Hva er en flyktning? Et spørsmål det tilsynelatende er lett å svare på. Det er jo bare å lete opp flyktningkonvensjonen, som ble vedtatt i 1951, og som gir vilkårene for flyktningstatus: En flyktning må befinne seg utenfor sitt hjemland, og vedkommende må ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse.
Og så er det likevel ikke så enkelt. Av de 50 000 nordmennene som flyktet til Sverige under krigen, er det trolig bare et fåtall som ville ha oppfylt de kravene som i dag stilles i flyktningkonvensjonen og norsk praksis, slik den har utviklet seg. Og i båtene som krysser Middelhavet i dag, er det på langt nær alle som vil oppfylle vilkårene for flyktningstatus, selv om alle kommer seg til å stille seg i den samme køen.
For en ting er at det finnes grenser, både rent fysisk og i regelverket. En annen ting er at det finnes store, nasjonale slingringsmonn. Det er det som gjør det påkrevet å skrive en hel bok for å besvare et spørsmål som virker tilsynelatende enkelt å svare på. Det finnes samtidig få sanksjoner mot land som gir f… i folkerettslige prinsipper og kjører sitt eget løp. I 1956 fikk 200 000 ungarske flyktninger beskyttelse i andre land da de trengte det. Nå har de selv stengt grensene.
Det store problemet er ikke at det er så mange flyktninger akkurat nå, understreker Vigdis Vevstad, jurist, forsker og fagbokforfatter innenfor flyktningerettslige spørsmål. Frigjøringskriger, etniske konflikter og totalitære regimer har skapt langt flere flyktninger gjennom tiårene enn de vi ser kommer over Middelhavet i dag. Forskjellen er at tidligere ble så å si alle værende i nærområdene til sitt eget hjemland. Nå forsøker noen av dem å ta seg enda videre, til Europa. Og her blir flyktningedebatten vevet sammen med den generelle migrasjonsdebatten.
Vevstad tar oss gjennom flyktningkonvensjonens historie, regionale flyktningeregler (visste du at Afrika har hatt en egen, noe utvidet flyktningkonvensjon siden 1969?), asylretten, Schengen-samarbeidet og Dublin-forordningen. Hun diskuterer også mulighetene som ligger i ulike særordninger, som å gi «opphold på humanitært grunnlag», eller å ta hensyn til «barnets beste». Hun skriver så folk flest skal forstå de folkerettslige prinsippene, og sper på med kortfattede eksempler fra norsk og internasjonal asylpolitikk. Likevel blir denne leseren litt susete i hodet innimellom av all jussen, for jammen er tolkningsrommet stort, selv når spillereglene virker tilsynelatende enkle og forståelige.
Vevstad selv tror på fungerende regionale samarbeid, les: europeiske fellesskapsløsninger. Hun bekymrer seg for manglende kunnskap og respekt for våre internasjonale forpliktelser, og omtaler norsk asylpraksis som «streng». At hun er gift med tidligere UDI-direktør Trygve G. Nordby har trolig gitt henne ytterligere innsikt i det arbeidet som gjøres i utlendingsforvaltningen. Men avsnittet hennes om den såkalte UDI-saken fra 2006, der Nordby hadde en sentral rolle, hører ikke hjemme her i denne boken. Det er godt mulig at behandlingen av avdelingsdirektør Paula Tolonen er «en skamplett i den norske forvaltningshistorien» og en stor personlig påkjenning for den eller de involverte. Men oppmerksomheten i denne ellers nøkterne og informative boken burde likevel vært forbeholdt menneskene i de små gummibåtene.
(Først publisert i Forskerforum 10. oktober 2017.)