09 okt Djevelens tøy

Jeg ser dem ikke før jeg har kommet hjem og scroller meg gjennom kamerarullen på mobilen: Fire stripete gensere.

Bildet tok jeg på Litteraturfestivalen på Lillehammer, der vi satt tett i tett på Cafe Stift og ventet på neste programpost. Vi var en haug med kulturkjerringer, og jeg var en av dem. Og ja, jeg hadde også på meg en hvit- og svartstripet genser, slik jeg nå ser at fire andre tilfeldige i bildet har på seg.

En gang i tiden ble tøy med striper ansett som djevelens mønster, og fortsatt er en stripet genser ofte et uttrykk for et opprør.

Det er plagget til en lovbryter, en sjømann, en pønker, en kulturkjerring. Det er antrekket til den som vil gå over grenser, som vil gi finger’n til trange båser og firkantede kategorier.

Den stripete genseren er skeiv og snuskete.

Den kommer og går i trendbildet, men for den som vet hva den egentlig signaliserer, blir en stripet genser aldri umoderne.

Stripete normer

På en vegg i Domenikanerkirken i Bolzano, nord i Italia, finnes et maleri malt rett på muren. Den viser tre unge kvinner i lange kjoler med brede, horisontale striper. De stripene er symbolske nok til at alle som ser kvinnene, forstår at de er prostituerte, syndige, utstøtte.

Maleriet er fra midten av 1300-tallet, trolig malt av den kjente kirkemaleren Giotto og hans lærlinger. I Giottos tid var stripete klær djevelens eget tøy og dermed noe ethvert anstendig menneske unngikk å iføre seg.

Det å gjøre bruk av farger på den måten, der man ikke kunne si om et tøystykke at det var enten hvitt eller svart, men derimot både og, var fullstendig forkastelig. Det visste alle som hadde lest Leviticus, bedre kjent som Tredje Mosebok.

Det er få ting som interesserer meg mer enn hvordan vi ordner livet.

Jeg tror det er veldig menneskelig å sortere, klassifisere, kategorisere. Tilværelsen er så kaotisk og kompleks at vi med jevne mellomrom trenger å rydde verden på plass. Derfor utvikler vi en masse skrevne og uskrevne regler. Vi blir enige om lover, og vi etablerer normer.

Orden i uorden

Tredje Mosebok er et slik forsøk på å skape orden i uorden. Moses har ledet israelittene ut av fangenskapet i Egypt, og nå skal de tidligere slavene skape et nytt samfunn. Da trengs det regler:

Alt kjøtt som ofres til gud, skal spises samme dagen, eller dagen etter, heter det. Man skal ikke spise ørn eller svartgribb, pelikan eller slørugle, stork eller flaggermus, for de er alle «motbydelige». På vinmarken skal man ikke sanke de druene som blir igjen, eller plukke dem som er falt ned, men derimot la dem være igjen til de fattige og innflytterne.

Man skal ikke forbanne en som er døv, og ikke legge en snublestein i veien for den som er blind. Man skal ikke bære hat. Man skal ikke ta hevn.

Guttebarn skal omskjæres, kvinner skal skjule seg både når de har mensen og når de har født. Menn skal ikke ligge med menn slik de ligger med en kvinne, «det er avskyelig», og verken menn eller kvinner skal heller ligge med dyr.

Og så, i vers 19 i kapittel 19 heter det: «Du skal ikke la to husdyr av ulike slag pare seg. Du skal ikke så to ulike slag i åkeren din. Klær som er vevd av to ulike slag tråd, skal du ikke ha på deg.»

Joda, det har vært teologiske diskusjoner om dette siste påbudet, slik det har vært og er diskusjoner om det meste i Bibelen.

Hva mener Gud, eventuelt den som har skrevet det hele ned, med «to ulike slag tråd»?

Betyr det at man ikke skal blande ulike fibre, som for eksempel lin (vegansk) og ull (animalsk), eller betyr det bokstavelig talt to tråder, så man ikke kan ha en lys og en mørk tråd?

For å være på den sikre siden sa man lenge nei til to tråder, punktum, og det er begynnelsen på den stripete genserens opprørske historie.

Too-tikki og Hemulen

Like fortapte som israelittene var, like forvirret er Mummitrollet når han våkner opp en vinternatt til en helt ny og fremmed verden. Vanligvis går mummitroll i hi før snøen kommer og sover seg gjennom vinteren, under tjukke tepper, med granbar i magen.

