Gjennom skildringen av en bydel i Johannesburg og av en hvit kvinne som ikke fikk være hvit, tegner to nye bøker et bilde av Sør-Afrika av i dag.
Ivan Vladislavić legger et gedigent nøkkelknippe i hånden vår. 138 nøkler alt i alt. Med dem inviterer han oss til å låse opp byen Johannesburg – Sør-Afrikas største by og visstnok en av verdens mest kriminelt belastede.
Portrett med nøkler. Om å låse opp byen Johannesburg er en samling av 138 kortere tekster som skisserer en by, eller snarere en bydel, i endring. Troyeville, et område som før apartheidregimets fall var forbeholdt hvite, er nå i ferd med å bebos av stadig flere svarte. Vladislavić tar oss med på en vandring i denne bydelen, peker ut enkelthus og forteller deres historie, gir oss korte glimt av sørafrikanere av alle farger som forsøker å finne en plass i en tilværelse der alt plutselig skjedde så fort, og likevel endres ting så utrolig tregt.
Familiens svarte barn
Nøklene Vladislavić gir oss, behøves – også i bokstavelig forstand. Johannesburg er en by hvor man låser seg inne og andre ute. Sikkerhetsselskapene har gode tider, det samme har produsentene av rattlåser og husalarmer. Johannesburg er en by som holder pusten, for «når et hus har installert alarm, blir det eksplosivt», som Vladislavić åpner hele boken med.
Parallelt med Vladislavićs tekster leser jeg en annen sørafrikansk historie, denne gangen om et enkeltmenneskes skjebne. Det er allerede laget flere dokumentarer om Sandra Laing, og historien hennes figurerte i media allerede fra midten av sekstitallet, da hun som tiåring ble utvist fra internatskolen hun gikk på. Myndighetene hadde bestemt at hun ikke lenger kunne klassifiseres som hvit, og dermed hadde hun ingenting på denne skolen å gjøre mer.
Foreldrene var vitterlig hvite, begge medlemmer av National Party og uttalte tilhengere av apartheidsystemet. Men i motsetning til brødrene hadde Sandra Laing altså mørk hud og svart, krusete hår. Hadde den nå avdøde moren vært utro med en svart mann? Eller var trekkene bare en arv fra tidligere generasjoners genblanding?
Akkurat det spørsmålet får vi aldri svaret på, til plage for forfatter Judith Stone, men tydeligvis ikke for Sandra Laing selv.
Da hun var hvit. En sann historie om en familie splittet av rase forsøker å gi oss nøkkelen til apartheidtankegangen gjennom ett individs historie. Lenge lykkes biograf Stone i å gjøre nettopp det. Språket er riktignok ganske platt, til tider enerverende flatt, med skrøpelige cliffhangers i form av halvkvedete frampek, i et krampaktig forsøk på å holde på leseren.
Stone har imidlertid gjort en grundig jobb når det gjelder å grave fram «vitner» til Sandras historie, og hun refererer flittig til korrespondansen som fant sted på høyeste hold i saken Sandra Laing. Myndighetenes nidkjærhet etter å skulle følge sine egne absurde regler for å klassifisere mennesker etter hudfarge kan til tider fortone seg nærmest komisk, men er tragisk nok. Ikke bare mistet Sandra Laing skoleplassen. Foreldrene risikerte også å måtte adoptere henne bort, eller i beste fall anse henne for en del av tjenerskapet.
Gorillaen i buret
Men farens kamp gir resultater: Etter et par år gjenvinner Sandra Laing retten til å kalle seg hvit. Da er hun imidlertid allerede stemplet som en outsider. Seksten år gammel rømmer hun hjemmefra med en svart mann som hun senere får barn med, og siden lever hun som farget.
Både Stones’ biografi og Vladislavićs byportrett er en alvorlig lek med et fargeskrin, hvite ark, makt og menneskeskjebner. Det tilsynelatende «gitte» i hudfarge blir nettopp bare tilsynelatende. Alt handler om øyet som ser, og om hvem som eier blikket.
«Jeg vandrer rundt med vidåpne øyne, tar inn alt som den rene støvsugeren og hoster det opp bit for bit på papiret. Men fakta bryr jeg meg aldri med», skriver Vladislavić. En god del fakta serverer han oss likevel, som at det årlig stjeles 107.675 biler i Sør-Afrika. Det er 295 biler om dagen.
Også fortelleren i Vladislavićs historie blir frastjålet bilen sin, og han gir etter for maset fra sin gamle far og kjøper seg en rattlås til den nye bilen. Den er av merket Gorilla, visstnok ett av de beste merkene. Men en gorilla spiller ikke nødvendigvis på samme parti som mennesker. Bare se på gorillaen Max, som slumrer fredfylt i Johannesburg zoologiske hage, helt til en bevæpnet innbruddstyv på flukt plutselig jumper inn i innhegningen hans. Da biter gorillaen godt og grundig fra seg, og gir også politifolkene som kommer til, en real omgang juling.
Likevel – eller nettopp derfor – blir Max en folkehelt, og får status som en av de fremste i kampen mot kriminalitet. Han kåres til Årets nyhetsskaper av Johannesburgs presseklubb, og adopteres av Maxidor, et selskap som har spesialisert seg på porter og gitre og andre former for fysisk sikkerhet.
Ironien kan ikke bli større: Et dyr buret inne i zoologisk hage blir maskot for et firma som spiller på mennesker frykt og dermed tilbyr seg å bure også dem inne. Ja visst behøves Vladislavićs nøkler da.
Nøkkel i egen lomme
Men det er nok å frykte innenfor husets fire vegger også. Den rapporterte volden i hvite, afrikandiske familier er oppsiktsvekkende høy, påpeker Judith Stone, og har økt kraftig etter apartheidregimets fall. Falne mannlige autoriteter kjemper desperat for sin siste ære.
Styrken i Ivan Vladislavićs tekster er troen hans på lesernes eget blikk. Han konkluderer aldri, forsøker bare å skissere opp nye kart over postapartheid-tilværelsen, uten å noen gang slå i bordet med ferdige svar.
Det er her svakheten i Judith Stones biografi over Sandra Laing ligger. Man får etter hvert en besk smak i munnen av å lese Stones mange forsøk på å tolke Laing, forfatterens frustrasjon over ikke å forstå hvorfor objektet hennes handler som det gjør, og hennes iver etter å få Sandra Laing til å bli sint. For hun må jo være sint over all denne urettferdigheten hun gjennom livet har opplevd? Og hvorfor husker hun så lite av det Stone vil ha svar på?
Slik reduseres Sandra Laings liv og identitet igjen til noe andre mennesker kan kreve retten til å fortolke og forvalte som de vil, som om ikke Laing skal ha lov til å ha nøkkelen til sitt eget liv i sin egen lomme.
(Publisert i Ny tid 31.10.2008)