Enkelte ting kan ikke fortelles om man ikke bruker språket for alt det er verdt, sier Kristine Næss. Hun forsøker å favne virkeligheten i så mange fasetter som mulig i sin nye bok.
Man kommer til et punkt der alt begynner å gå så fort. Å skrive ble derfor et forsøk på å holde ting fast, en måte å takle følelsen av at alt bare forsvinner. Men så skjedde nesten det motsatte: at jo mer jeg skrev, jo mer liv ble det, forteller Kristine Næss.
Tid som tema
Nei, det er ingen erindringsbok, men det ligner. «Stridig» er en samling tekster med «fortellinger» som felles betegnelse og tid som et felles tema. Forholdet mellom indre tid og målbar tid er noe av det forfatteren utforsker.
– Et sekund inne i deg eller en hendelse som tar et sekund kan hekte seg på tusen andre minner eller øyeblikk. Sånn sett blir tiden uendelig, nesten matematisk, der du aldri kan dele opp og få et endelig tall, en null.
«Stridig» er Kristine Næss fjerde bok. Hun debuterte med diktsamlingen «Obladi» i 1996, før hun ga ut romanene «Sonja» og «Rita blir forfatter». Boka starter i det mer filosofiske og essayistiske, med mye refleksjoner rundt tid og hva den egentlig er. Så beveger teksten seg over i noen dramatiske dialoger, før den avsluttes med fire kapitler om konkrete personer.
– Jeg ville ha ulike former for tekst slik at jeg kunne skildre flest mulig nyanser eller aspekter ved virkeligheten. Formen bestemmer hvilken virkelighet jeg skildrer, og det har vært viktig for meg å kunne skrive uten å begrense uttrykket. Det er en av grunnene til at boka har fått tittelen. Ting er aldri entydige, men heller motsetningsfylte, og det er aldri bare én måte å fortelle noe på. Det som likevel forener fortellingene er at de beskriver skjæringspunkter mellom det indre og det ytre, individet og det sosiale. Jeg har villet vise hvordan minner, forestillinger, fordommer, motsetninger og paradokser opererer inne i oss, hvilket spenningsfelt de skaper, hvilken strid. Dette skaper en rikdom jeg håper boka vil gi videre til leseren.
Mange stemmer
Det er ulike personer som opptrer i fortellingene. Ulike stemmer.
Noen av dem er stemmer hentet fra tekstene til andre forfattere, først og fremst Jane Eyre, Virginia Woolf, Jean Rhys og Sarah Kane.
Samtalepartnere, kaller Kristine Næss dem.
– Virginia Woolf jobbet mye med tematikken tid, for eksempel i romanen «Orlando», mens Jean Rhys’ bok «Wide Sargasso Sea» på en måte er barndomsminnene hennes i bokform.
Rhys’ refleksjoner rundt posisjonen som både svart og hvit i et rasistisk samfunn gir dessuten innspill til diskusjoner om kjønn, etnisitet og klasse, som også er en viktig del av Næss’ bok. Et sted heter det: «Hun er en vestlig kvinne. Hun rangerer lavt i den muslimske verden. Hun tror at den vil tråkke henne ned. Fordi hun er et stygt kjønn. En hore. En undersått. Eventuelt en mor. Slik tenker hun at hun blir sett. Som tredjerangs kjønn. Av muslimske menn. Kvinnene teller hun ikke med. Som av gammel vane. Historiens trekk i henne selv. En strukturlikhet på tvers av kulturer.»
– Man kommer ikke unna den diskusjonen. Forholdet til ens egen historie blir bestemt blant annet av hvilket kjønn man har. Det er naturlig å identifisere seg med sitt eget kjønn, men menn skriver ofte om menn uten at det blir noe tema. De identifiserer seg med andre menn som har vært med på å skape historien. Kvinner derimot er bevisste på at de fokuserer på kjønn, nettopp fordi de ikke har satt spor i historien i samme grad. De må skape den på nytt.
En tankeform
Hovedpersonen fra Næss’ forrige bok, Rita, er tilbake. «Rita er meg i en annen verden. Hvorfor vil jeg vise deg Rita? For å komme nærmere. Er hun en person? Hun beveger seg over grensene. Men er Rita en person? Eller er hun en Orlando? Hun er en tankeform.
Du er et menneske. Jeg skulle ønske du ville se opp fra boka nå, og føle deg tydeligere, et øyeblikk klarere enn du pleier, nærmere deg selv.»
– Jeg følte at jeg sneiet bort i det fortellermoduset som tilhører Rita. Ved å bruke henne som en figur kunne jeg drøfte noen eksistensielle spørsmål, sier Næss, som er veldig fornøyd med Egil Haraldsens omslag til boka.
– Bildet av den åpne hånden er en sånn fin kontrast til den kamplystne tittelen. Sammen blir de et godt bilde på noe av det jeg vil vise med boka: Hvordan man ønsker kontakt, men også hvordan det oppstår interessekonflikter idet man oppnår det. Ingen kontakt uten strid, samtidig som man ikke overlever uten kontakt.