Men i boka «Trollvinter» våkner Mummitrollet og går ut i den store, kalde, hvite verdenen, tilsynelatende helt alene.

Boka er en av de fineste av forfatteren Tove Janssons bøker fra Mummidalen.

Hvem har ikke kjent seg like liten og redd som det Mummitrollet er, når han skal forsøke å forstå en tilværelse med helt andre spilleregler enn hva som gjelder for den lange, varme sommeren?

En natt holder redselen og ensomheten på å ta fullstendig overhånd, men så ser han et lite lys som brenner i en snølykt noen har laget. I en grop ved lykta ligger noen og plystrer på en liten melodi og ser opp på «den alvorlige vinterhimmelen».

Hvilken sang er det, spurte Mummitrollet.

Det er en sang om meg selv, svarte noen i gropa.

En sang om Too-tikki som har laget en snølykt, men omkvedet er om noe helt annet.

Jeg forstår, sa Mummitrollet og satte seg ned i snøen.

Det gjør du ikke, sa Too-tikki vennlig og reiste seg opp såpass at den rød-og-hvit-stripete genseren hennes kom til syne.

For omkvedet handler om nettopp sånne ting man ikke forstår. Akkurat nå tenker jeg på nordlys. Man vet ikke om det finnes eller bare synes. Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.

Too-tikkis rake motsetning er Hemulen. En hemul vil ha klare svar. Han er opptatt av plikter og moral, av å ha orden og overholde regler, og av å samle og kategorisere. Mens Too-tikki tar livet med ro i en snøgrop, driver Hemulen med oppbyggelig vintersport.

«Au, er det den typen», sier Too-tikki, når hun hører at Hemulen bader høylydt i den kalde elva og oppmuntrer også alle de andre forskremte figurene til å gjøre det samme.

Iført sin stripete genser innehar Too-tikki en sjelden egenskap: Hun tåler å være i det uordnete, der hvor alt er mulig. Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg. Tenk å kunne si det!

For Too-tikki er usikkerheten en gave, ikke en trussel. Hun er en empatisk anarkist som har tillit til verden, en som tror på egen og andres evne til å gjøre det som er rett, uten at noen behøver å fortelle for deg hva det rette er.

En oppskrift på livet

Det er når vi selv eller verden er i krise, at vi blir opptatt av lover og regler. Vi lengter etter et kart, en håndbok, en oppskrift på livet.

Mosebøkene er et forsøk på å gi folk en slik oppskrift. Målsetningen er å sikre livsvilkårene for et folk som plutselig har fått friheten og som må ta ansvar for seg selv. Hva er det viktigste de må tenke på?

Jo, mener den eller de som har formulert Mosebøkene: reproduksjon og hygiene. Folket må sikre seg etterkommere, og de må beholde helsa. Det er logisk nok, selv om vi i dag sikkert ville hatt enkelte andre forslag til hvordan det best gjøres.

Men jeg begriper ikke dette med de to trådene.

Hvem eller hva trues av at du vever med ulike tråder, og lager striper i et tøystykke?

Michel Pastoureau er en fransk historiker og forfatter. Han har særlig interessert seg for hvordan farger og former ble tillagt symbolsk verdi i middelalderen, og i boka «The Devil’s Cloth» skriver han om stripenes historie.

Han har riktignok ingen forklaring på formaningen i Moseboka, men han peker derimot på hvordan man i middelalderen skapte og leste visuelle uttrykk: De skulle ha en definert bakgrunn og forgrunn. Bakgrunnen kunne ha et mønster, men man var likevel ikke i tvil om hva som var det viktigste i bildet, for det lå oppå bakgrunnen og trådte tydelig fram for den som så. Det var med andre ord lett å skille det viktige (forgrunnen) fra det mindre viktige (bakgrunnen).

Striper har ingen slik definert for- og bakgrunn. Hele poenget er jo kombinasjonen, der begge – eventuelt alle – fargene er like viktige, særlig om stripene har en jevn bredde. Dette manglende visuelle hierarkiet var, ifølge Pastoreau, noe som vakte stor misnøye i et middelaldermenneskes blikk,

Brennemerking

Så han var kanskje en slags hemul, pave Alexander den fjerde, som på begynnelsen av 1260-tallet kommanderte en gruppe karmelittmunker til å bytte ut sin stripete kappe med en ensfarget.

