Hvis det er livmoren min som gjør meg til kvinne, kan det være det samme for meg.
Første gang jeg gjorde en ultralydundersøkelse hos gynekolog, ble jeg overrasket da jeg snudde hodet mot skjermen og så inn i det jeg skjønte var min egen livmor: Den var jo tom! Skulle det ikke være noe inni der? Et foster? Ikke det at jeg trodde jeg var gravid. Det hadde i så fall vært ganske utrolig, ettersom jeg levde i monogami med en annen kvinne og ikke hadde gjort noe forsøk på å få barn på noe vis. Men fra filmer og tv-serier, og ikke minst fra alle de svarthvite bildene som stadig vekk blir delt på sosiale medier, var jeg vant til at inni en livmor ligger det alltid et foster. Jeg hadde aldri sett et ultralydbilde av en tom livmor, før jeg så min egen.
Helt tom var den riktignok ikke. Det var noen muskelknuter til besvær der, derfor denne ultralydundersøkelsen. I verste fall kan det være vi må operere ut livmoren, sa gynekologen, og jeg tenkte bare at be my guest. Riv den ut! Hva skal jeg egentlig med den?
Jeg vet imidlertid om nok av kvinner som har en livmor som sitt største ønske. Reese, for eksempel. Hun er en av hovedpersonene i romanen Detransition, baby, av den amerikanske forfatteren Torrey Peters. Den kom i mai ut på norsk, i Kirsti Vogts oversettelse.
I det boka tar til, får Reese spørsmål om hun kunne tenke seg å bli mor. Medmor, riktignok, for det er Katrina som har oppdaget at hun er gravid. Katrina er alt det Reese ønsker å være: en ciskvinne, med en god jobb og en heit kjæreste, Ames. Men Ames begynte livet sitt som James, levde sine første voksenår som Amy, og da som kjæreste med Reese. Så ble livet som transkvinne for tøft for Amy, og hun detransisjonerte og ble Ames. Nå skal han bli far, noe som gir ham fullstendig noia:
Med mindre han finner en måte å unnslippe kjernefamiliens tyngdekraft på, spiller det ingen rolle hva han kaller seg selv – da blir han far. Dette trenger han ikke å forklare for Reese. Hun vet at uansett hva du selv identifiserer deg som, er det gode muligheter for at du til slutt bukker under og blir det verden behandler deg som. (s. 45)
Historien om denne troikaen bestående av Katrina, Amy/Ames og Reese, som forsøker å finne ut av hvem de er, og ikke minst hvem de andre er, har fått meg til å tenke. Jeg har tenkt en del på mitt eget ikke-eksisterende forhold til livmoren min. Jeg har tenkt en del på min vegring mot å bli satt i bås med andre ciskvinner. Og ikke minst har jeg tenkt mye på hvorfor jeg føler meg så fremmed overfor de mange feministiske transkritikerne, folk jeg i et tidligere liv trodde jeg hadde noe til felles med. Jeg tror det handler om denne lite viktige livmoren min, at den gjøres så viktig, at den har blitt betydningsbærende på et vis jeg ikke klarer å relatere meg til.
I mai i år hadde jeg en ettermiddag med både forfatter Torrey Peters og oversetter Kirsti Vogt under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Vi pratet intenst i flere timer. Det endte opp som en artikkel om trans og språk som jeg skrev for magasinet Blikk. Etterpå gikk Torrey videre til en annen avtale, mens jeg fikk med meg Kirsti, som er en barndomsvenninne av meg, til å bli med på å ta et glass på et utested. Følte du nå at du liksom bondet med Torrey, spurte Kirsti. Ja, absolutt, svarte jeg, og ble overrasket over den bølgen av glede jeg kjente bre seg i magen ved tanken på Torrey.
I etterordet som Kirsti har skrevet til den norske oversettelsen av Detransition, baby, definerer hun seg selv som en «streit ciskvinne». Der skriver hun om hvordan hun har bestrebet seg på å være lydhør og varsom i møtet med teksten, ettersom språket og tematikken – trans – er så til de grader personlig for andre mennesker.
