Taktfast

Klokkens og kalenderens tyranni råder også innenfor akademia. Men kan forskningen fanges i timer og dager?

(Publisert i Forskerforum 3/12)

 

– En arbeidstid mellom 8 og 16? Nei, jeg tror ikke jeg hadde klart å forske på den måten. Jeg skriver i alle feriene. Strengt tatt har jeg aldri ordentlig fri. Men så har jeg også et veldig spennende yrke, da.

Men nei, hun klager ikke, Ulla-Britt Lilleaas, professor i helsevitenskap ved Universitetet i Agder. Og hun er i godt selskap når hun forteller hvor mye hun jobber.

Arbeidsforskningsinstituttet (Afi) la nylig fram en arbeidstidsundersøkelse gjennomført blant de vitenskapelig ansatte i den norske universitets- og høgskolesektoren. Her kom det fram at forskerne i gjennomsnitt har arbeidsuker på 47–48 timer, det vil si ti timer mer enn normalarbeidsdagen.

Også Sverre Moe, professor i sosiologi ved Universitetet i Stavanger, kjenner seg igjen i tallene:

– Jeg klarer vel egentlig aldri å redegjøre ordentlig for hvor mange timer jeg jobber hver uke. Men det er klart at etter at ungene flyttet hjemmefra, fikk jeg virkelig tid. Nå kan jeg sitte og lese utover kveldene og holde på med mine ting på en annen måte enn før.

Både han og Lilleaas har skrevet bok om tid.

Først alt det andre

Å være forsker ved et norsk universitet eller en høgskole krever imidlertid sin multitasker. For ja, man er ansatt for å bringe fram ny kunnskap. Men først skal man bare gjøre alt det andre man også forventes å gjøre. Undervisningen, veiledningen, søknadene, seminarene, reiseregningene, komitéarbeidet, doktorgradsopposisjonen. Kanskje også jobbsøknaden, i håp om omsider å få en fast forskerjobb. For først skal alle de andre ha sitt. Studentene, stipendiatene, kollegaene, administrasjonen, Forskningsrådet og statsråden. Ja, og familien.

Og så, i de timene som måtte være igjen av døgnet, har man tid til å forske.

Da har det gjerne blitt kveld, helg eller til og med ferie. Er man heldig, klarer man da å glemme tiden for en liten stund.

– Vi har hytte ved sjøen, og jeg har alltid med meg mac-en min. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg sitter og jobber hele dagen. Jeg har stor familie og tilbringer mye tid sammen med dem også. Og det er ofte i skrivepausene at jeg får en distanse til det jeg nettopp har jobbet med. Jeg kan la det synke ned i kroppen, la det rulle rundt litt der, og så tenke nye tanker, sier Lilleaas.

Med en fjern mine

Også Truls Wyller, professor i filosofi ved NTNU, har gitt ut en bok om tid. Han snakker varmt om stille lørdager på kontoret sitt på Dragvoll, om hvordan han da kan jobbe uforstyrret av kollegaer og familie.

– Om man trenger en pause i arbeidet, surfer man litt på nettet, går på pauserommet og lager seg en kaffe, eller går ned i kaféen og kjøper et rundstykke. Og alt dette kan man gjøre med en litt fjern mine mens ting surrer og går i hodet på en usystematisk måte. Jeg kan få gjort mye i løpet av en slik dag. Jeg får et lite fristed for en stund.

Wyller tror at det å få lov til å bli litt fjern for andre presserende ting ellers er nødvendig om man skal holde på og tenke nye tanker.

– For mange kjente forskere har det betydd at de har blitt ganske distré og fjerne overfor sine nærmeste, og det er selvfølgelig ikke så bra. Ikke tror jeg det er nødvendig heller. Hvis man har noen sammenhengende, avgrensede perioder å være distré i, tror jeg faktisk man kan bli mer nærværende ellers i livet. Det blir færre ufordøyde tanker å ta med hjem fra jobben.

Ute av verden

Hvis man altså må gå hjem. Moe peker på hvordan akademikere lenge har hatt behov for en viss form for avsondrethet fra omverdenen. Han minner om hvordan de første universitetene vokste fram nærmest som egne, små samfunn, uavhengig av verden for øvrig.

– Tenk bare på Oxford og Cambridge, to svært forskningsorienterte universiteter. De ligger på mange måter skjermet fra resten av samfunnet, og man kan tilbringe de fleste av døgnets 24 timer der.

Ikke at det nødvendigvis skal være et mål eller en norm, understreker Moe.

– Men det er en interessant referanse når vi diskuterer hvor tett vitenskapen skal være koblet til samfunnet.