Kanskje var han usikker på hvor han hadde denne munkeordenen, på om de anerkjente hans autoritet som Guds stedfortreder på jord. Kanskje var han redd for at de skulle tenke selv, ha en egen agenda, på tvers av hans. Kanskje orket han ikke å være i den usikkerheten det medfører å skulle tåle at andre har et annet syn på livet enn en selv.

Å iføre noen et stripete plagg ble en måte å brennemerke dem på. Utover århundrene ble derfor prostituerte, psykisk syke, spedalske, jøder, kjettere og andre fritenkere ofte framstilt i stripete klær i bilder, historier og sanger. Ja, dristet man seg til å avbilde selveste Djevelen, var han gjerne iført striper.

Etter den amerikanske borgerkrigen tok man i bruk stripete fangedrakter i fengslene. De ble avskaffet et stykke ut på 1900-tallet, men skal visse steder være tatt i bruk igjen. Også i nazistenes konsentrasjonsleirer måtte fangene bære stripete uniformer.

Du blir synlig i striper, for de som vil holde øye med deg og vite hvor de har deg.

Men du kan også snu på det og gjøre stripene til dine.

I Frankrike ble striper heteste mote under revolusjonen i 1789, men den stripete trøyen satt også på kroppene til marinesoldater, seilere, fiskere og sjømenn, kort sagt: havets menn.

En stripe for alle

I 1913 lot moteskaperen Coco Chanel seg inspirere av både sjøliv og sportsestetikk og tok den stripete genseren med i sin nye kolleksjon. Hun lot den få følge av bukser, et radikalt klesplagg for datidens moderne kvinne, og siden har den stripete trøyen forblitt et klesplagg som sprenger kategorier.

Den kan brukes av alle kjønn, uansett alder, og den funker både til hjemmekos og ute i det offentlige rom.

På midten av 1970-tallet begynte for eksempel det svenske barneklesmerket Polarn O Pyret å produsere klær som skulle kunne brukes av både gutter og jenter, og stripete mønstre var blant de mest populære.

Også blant voksne kvinner ble stripete klær en del av basisgarderoben gjennom klesmerker som finske Marimekko og svenske Gudrun Sjöden. Kulturtanten hadde dermed fått sin høyst gjenkjennelige estetikk. Samtidig ble striper en del av punk-estetikken, først og fremst takket være den britiske avantgardedesigneren Vivienne Westwood.

Side om side

Når jeg lukker øynene, ser jeg den stripete genseren overalt: på de hvite overklassejentene ved universitetene på den amerikanske østkysten, på Pablo Picasso der han står og maler, på barnebøkenes «Hvor er Willy»-figur, på bokormen Mo i den lesbiske tegneserien Dykes to Watch Out For, på bildene som ble tatt av Tove Jansson og Tuulikki Pietilä på den forblåste lille øya hvor de bodde hver sommer.

Det er striper hvor enn man snur seg.

Det var da også Tuulikki som var forbildet for figuren Too-tikki i Trollvinter. Tove og Tuulikki ble kjærester på midten av 1950-tallet, to kunstnere som skulle dele resten av livet.

De bodde aldri sammen, unntatt om sommeren, men hadde hver sin kombinerte leilighet og atelier i samme bygård i Helsingfors. Om kvelden kunne de gå til hverandre over loftet.

De levde som to striper, side om side, en relasjon med to klart atskilte farger, som til sammen ble et uvanlig, men vakkert mønster.

Og jeg holder fast i at selv om alle og enhver ser ut til å ha en stripet genser, er det fortsatt et skeivt plagg.

Avgrunnen

I filmen Barn av Dag Johan Haugerud er det noen scener der Jan henger med svigermor Torunn og noen av hennes venner, blant annet den evige ungkaren Gunnar.

«Fin genser du har», sier Gunnar til den langt yngre Jan, og ja, den er fin – den er jo stripet.

Så går det noen timer, og så sier Gunnar det igjen til Jan: «Veldig stilig genser du har.»

I mellomtiden har de andre – svigermor Torunn og hennes to venninner – diskutert blant annet homofiles rettigheter. Alle de tre kvinnene er opptatt av å bestemme hva som er rett og galt, for alle vil de jo gjøre det riktige.

Men Jan, og kanskje også Gunnar, som disse rettighetene egentlig handler om, kommer knapt til orde. I stedet begynner de to mennene å snakke om Jans fine genser.

«Har du lyst på den? Jeg bruker den nesten aldri», sier Jan snart, og etter noen fåfengte protester tar Gunnar imot, og går straks og bytter til den nye genseren.

