Stikkord: Kulturrådet

Jonvik, Røssaak, Stien og Sunnanå: Kunst som deling, delingens kunst (anmeldelse)

Nye samarbeidsformer, nye tanker om hva kunst er og kan være, og ikke minst ny teknologi. Alt dette gjør at det visuelle samtidskunstfeltet i Norge er i endring, heter det i en ny rapport. «Kunsten å dele» har vært stikkordet i et forskningsprosjekt i regi av Norsk kulturråd. Og ettersom Kulturrådet har gjort det til vane å utgi sine sluttrapporter på Fagbokforlaget, skjer det også her en type deling. Flere enn bare de som skal gjøre praktisk bruk av forskningsresultatene, får tilgang til tekstene. Kunst som deling, delingens kunst er da også lesverdig også for oss som ikke har vårt daglige virke innen det visuelle samtidskunstfeltet i Norge. Her får vi vite litt mer om hvem som er up and coming akkurat nå, og hvem og hva det er som løfter disse (unge) kunstnerne fram.

Og likevel murrer jeg.

I første halvdel av rapporten møter vi fem enkeltkunstnere som presenteres med hvert sitt kapittel. Alle har sin historie og sin agenda, og har i så måte ikke nødvendigvis så mye mer til felles enn at de alle har en Instagramkonto jeg straks begynner å følge. I sitt kunstneriske arbeid leker de seg med ny teknologi, utforsker ideer, prøver ut nye materialer, samarbeider på tvers, vil noe, våger noe, i det hele tatt: Gjør det kunstnere har gjort til alle tider, eller…? Kanskje er det her min kunstfaglige kompetanse kommer til kort, men jeg strever altså litt med å forstå hva som er det virkelig nye i det nye.

Sosiale medier kan gi de nye kunstnerne et vindu å vise seg fram i. Et medium som Instagram kan i seg selv bli en del av det kunstneriske uttrykket, slik tilfellet er med Frida Orupabos digitale fotomontasjer. Men fortsatt spiller gallerier, kuratorer og andre kunstformidlere en viktig rolle som mellomledd mellom kunsten og publikum. Dette er temaet for andre halvdel av rapporten. Stavangers satsing på visuell kunst er viet ett kapittel. Bildet som tegnes opp av «kunstfeltets økologi», nettverk og delinger i denne byen vitner om et fruktbart mangfold som andre byer burde kunne la seg inspireres av, selv om også økonomiske, institusjonelle og praktiske utfordringer løftes fram.

Mot slutten blir en gjennomgående tendens i hele rapporten imidlertid litt for tydelig, nemlig at tekstene først og fremst er basert på informantenes egne fortellinger. Når materialet i så stor grad baserer seg på intervjuer, hadde jeg for det første ønsket meg mer bruk av direkte sitater. Nå er alle sitatene indirekte, altså at de refereres med kapittelforfatternes egne ord, noe som skyggelegger det faktum at det tross alt er subjektive versjoner av virkeligheten vi serveres. Samtidig hadde jeg gjerne sett at fortellingene hadde fått litt mer motstand. Vi hører at det er en ny tendens at kunstinstitusjonene vektlegger selvrefleksjon, men en slik øvelse har vel sine klare begrensninger. I historien om Munchmuseets store satsing «Munchmuseet i bevegelse» er det for eksempel først og fremst den ansvarlige kuratoren selv som får beskrive (suksess)prosjektet, mens forskerne nøyer seg med å trekke noen linjer til tilsvarende prosjekter og antyde noen utfordringer.

At det norske visuelle kunstfeltet er i endring, «i bevegelse», blir tydelig gjennom rapporten. Men hva som egentlig er det nye, og hvordan dette skyldes nye former for deling, forblir uklart.

(Først publisert i Forskerforum 4. september 2020.)

Halvorsen og Bjerke (red): Kulturtidsskriftene (anmeldelse)

Jeg kvier meg lenge for å kalle det en bok. Til det er tekstene i Kulturtidsskriftene altfor lite bearbeidet, og sideuttegningen for døll. Hvorfor Kulturrådet ikke bare trykket det hele opp som en alminnelig forskningsrapport, er meg en gåte. Og når Fagbokforlaget har valgt å gi det hele ut som en bok, hvorfor ikke legge litt mer omtanke i å omdanne tørre kapitteltekster til en spenstig helhet? Om de trenger tips til å gjøre det billig, men likevel kreativt, er det bare å spørre landets redaktører av kulturtidsskrifter.