Det er da tydeligvis heller ikke på kontoret fra mandag til fredag de tenker best, forskerne, i alle fall om man skal dømme etter hva de svarer i Forskerforums faste spalte «10 kjappe». Nei, det er når de går tur med bikkja, padler kajakk, hogger ved eller sitter og funderer over livet på kveldstid, at brikker faller på plass og nye innsikter åpenbarer seg. Så var det da også på vei ned i badekaret at den greske vitenskapsmannen Arkimedes fant loven for legemers oppdrift i væsker og utbrøt et begeistret: Hevreka!

– Folk lager seg individuelle strategier for å finne roen. Jeg har sørget for å få meg kontor langt borti en krok der jeg kan sitte ganske uforstyrret. Andre sitter hjemme og jobber.

To ulike tidssystemer

I boken sin om tid skriver Moe blant annet om hvordan tiden har utviklet seg fra å være integrert i all menneskelig handling og opplevelse til å bli en kraft i seg selv. Tiden går fra å være noe konkret og sanselig – soloppgang, innhøsting, fullmåne – til å bli noe abstrakt og utvendig. Tiden får en selvstendig mening, som klokketid og kalendertid. Og plutselig blir den målbar. Timene kan telles, fordeles og forvaltes, også timene til forskning.

– På de gamle universitetene visste de ikke hva frister var for noe. Der bare holdt de på og ble ferdige når de var ferdige. Det å koble vitenskap til klokken eller kalenderen er i seg selv problematisk. For hvor lang tid tok det egentlig å finne opp hjulet? På den ene siden tok det sikkert bare fem minutter. På den andre siden tok det antakelig 500 år. At hjulet skulle få en så stor samfunnsmessig betydning, var det uansett ingen som kunne vite der og da.

Forskning har i det hele tatt en litt annen tidsregning enn annet arbeid, mener han.

– Vitenskap og utdanning utgjør to ulike tidssystemer som til en viss grad kolliderer. Utdanning kan defineres i tid på en helt annen måte enn vitenskap. Et kurs tar ett semester, et studium tar tre år. Men vitenskap er egentlig et kjempeprosjekt som går over mange hundre år. Jeg har Aristoteles´ skrifter liggende på nattbordet og er som forsker ennå i dialog med ham, enda det er 2500 år siden han levde.

Nye runder med gamle tanker

Også Wyller mener det må få finnes en annen måte å tenke om tid på, og dermed om resultater av forskning, spesielt innenfor samfunnsvitenskapene og humaniora.

– Forskningssenteret CERN i Sveits kan sende ut en pressemelding om at i dag har vi oppdaget det eller det, og slik oppnå beundring blant verdens fysikere. Sånn er det ikke innenfor filosofien. Vi kan ikke sende ut en pressemelding om at vi nå har oppdaget at Kants moralfilosofi er riktig.

– Så det er mulig å etablere et «før» og et «nå» innenfor naturvitenskapene, men i mindre grad innenfor samfunnsvitenskapene og humaniora?

– Ja, man kan ikke på samme måte si at man har en stadig progresjon av bare utvidet kunnskap. Refleksjonen rundt gamle problemstillinger må på et vis stadig startes på nytt hos oss. Innenfor naturvitenskapene er det lettere å peke på konkrete resultater. Og der kommer vi til kort, i et forskningsklima der det å dokumentere forskningsresultater blir stadig viktigere.

Wyller synes derfor ikke det er så rart at nettstedet forskning.no fikk problemer med å finne noen som kunne peke ut de gode forskningsresultatene innenfor humanistiske fag i 2011.

– Det krever avstand i tid å kunne vurdere hva som er godt nok til at det blir stående. Kåringer og komiteer som skal vurdere slike resultater her og nå, oppkaster seg til en slags overdommer over samtiden. Først når en viss tid har gått og man har fått det hele litt på avstand, får man det nødvendige utenfraperspektivet på resultatene innenfor disse fagene.

Alle skriver, få leser

Tiden har blitt en felles praksis, skriver Wyller i boken sin, der vi – enten vi vil eller ei – må synkronisere våre gjøremål med andres.

– En av utfordringene i dagens akademia er kanskje at man i større grad enn før må tilpasse seg andres timeplaner?

– Ja, det tror jeg kan stemme. Folk må i større grad delta på konferanser, møter og drive reisevirksomhet, og det oppmuntres til fellesprosjekter. En fare ved denne økte synkroniseringen kan bli mer mainstreamforskning, der man samler folk til et allerede ferdig definert prosjekt og siden jobber kollektivt med det innenfor strenge frister. Hva det vil føre til på sikt, er vanskelig å si, men jeg tenker jo at noe forskning nok fortsatt må få utvikles i enerom over lang tid.

Moe mener at det rent kvantitetsmessig aldri har vært forsket så mye som nå.

– Det publiseres i alle fall veldig mye, men få har dessverre tid til å lese. Rent forskningsmessig synes jeg nok dette publiseringspresset innebærer et relativt kortsiktig perspektiv på det som blir gjort. Det teoretiske arbeidet, arbeidet med grunnleggende begreper, blir svekket til fordel for rent empiriske beskrivelser, som ofte kan få preg av å være mer utredninger enn grunnforskning. Og det skader forskningen, ettersom det er gjennom begrepsutvikling vitenskapen utvikler seg, og slikt arbeid krever tid.