Jeg blir så rørt av den scenen. Kanskje betyr den gaven mer for Gunnar enn retten til å få barn, en rettighet han uansett er for gammel til å benytte seg av.

Men Jans samboer, Andreas, blir derimot ikke rørt når han om kvelden får høre hva som har utspilt seg. «Den var jo min», protesterer han. «Men Gunnar var jo så fin i den. Jeg fikk så veldig følelsen av at han aldri hadde vært sammen med noen», sier Jan. «Så da kunne han få genseren min i stedet», spør Andreas sint og såret, og vi ser den avgrunnen som åpner seg mellom de to gutta.

Revnen hadde sikkert oppstått samme hvilken genser det var Jan hadde gitt videre, men den stripete er så synlig, så avgjørende. Andreas har allerede, i tidligere scener, gitt uttrykk for at han ikke vet hvor han har Jan, om han virkelig kan stole på ham, og hendelsen med den stripete genseren bekrefter denne tvilen for Andreas.

For oss som ser filmen, er det ganske åpenbart at problemet ikke først og fremst er Jans oppførsel, men Andreas’ manglende tillit til Jan.

Helt sikker kan man aldri være på at et annet menneske tenker og kjenner som deg, og noen ganger river den innsikten teppet vekk under føttene på oss. Det er gjerne da vi ender opp som hemuler, desperate etter et enkelt og forståelig kart å navigere etter, med kjøreregler skrevet i store bokstaver.

En motstandshandling

En stripet genser er aldri nøytral. Den signaliserer alltid noe. For preppyjentene, i all sin pengesterke konformitet, vitner den om skolegang og intellektuelt arbeid. Kvinner i stripete gensere leser bøker.

For de av oss som forføres av velfungerende hjerner og velfylte bokhyller, er en stripet genser det mest sexy du kan ha på deg. Og som den svenske teaterviteren og kjønnsforskeren Tiina Rosenberg sa da hun holdt «branntalen» et år under Stockholm Pride:

«Be aldri om unnskyldning for at du har lest, om du er kvinne».

Det er nok av mørkemenn der ute som vil ta fra oss bøkene og stripene, åpenheten og motstandsarbeidet.

Men kulturkjerringer, hvilket opprør er det å spore der?

Vel, bare deres blotte, bramfrie eksistens er en revolt. Kultur-Norge hadde ikke eksistert uten dem, og likevel er suksesskriteriet for enhver kulturarrangør at noen andre enn kulturkjerringene kommer på arrangementene. (Når sukket noen sist over alle mennene som dominerer på fotballkamper?)

For visste du at mennesket, sammen med noen hvaler og en bladlus, er den eneste arten der hunndyret fortsetter å leve etter at den reproduktive evnen har tatt slutt?

Selv hos apene går teppet raskt ned når de har sluttet å yngle. Noen har lansert «bestemorteorien» for å forklare dette fenomenet hos menneskene – mødrene trenger avlastning i form av eldre kvinner, så derfor får kvinner på femti pluss som regel noen flere tiår på jorda, til tross for tomme eggstokker.

Jeg tror imidlertid at evnen til å leve videre handler om ren trass. Endelig har man tid til å gå ut i verden, ta del i kulturlivet og drikke hvitvin på kafe, etter alle de rundene med skittentøyvask og unger som skulle hentes og kjøres.

Det å være en kulturkjerring i stripete genser der ute i offentligheten blir i så måte en motstandshandling mot ideen om at din verdi som menneske av kvinnekjønn er knyttet til din evne til å lage og fø unger.

«Trollvinter» er en fortelling om det å tåle at man ikke alltid vet hvor man er, eller hvor man har de andre. Det er en historie om alt man ikke forstår, men som likevel kan få finnes.

Jeg tenker mye på Too-tikki akkurat nå, når den politiske retorikken i stadig større grad bygger på en overbevisning om at enten er du med oss, eller så er du mot oss.

Når hemulene blant oss blir for høylytte, går jeg derfor i klesskapet, finner fram en stripet genser og går ut i verden.

(Dette essayet ble først publisert i Blikk september 2024.)

Referanser:

• Barn. Regi: Dag Johan Haugerud. 2019
• Bibel.no
• Blix, Anna: 40 uker, en menneskegraviditet og 81 andre måter å få barn på. 2023
• Jansson, Tove: Trollvinter. 1957. Oversatt til norsk av Gunnel Malmstrøm. 1958
• Pastoureau, Michel: The Devil’s Cloth. A History of Stripes. 2001