De to som driver kulturtidsskriftet MELK, for eksempel. Jeg måtte smile av bildet de nylig la ut på Instagram. En sovende redaktør ligger over skrivebordet, med en solid stabel A4-konvolutter med håndskrevne adresser ved siden av seg. Det er tid for å sende ut et nytt nummer av ett av landets yngste kulturtidsskrifter, og enn så lenge kan de bare drømme om en distribusjonsordning et fattig, lite tidsskrift måtte ha råd til. Så da er det bare å ta pennen fatt for redaktørene og skrive på konvolutten til 450 abonnenter.

MELK er imidlertid heldige. De er i 2018 blant de utvalgte, ett av 14 tidsskrifter som omfattes av Kulturrådets innkjøpsordning for kulturtidsskrifter, og som derfor vil bli å finne rundt om på landets folkebiblioteker.

Men funker de, disse støtteordningene for kulturtidsskriftene, eller burde Kulturrådet sette inn noen andre tiltak? Det er spørsmålet som stilles i Kulturtidsskriftene, en slags levekårsundersøkelse av noen av de mest utsultede meningsbærerne vi har her til lands.  Et knippe forskere ved Høgskolen i Volda har fått i oppdrag å utrede situasjonen deres, og begynner rapporten med å forsøke å definere hva et kulturtidsskrift egentlig er, en innsirkling som oppleves mer som et pliktløp enn som særlig avklarende. På et tidspunkt begynner jeg å lete gjennom rapporten etter en oversikt over de 14–15 tidsskriftene som en gang i året velges inn under Kulturrådets innkjøpsordning. Bare en enkel liste hadde gjort det ganske utydelige subjektet «kulturtidsskrift» litt mer tydelig, gitt det et ansikt. Men ingen oversikt over tidsskrifter som får støtte, er å finne.

Kulturtidsskriftene faller mellom flere stoler, og må slåss seg imellom om de knappe midlene som er stilt til rådighet. For ikke er de bøker, og ikke er de aviser. Ikke gir de noe særlig uttelling i tellekantsystemet, og de færreste har råd til å honorere bidragsyterne. Og likevel finnes det altså en liten flora av kulturtidsskrifter som på ren trass kommer ut, år etter år.

I en undersøkelse fra 2005 ble det avdekket at den mest typiske tidsskriftskribenten var en forsker, fulgt av en student. I den nye undersøkelsen er det derimot langt mellom vitenskapelig ansatte som velger å publisere i et kulturtidsskrift. Forskerne bak rapporten peker på endringene som har funnet sted i akademia siden 2005, der publisering i vitenskapelige tidsskrifter nå favoriseres. I stedet er det vi andre, vi halvstuderte, skrivende røverne – redaktører, journalister og kritikere, utøvende kunstnere og forfattere – som fyller side etter side i tidsskriftene.

Samtidig forsøker tidsskriftene å tilpasse seg en ny digital hverdag, for eksempel gjennom å publisere tekster vekselsvis på papir og på nett. Det gjør noe med tekstene – de blir mindre tidløse, mer aktualitetsorienterte, kort sagt: mer journalistiske. Hva skjer da med tidsskriftenes egenart som arenaer for lange, langsomme tanker?

Bjarne Riiser Gundersens kapittel, der han analyserer og diskuterer tre utvalgte tidsskrifter  – Kunstkritikk og Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Samtiden – er vel verdt lesinga. De to førstnevnte ser ut til å inneha en solid posisjon innenfor sine fagfelt, takket være en tydelig redaksjonell profil og skribenter med kred. Det pekes på hvordan velfundert faglig kritikk har tapt terreng de siste årene i mediene for øvrig, og da blir tidsskrifter som disse stadig viktigere. Samtiden kan derimot se ut til å ha mistet noe av sin relevans i det norske medie- og debattlandskapet, der tenketanker og blogger har fått en stadig større plass, og artikler fra internasjonale medier deles fortere enn du rekker å trykke «oppdater».

Bør du lese Kulturtidsskriftene? Jeg vet ikke helt, jeg. Den er vel først og fremst av interesse for dem som skal bevilge penger, eller krangle om dem. Kanskje du heller skal bruke tiden på å faktisk lese et kulturtidsskrift? For jeg tipper at du er som meg, som gjerne heier på alle disse små arrige villnissene i det mediale økosystemet, men som ender opp med å la dem støve ned i en pøl av dårlig samvittighet, mens du sjekker siste nytt på sosiale medier. Og imens sover en utslitt tidsskriftredaktør ved siden av en haug med konvolutter.

(Først publisert i Forskerforum 20.04.2018.)

Webhotell levert av Zondo Norge AS