23 sep En nødvendig konge? (bokanmeldelse)

Behøver vi mennesker en samlende leder? I en overbevisende bok diskuteres kongemakt og menneskesyn i kjølvannet av fjorårets landslovsjubileum.

(Først publisert i Forskerforum 23. september 2025.)

Festen er over, men debatten fortsetter: Hva skal vi egentlig mene om Magnus Lagabøtes landslov? Var den virkelig en forutsetning for det demokratiet vi kjenner i dag, eller åpnet den først og fremst for en mer autoritær kongemakt?

I fjor feiret vi altså at det var 750 år siden 1274, da vi for første gang fikk et lovverk som gjaldt for hele landet. Nasjonalbiblioteket stod i spissen for feiringen av Magnus Lagabøtes landslov, med rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde som en av frontfigurene. Den som markerte seg som feiringens største festbrems, var og er historiker Hans Jacob Orning, professor i historie ved Universitetet i Oslo. Nå har han formulert sine innsigelser i boken Myten om den gode kongen.

For hvem hadde egentlig mest nytte av den landsloven, folket eller kongen selv? Orning argumenterer mot det han mener har vært et dominerende syn på tiden før loven, den såkalte førstatlige tiden, der man ser for seg en slags alles kamp mot alles-tilstand. Nei, mener Orning, det stemmer ikke. Datidens mennesker var innvevd i sosiale nettverk som begrenset konflikter og sikret dem støtte om det likevel oppstod splid. Folk flest hadde interesse av å holde fred med hverandre, og ordne opp seg imellom lokalt når det oppstod uenigheter. At norrøn tid framstår som en eneste lang holmgang, full av øksehugg og banesår, evige slektsfeider og uendelige voldsspiraler, handler mest om at det var slike konflikter som fenget de som videreformidlet sagatidens historier.

Selv om det ikke fantes en sentral, dømmende makt i den førstatlige tiden, var ikke folk rettsløse, argumenterer Orning. Det fantes regler for hvordan urett skulle hevnes eller kompenseres, og det fantes regler for hva som faktisk kunne regnes for urett. Den viktigste forskjellen mellom samfunnet da og nå er at middelalderens mennesker selv måtte skaffe seg sikkerhet. Det gjorde man gjennom å inngå i nettverk, og gjennom å skaffe seg grid, altså å gjøre avtaler for hvordan man kunne leve i fred.

Ornings bok utfordrer til å tenke i nye baner, både med hensyn til hva som egentlig trygger ens liv, og om hvordan makt skal fordeles og utøves. Kanskje er det tilfeldig, kanskje ikke, men dette er den tredje boken jeg anmelder i løpet av halvannet år fra Dreyer forlag der tidligere tiders styresett er tema, det være seg i antikken eller middelalderen. Jeg tenker da på Ingvar B. Mæhles Antikkens bystater og Christine Amadous Bysantinerne. Den lange historien. I en tid der demokratiet er under press er det kanskje ikke så rart at vi vender oss mot fortiden, og spør: Hva finnes det der å lære av?

«[Kong] Magnus skulle gjøre Norge stort igjen», heter det tidlig i Ornings bok. Det er en lissepasning til dagens nyhetsbilde og alle de såkalte «sterke lederne» som akkurat nå spiller med selveste kloden som fotball. Det er likevel ikke kong Magnus som er den viktige i Ornings fortelling, uavhengig av om han virkelig var en god konge eller ikke. Det er folket. Folk i førstatlig tid klarte seg uten en konge. Det var kongen som behøvde folket, for å få makt.

Jeg leser Myten om den gode kongen som et eksempel på det den svenske forfatteren og debattøren Göran Greider har gitt navnet «neosolidarisk litteratur», tuftet på «antikynisme». I det ligger et positivt menneskesyn: Mennesket er et vesen som vil det gode, og som søker støtte og hjelp i hverandre. For Greiders del går linjene tilbake til den russiske anarkisten Piotr Kropotkin (1842–1921). I boken Gjensidig hjelp fra 1903 argumenterer Kropotkin for at det er solidaritet og samarbeid som er evolusjonens viktigste faktor, ikke det å konkurrere. Et nyere eksempel på en slik antikynisme er den nederlandske historikeren Rutger Bregmans bok Folk flest er gode. En ny fortelling om menneskenaturen fra 2019. Her i Norge har for eksempel kulturviter Kyrre Kverndokk diskutert medieoppslagene i kjølvannet av Katrina-orkanens herjinger i New Orleans 2005, i boka Kollaps. Nei, byen ble ingen krigssone, preget av plyndringer og lovløse tilstander, slik man fikk inntrykk av i en rekke nyhetsinnslag. Tvert imot: Folk stilte opp for hverandre og fant løsninger sammen.