Selv definerer jeg meg som skeiv, eller helst lesbisk. Men jeg strever altså med hele cisbetegnelsen, eller kanskje først og fremst dikotomien cis/trans, slik jeg strever med alle gjensidig utelukkende kategorier, der man enten er det ene eller det andre. Det er noe med denne livmoren jeg ikke klarer å ha noe forhold til. Kanskje er det derfor jeg kjenner dette fellesskapet med transkvinner som Torrey, og også romanfigurene hennes, Reese og Amy/Ames. De har andre erfaringer med kjønnskategoriene enn meg, har måttet stå i situasjoner jeg har sluppet, men vi må alle ta våre runder. Ingen slipper unna kjønnskategoriene.
Kirstis bestrebelser på å forsøke å lytte og forstå minner meg på kanskje de viktigste årene i min feministiske dannelsesreise, nemlig det første tiåret av 2000-tallet. Da var det i Sverige alt skjedde for meg, først og fremst i Stockholm. Den svenske kjønnsforskningen blomstret, og jeg slukte bøker av folk som Tiina Rosenberg, Nina Björk, Fanny Ambjörnsson, Ulrika Dahl, Diana Mulinari. De var påvirket av den amerikanske kjønnsteoretikeren Judith Butler, og hennes tanker om at kjønnskategoriene «mann» og «kvinne» i sin natur er performative. Kategoriene oppstår ved at mennesker handler i tråd med forventninger til hvordan kvinner og menn skal være. Man blir en kvinne. De svenske teoretikerne satte slike tanker inn i en skandinavisk hverdag, min egen hverdag, og viste hvordan forestillinger om kjønn også er forestillinger om blant annet etnisitet, klasse, funksjonsevne og seksualitet.
Jeg satt på Pride House under Stockholm Pride og hørte på samtaler om seksuelle praksiser som gikk fullstendig på tvers av mine egne, og om erfaringer med kjønn og identitet som bare unntaksvis ga noen gjenklang i meg selv. Og likevel kjente jeg meg så hjemme der – jeg, en ganske grublende og innadvendt lesbisk lesehest. At folk satt og pratet høylytt og engasjert om temaer som strengt tatt ikke berørte meg personlig – nye familieformer eller BDSM-praksiser eller hvordan knytte et slips – minsket ikke mitt eget handlingsrom på noe vis. Tvert imot: Verden utvidet seg for meg. Det fantes så mange muligheter, så mange liv å leve! Det gjorde meg nesten svimmel av fryd. De ble mine idoler, alle disse som gikk på sin egen smale sti. De ga meg lyst og mot til å finne min egen sti. «Den svenska öppenheten» har Tiina Rosenberg kalt den velvillige stemningen som rådet i Sverige i disse årene. Stockholm på 2000-tallet er mitt mellomkrigs-Berlin.
Men så kom det et backlash, både i Sverige og i Norge. Vi lever i det backlashet nå, og jeg forsøker å forstå hva som skjedde. Plutselig er det som om det er kroppen min alt handler om. Plutselig skal livmoren min si noe avgjørende om meg.
Torrey Peters behersker den hegemoniske femininiteten langt bedre enn jeg gjør. Hun er fint sminket på en diskret måte, hun sitter avslappet med beina pent i kryss, kjolen er lang, alle bevegelsene hennes er så svale. Jeg føler meg klumpete i møte med henne. Men så forteller hun fra Helsinki litteraturfestival, der hun satt til bords med skuespilleren Krista Kosonen, og vi enes om at Kosonen er virkelig oh la la. Torrey sier at hun skal få sett den Tove Jansson-filmen der Kosonen spiller Toves kjæreste Vivica, og jeg skjønner at Torrey og jeg har noe til felles, det samme lesbiske blikket. Kanskje er dette Kirsti registrerer og som gjør at hun senere spør det om hvorvidt jeg følte jeg bondet med Torrey.
Torrey Peters gjør tilsynelatende det å være kvinne bedre enn meg, men det er jeg som sitter der med en livmor ingen kan se. Det får meg til å tenke på det som står helt til sist i Detransition, baby, når ciskvinnen Katrina og transkvinnen Reese sitter og prater på kjøkkenet.
«De er sammen, og milevis fra hverandre, de tenker på seg selv, og så på barnet, hver av dem funderer på sitt vis over hvordan hennes skjøre fortolkning av hva det vil si å være kvinne er blitt avhengig av eksistensen til dette vesle mennesket, som ennå ikke finnes og kanskje ikke skal finnes.» (s. 393.)
