. De har alle «streite» jobber – frisør, journalist, produksjonsassistent, sosialarbeider, kunstkurator – der de omgås først og fremst heterofile. Men når arbeidsdagen er over, er de kjappe til å søke og dyrke hverandres selskap, og det enda de fleste av dem på ingen måte er nybegynnere som lesber. De har vært ute i mange år, og er åpne også for familien og i andre heterosammenhenger. Likevel prioriterer de fortsatt det fellesskapet de har med hverandre, samtidig som de er åpne for nye medlemmer av miljøet.
Carrie og de andre jentene i Sex og singelliv hadde også et kvinnefellesskap, men det sentrerte seg i stor grad rundt deres felles interesse for menn. For jentene i LA er menn bare et forstyrrende element som de tolererer, men strengt tatt ikke interesserer seg videre for. De har nok med hverandre. Når paret Bette og Tina står der i soverommet med et reagensglass med sæd etter at en mannlig bekjent har stilt opp som donor for barnet de ønsker seg, gjør de narr av «Mannen» ved å ironisk tilbe reagensglasset og le: «We honour you». «[It] is repugnant. I can’t believe that I used to swallow it», stønner Bette og posisjonerer seg på den måten som alt annet enn en «lipstick lesbian», som noe annet enn en kvinne som godt kan ha seg med en annen kvinne en stund for moro skyld, men som til syvende og sist vil ende opp med «the real thing» – en mann og en penis.
Det mannlige, heteroseksuelle blikket
Det skjer altså en utvikling i løpet av første sesong, der det mannlige, heteroseksuelle blikket som var så påfallende i de første episodene, langsomt overskygges av et annet blikk. I sesong to introduseres igjen et eksplisitt mannlig, heteroseksuelt blikk, idet karakteren Mark dukker opp og flytter inn i kollektiv sammen med Shane og Jenny. (Sistnevnte er ikke lenger sammen med Tim og har i stedet begynt å utforske sine biseksuelle/lesbiske sider.) Mark er i fyr og flamme over de to «heite» damene han plutselig deler hus med, og installerer skjulte kameraer over hele huset – også inne på soverommene til Shane og Jenny – og filmer alt som skjer. Tanken er å klippe det hele sammen til en hjemmepornofilm og selge den for gode penger.
Men etter hvert skjer det noe med – eller rettere sagt inni hodet på – Mark. Hva jentene gjør i senga blir mindre og mindre viktig for ham. I stedet blir han stadig mer opptatt av å prøve å forstå hva det er som gjør at Shane har så draget på andre damer, hva det er som gjør henne og Jenny til de personene de er, hva det egentlig vil si å være lesbisk. «We’re giving people access to a world they’ve never seen before, you know. […] It’s not just about sex. These women have a way of life, a culture of their own, and it’s revelatory», forsøker Mark å forklare en skuffet og sur filmkjøper, som kaster Mark på dør ettersom kjøperen ikke er interessert i annet enn «hot, dripping pussies».
Når Mark ikke lenge etterpå ber Shane om å klippe håret hans, kan det leses som et symbol på den utviklingen han har gått gjennom i løpet av sesong to. I likhet med Dana og Jenny – som også begge har vært gjennom en hårklipp hos Shane etter å ha kommet ut som lesber i henholdsvis sesong en og to – markerer Marks nye sveis at han ikke lenger er den samme. I stedet for å se på Shane, Jenny og de andre lesbene som noe som mangler noe – en mann – har han forstått at de har noe han, som heteroseksuell mann, mangler.
Hva da?
Følg med på The L Word selv, da vel.