19 mar Pestens ankomst (bokanmeldelse)

Et av Norgeshistoriens mest kjente årstall utfordres i denne fengslende boka om Svartedauden.

(Første gang publisert i Forskerforum 20. januar 2025.)

Senhøsten 1348 bygges et alter til ære for den hellige Sebastian i Oslo domkirke. Det er et illevarslende tegn på at noe uhyggelig er i ferd med å skje, ettersom Sebastian er helgenen som skal verne mot pest. Hva var det man brått behøvde vern mot?

Jo, svartedauden. Den hadde begynt å herje i Oslo-området.

Dette går jo imot barnelærdommen vår, der «det kom et skip til Bjørgvin i 1349». For nei, det var ikke i Bergen det hele begynte, og det var heller ikke i 1349. De første skipene med pestbefengte rottelopper kom til Oslo i 1348, skriver Ole Jørgen Benedictow, i boka som likevel har fått tittelen 1349.

Benedictow er professor emeritus i middelalderhistorie fra Universitetet i Oslo, med svartedauden som spesiale. Det er et fagfelt som gjerne tiltrekker seg forskere og andre folk med ønske om å bidra med nye, spektakulære funn, ifølge en kritisk Benedictow. Selv utfordrer han altså den tradisjonelle historieskrivingens påstand om at det hele for Norges del begynte i 1349. Han argumenterer for at høsten 1348 bør anses som startpunkt, med Oslo som arnested. Men så gikk smitten i dvale over vinteren. Dermed er det fortsatt 1349 som er selve peståret.

Hvilke forskerkollegaer av i dag Benedictow argumenterer mot, er imidlertid ikke så lett å få øye på. Jeg kunne ha ønsket meg mer en eksplisitt redegjørelse for hvor de faglige diskusjonene finner sted akkurat nå, og hvem som er uenige om hva. For moro skyld sjekket jeg «Svartedauden» i de to største nettleksikaene. Store norske leksikon har fortsatt 1349 som startdato, mens Wikipedia har fått inn den nye teorien om at pesten startet i Oslo i 1348. Benedictow er altså ikke alene om å mene dette.

Men spiller det egentlig noen rolle om det er 1348 eller 1349, vil kanskje noen spørre. Resultatet ble uansett det samme: Pesten tok to tredeler av Norges daværende befolkning og endret landet for alltid.

Vel, årstallet i seg selv er ikke det som engasjerer mest underveis i lesingen, det er derimot veien dit. Det er nemlig en fryd å få være med historikeren på jobb når han belegger sin tese, bit for bit.

Vi får servert kalkyler for smittehastighet langs hovedtråkk versus småtråkk og stier. (Jo flere folk på veien, jo flere ble smittet raskt.) Vi blir minnet på betydningen av god seilvind og behovet for hviledager i land for å beregne smittehastighet via skip. Vi nærleser kongelige brev, studerer islandske annaler og teller levende og døde biskoper og kanniker. Vi hører om hvilke varer som ble produsert hvor, og som derfor var en del av handelstransportene. Vi lærer rotteloppens anatomi å kjenne. Og ikke minst: Vi får innblikk i kirkens korrespondanse og nedtegnelser, der nettopp beretningen om et nytt alter i Oslo blir betydningsfull.

Gjennom et vell av hverdagslige detaljer får vi ikke bare et overbevisende svar på spørsmålet om årstall, men også et levende bilde av livet på 1300-tallet idet katastrofen rammer. Redselen som folk må ha kjent for «drepsotten», dirrer mellom linjene. Byllepesten males effektfullt fram som det helvetet den må ha vært. Man så den som Guds straff over menneskene. Å forsøke å flykte fra epidemien ble ansett som et forsøk på å unndra seg Guds vilje, altså nok en synd. Det eneste man kunne gjøre, var å sette i gang religiøse mottiltak, som å bygge et alter viet den hellige Sebastian.

Ole Jørgen Benedictow
1349 – Svartedauden. Katastrofe og tideverv. Historien om 1300-tallet og pestepidemien som endret Norge for alltid.
Bonnier Norsk Forlag, 2024
281 sider
Veil. pris: kr 449