Selv om Stockholm på begynnelsen av 2000-tallet var viktig, var det likevel ikke der det hele begynte for meg. Det skjedde på 1980-tallet, da jeg kom inn i det skeive miljøet i Oslo, mens jeg ennå var midt i tenårene. Det ble et kræsjkurs i empati, i å se seg selv i andre, selv når disse andre levde andre liv enn en selv, med andre forutsetninger. Politisk sett handlet disse årene for meg om to ting: aids og abort. Mine jevnaldrende skeive guttevenner gjorde sine første seksuelle erfaringer med døden som bakteppe, og med det homofobe aidshysteriet som soundtrack. Mine jevnaldrende heterovenninner ble brått minnet på at abortkampen på ingen måte var vunnet en gang for alle, da prestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa i 1987 startet organisasjonen Aksjon Nytt Liv. Med kors, flytende rødfarge og bittesmå plastdukker som skulle illustrere aborterte fostre, mobiliserte de to fanatiske mennene til kamp mot loven.
De fikk selvfølgelig ikke holde på i fred, Nessa & Knudsen og deres følgere. Da den internasjonale organisasjonen ProVita provoserende nok valgte 8. mars 1988 til et stormøte mot abort i Filadelfiakirken i Oslo, var vi nesten 1000 som demonstrerte. Det var en selvfølge både for meg selv og alle lesbene jeg kjente, at vi deltok. Det at vi, lesbiske kvinner, selv ikke hadde rett til barn, det være seg fosterbarn, adoptivbarn eller barn som var blitt til ved hjelp av assistert befruktning, brukte vi ikke mot heterofile kvinner. Vi var solidariske. Retten til å bestemme over egen kropp, og også retten til å være noe mer enn kropp, var alles kamp, tenkte vi vel.
Og jeg mener det fortsatt, at vi er veldig mye mer enn kropp. Derfor blir jeg bare sur når transkritiske stemmer definerer meg som kvinne fordi jeg har livmor, med det til følge at om man ikke har livmor, er man ikke kvinne. Handlet ikke den feministiske kampen om å gjøre kvinner til noe mer enn kropp? Holder det ikke at menn til alle tider har redusert oss til våre reproduktive organer? Var vi ikke enige om at man ikke fødes til kvinne, man blir det?
Ja, nei, vi var visst ikke det likevel.
Lenge var det vi lesbene som var feil. Vi var de ukvinnelige kvinnene, for å låne et uttrykk fra Fanny Ambjörnsson. Vi kledde oss feil, gikk feil, elsket feil. Vi var de som de heterofile kvinnene var redde for å dusje sammen med. Vi var de som heterosamfunnet mente at barn ville ta skade av å ha som mødre.
Nå har vi blitt assimilert inn i mengden, så du knapt ser forskjell på streite og skeive damer. Nå er det transkvinnene som er de ukvinnelige kvinnene. Nå er det de som oppleves som truende.
Men der jeg sitter og prater med Torrey Peters, er det henne jeg kjenner et fellesskap med, og ikke enhver tilfeldig ciskvinne som går forbi. Jeg kjenner igjen et utenforskap, men også et mot til å gå sin egen smale sti, og en overbevisning om at vi alle er mer enn bare kroppene våre. Hun føyer seg inn i rekken av idoler jeg har. Hun lever et liv jeg gjerne skulle ha levd, i Brooklyn, USA. Hun leser, skriver, tenker, og hun har et blikk jeg kan speile meg i, til tross for at vi startet livet på ulike premisser. Jeg går fra intervjuet med henne og kjenner meg oppglødd, levende.
For det er ikke livmoren min som er mitt reproduktive organ. Det er ikke der det nye skjer. Det skjer i hodet mitt, i tankevirksomheten. Jeg har likevel tenkt på meg selv som kvinne. Men om livmoren min skal brukes som et trumfkort, en grensedragning mot transkvinner, takker jeg nei til det hele. Da melder jeg meg ut av hele kvinnefellesskapet. For også jeg taper om det nå har blitt slik at kvinne er noe man fødes til, og ikke blir.
(Første gang på trykk i Fett 3/23)