Den flokete forskningen

Gi oss mer sammenhengende tid til forskning, sukker et flertall av de intervjuede forskerne i tidsbruksundersøkelsen fra Afi. De lengter etter «ren» tid, og også «ekte» tid, tid uten forstyrrelser og avbrudd.

Moe ønsker likevel ikke å sette undervisning og forskning opp mot hverandre.

– Mange av oss trives jo med å undervise, og ofte er undervisningen lettere å håndtere. Derfor ender man gjerne opp med en vanlig byråkratisk logikk, der man først griper til det man har rutine på, mens slike ting som forskning dyttes bakover på prioriteringslisten. For forskning handler ofte om å gå løs på de litt mer kinkige delene, det å måtte rive og slite i det som er flokete og rotete. Da blir det lett til at man heller tar fatt på de enklere og mer definerte oppgavene først.

Hvor lang den sammenhengende tiden må være, varierer imidlertid sterkt blant de spurte i Afi-undersøkelsen. For noen er en ettermiddag nok, for andre må det et helt semester til. Ulla-Britt Lilleaas higer selv ikke etter altfor mye «tidløs» tid.

– En uke eller to i semesteret der jeg bare kan skrive, fungerer bra for meg. Noe mer enn det tror jeg hadde opplevdes for ambisiøst. Det hadde blitt lammende på et vis.

Samarbeid gir progresjon

Forskning er da også mye mer enn bare å skrive, påpeker hun.

– Du skal innhente empiri, gjøre feltarbeid og ordne en masse praktiske detaljer. Dessuten jobber jeg hele tiden med flere prosjekter parallelt, så det å skulle prioritere ett av dem over en lengre periode hadde nok ikke alltid fungert. Samtidig ser jeg at det er vanskelig å finne skjermet tid i hverdagen, der jeg får satt meg ned og konsentrert meg ordentlig.

Det å skrive sammen med andre gjør det imidlertid lettere å lage rom for forskning i det daglige.

– En bok jeg skriver alene, blir lett et litt ensomt arbeid og dermed mer krevende. Dessuten krever et bokprosjekt 2–3 måneders skrivetid. Om man skriver sammen med andre, er det lettere å få en progresjon gjennom jobbmøter man har. Dessuten behøver man ikke skrive alt selv da.

En bok som er resultatet av et fellesprosjekt, er altså Trøtthetens tid, som Lilleaas skrev sammen med Karin Widerberg. Den handler om hvordan man ser på tid og arbeid i det moderne. Her skriver de blant annet om hvordan det å utnytte tiden har blitt viktigere enn å utnytte hendelsen. Tidligere «satte man tiden ut av spill» og lot seg rive med av begivenhetene ettersom det var de prosessene og de hendelsene menneskene opplevde, som «satte i gang tiden», og ikke omvendt. I dag er det tiden som styrer oss, og ikke vi som styrer den.

Når det løsner

– Døgnet har bare tjuefire timer, og da må man prioritere hardt. Og så må man se at folk jobber forskjellig. For noen hadde det sikkert fungert å forske mellom klokken 8 og klokken 16. Jeg kjenner dem som tenker ut hva de skal skrive, og så setter de seg ned foran pc-n og bare skriver. Sånn er ikke jeg. Jeg må skrive ned noen punkter, og så må kroppen få jobbe videre med dem. Følelsen av at det løsner, når fingrene begynner å gå over tastaturet, men likevel ikke holder følge med det som skjer i hjernen – ja, det er en god følelse, sier Lilleaas.

Bøker:

Ulla-Britt Lilleaas & Karin Widerberg Karin: Trøtthetens tid. Pax forlag, 2001

Sverre Moe: Tid – en sosial konstruksjon? Abstrakt forlag, 2010

Truls Wyller: Hva er tid? Universitetsforlaget, 2010

Enquete:

Hva er din verste tidstyv?

Silje Gaupseth
Stipendiat, engelsk litteratur, Universitetet i Tromsø

Det er sosiale medier, innkommende e-post og surfing ellers på nettet. Jeg vet jeg burde la være, men det er så fristende…

Hans Ole Ørka
Forsker, Institutt for naturforvaltning, Universitetet for miljø- og biovitenskap

Det er alle de små henvendelsene og avbruddene som tar fokus bort fra forskningen. Det er stort sett bare snakk om småting, men de krever likevel tid.

Jorunn Økland
Senterleder og professor i tverrfaglig humanistisk kjønnsforskning, Universitetet i Oslo

Alle overgangene mellom de ulike oppgavene jeg har, stjeler mye tid. Hadde det vært færre av disse oppgavene, hadde jeg brukt mindre tid på å omstille meg fra det ene til det andre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *