Med påholden penn

Stadig flere tidsskrifter vil ha artikler etter en helt bestemt mal. Hva gjør det med forskeren som forfatter?

(Denne artikkelen ble først publisert i Forskerforum 5/10.)

En gang på 1970-tallet skjedde det en liten sensasjon innen naturvitenskapen. Det var i en artikkel i Physical Review Letters, fysikkens viktigste tidsskrift.

– Artikkelforfatteren skrev «Jeg har observert at …»! Alle så og kommenterte det. Det heter jo «Vi har observert at …»!

Kristian Fossheim er professor emeritus i fysikk ved NTNU. Han smiler når han forteller om denne rystende hendelsen, der forskeren tok i bruk pronomenet for første person entall og dermed ubeskjedent skrev seg selv inn i artikkelen.

Og jo da, det kom noen flere fysikkartikler utover på 1970- og 1980-tallet der forfatteren skrev «jeg».

– Men nå tror jeg det er mindre av det igjen, sier Fossheim.

Et tydeligere «jeg»

I fransk vitenskapelig litteratur skal det inntil nylig bare ha vært de eldste vitenskapsmennene som fikk lov til å skrive «jeg» i teksten. De yngre mennene – og selvsagt kvinnene – måtte ikke finne på å bruke dette ordet. Det ble ansett som ufint.

Også i Norge har man sett skjevt på slike former for posisjonering av forskeren i vitenskapelige tekster.

Men verden er i endring, og med det forsker-jeg’ets posisjon. Norsk akademia er ikke lenger en intellektuell elites høyborg, samtidig som synet på vitenskap har endret seg. Det gir seg utslag også i det akademiske språket.

Fyllepenn

– Jeg mener å se en endring over mange år nå. Man er blitt mer villig til å åpne for forskerens «jeg» i den vitenskapelige teksten, også innenfor naturvitenskapene. Det henger nok sammen med et endret syn på kunnskap og vitenskap som noe objektivt, sier Torlaug Løkensgard Hoel. Hun er professor i norskdidaktikk ved NTNU, har gitt ut en rekke bøker om nettopp det å skrive, og holder jevnlig skrivekurs for forskere.

Hun tror mange skribenter opplever det som en befrielse når de får uttrykke seg på en ledigere måte, i form av et «jeg».

– Denne tradisjonen der man gjør bruk av et passivt og upersonlig subjekt, medfører ofte en veldig stiv og krøkkete uttrykksmåte. «Det vil diskuteres» og «det vil argumenteres» i stedet for «jeg vil vise» eller «i dette kapitlet drøfter jeg».

– Men samtidig gjør man seg kanskje mer sårbar med et «jeg»?

– Ja, det er godt mulig mange opplever at det ligger en beskyttelse i det upersonlige, sier Hoel.

Smittsom standardisering

Paradoksalt nok møtes et tydeligere forsker-jeg imidlertid av en stadig strengere mal for hvordan artikler skal skrives. På den ene siden får man altså lov til å være mer til stede i teksten som det individet man er. På den andre siden forventes det at man skriver tekster som er forsvinnende like tekstene alle andre skriver. De fleste vitenskapelige tidsskrifter krever i dag at artikler er strukturert etter IMRAD-modellen – «Introduction, Methods, Results and Discussion» (se faktaramme).

– Du ser det i internasjonale tidsskrifter, både innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Det er en tendens til at det blir en internasjonalisert standardmal både på det vitenskapelige språket, måten artikkelen disponeres på, og hvordan det argumenteres. Modellen for malen ser ut til å være hentet fra enten naturvitenskap eller deler av samfunnsvitenskapen, sier Wencke Mühleisen. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger.

Torlaug Løkensgard Hoel kan bekrefte Mühleisens observasjoner.

– Forskning viser at IMRAD-strukturen har spredt seg til fagområder der vi for tretti år siden knapt kjente til modellen. Da tenker jeg først og fremst på humanistiske fag, sier Hoel.

Det å skulle skrive etter en slik mal har både sine fordeler og ulemper, mener hun.

– På den ene siden er det veldig godt å ha en ferdig struktur. Da slipper man unna uendelig mye ekstraarbeid for å finne formen, slik man må for eksempel i et essay. Men samtidig kan IMRAD-modellen virke låsende og avgrensende, ikke bare når det gjelder strukturen, men også når det gjelder hvilken plass forfatteren kan ha. Dessuten er det mye forskning og mange forskertekster som ikke lar seg plassere innenfor en rigid IMRAD-modell. Det kan være tilfellet om man for eksempel skriver en oversiktsartikkel over forskningen på et felt, eller en analyse av et verk, sier Hoel.

Akademiske limericker

Wencke Mühleisen frykter at mangfoldet i språk, stil, argumentasjon og disposisjon skal skrumpe inn.

– Det er først og fremst et problem innenfor humanistiske fag, men også innen samfunnsfagene. Slik får vi fattigere analyser og dårligere kunnskapsproduksjon.

Merete Morken Andersen har også motforestillinger mot den standardiseringen som finner sted.

– IMRAD-sjangeren er veldig ny. Men når jeg holder kurs for akademikere, forholder de seg til den som om det står i Bibelen. Det fantes jo en tid da man kunne skrive sin doktoravhandling på vers!

Morken Andersen er selv litteraturviter, prisbelønnet skjønnlitterær forfatter, tidligere forlagsredaktør og nå skrivelærer ved Høgskolen i Vestfold. Hun har holdt en rekke skrivekurs for akademikere og kom i 2008 med den sju hundre sider lange Skriveboka, som tar for seg skjønnlitterær skriving, fagskriving og terapeutisk skriving.

Hun sammenligner IMRAD-strukturerte artikler med limericker.

– Du skal gjøre akkurat det og det. Og det er ikke nødvendigvis noe feil med en slik modell. Det kan ligge stor glede i å få til en god limerick. Men det er veldig mange ting du ikke får sagt innenfor den sjangeren, og jeg synes det er viktig med en bevissthet rundt hvordan formen fungerer som et filter, hvordan den siler ut hva du kan få sagt.

Mager form

Fordelen med en artikkel skrevet på IMRAD-struktur er at leseren lett kan skanne gjennom og raskt trekke ut essensen, påpeker hun.

– Men en så mager og ferdigtygd form som IMRAD-modellen kan gjøre det vanskeligere hvis målet er dannelse, det å virkelig forstå noe og bli en fagperson som får grep om faget sitt slik at man kan bruke faget til å tenke selv.

Nettopp det at man evner å vise at man kan tenke selv, er noe Mühleisen gjerne skulle sett mer av i vitenskapelige tekster.

– Det som også ofte skjer i analyser, er at man setter inn noen teoretiske begreper i begynnelsen av artikkelen i noen få setninger. Deretter følger analysen. Men merkelig nok brukes ikke teorien til å tenke i analysen, enda det vel er det teorier kan brukes til? Slik ender man opp med en proklamering av en teori eller et teoretisk ståsted, uten at denne teorien verken blir problematisert eller brukt til å åpne opp det som skal analyseres. Det er når du pakker ut de teoretiske påstandene overfor et konkret materiale, at du begynner å tenke selv.

– Man kan holde seg på et høyt plan der man ikke tar risikoer?

– Ja, man får andre til å tenke og snakke for seg på en innforstått, abstrakt og ofte ufordøyd måte. Man bruker teoretikerne som en slags livsforsikring. Men målet må jo være å tenke med teoretikerne – å gå inn i en samtale med teoretiske perspektiver og utvikle en egen dialogisk tenkning?

Merete Morken Andersen forteller at mye av tiden på skrivekursene hun holder, går med til å hjelpe folk til å være dårlige.

– Man kommer ofte med en tanke om at først må man kunne alt, så må man vite akkurat hva man skal si, og kan man skrive det ned, sier hun, og får følge av Torlaug Løkensgard Hoel:

– For de aller fleste akademikere tror jeg det å skrive er et strev. Da ser jeg bort fra disse gylne øyeblikkene når alt plutselig kommer av seg selv. Tanken må som regel skrives fram. Den ligger sjelden klar. Språket blir rett og slett tankens verktøy.

Må knekke en kode

En som har bred skriveerfaring, er Beret Bråten. Hun er doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo. Bak seg har hun mange år som journalist, med forskningsformidling som ett av spesialfeltene.

– Skrivetreningen jeg har fra før, er selvfølgelig til stor hjelp. Jeg sitter aldri en hel time uten å få ned en halv setning en gang, slik jeg hører enkelte forskerkollegaer fortelle. Utfordringen min er derimot å finne en form som fungerer når jeg henvender meg til det noe smalere faglige publikumet jeg skriver for nå. Målet med tekstene mine er ikke lenger nødvendigvis at flest mulig skal forstå. Poenget er derimot å skrive for en krets som har sine faguttrykk og måter å formulere seg på. Den koden føler jeg ikke at jeg har knekket ennå.

Skrivende studenter

Dagens studenter skriver imidlertid langt mer enn hva tilfellet var for bare ti–tjue år siden.

– Det blir både skrevet mer, for flere formål og innenfor en større sjangerbredde i dag enn tidligere på bachelor- og masternivå. Logg og refleksjonsnotater er teksttyper som har kommet inn nå, forteller Torlaug Løkensgard Hoel.

Men samtidig skal alt skje så fort og galt i dag, sukker Merete Morken Andersen.

– Ja, man har en helt annen forståelse for skriveprosessen i dag, og studentene får mer hjelp enn tidligere. Det er bra. Men samtidig er det et veldig press på å skulle få studentene fort gjennom systemet, og kravene som stilles til både studenter og undervisningspersonale, innebærer en større ensretting. Du skal skrive deg dit hvor pengene er, og der pengene er, er det en forskningstradisjon, og den har en bestemt formel. I veldig mange fag vil det nå si IMRAD-formelen, konstaterer Andersen.

Stammespråk og nye briller

Alle fag har sin terminologi og perspektiver som man må beherske om den faglige dialogen skal bli konstruktiv. For mange handler det å lære seg å skrive akademisk om å tilegne seg et stammespråk.

Men Beret Bråten er også opptatt av å lete etter de nye måtene å si ting på.

– Det er viktig blant annet å lage gode begreper som du bruker i teksten din, og som sitter igjen i hodet på leseren etterpå. Ta uttrykket «en myr av velvilje» som statsviterne Hege Skjeie og Mari Teigen gjør bruk av i Maktutredningsboken Menn imellom. Det uttrykket beskriver hvorfor det ikke nødvendigvis gjøres så mye for å få til likestilling, selv om dette er noe alle er for. Ved hjelp av dette begrepet klarer de på en god måte å formidle noe som er ganske komplekst. Målet må være å lage et begrep som både er hverdagslig og samtidig presist nok at det dekker funnene dine i analysen. Da har du gjort deg selv en dobbel tjeneste. Det bidrar til å løfte analysen, og i neste omgang gjør det det lettere å formidle forskningen din.

Merete Morken Andersen understreker betydningen av å ha tilgang til et rikt språk.

– Blir språket magert, blir også erfaringsverdenen mager. Når du finner et nytt ord, får du nye briller å se verden gjennom.

Leter etter nøklene

Fysikkprofessor Kristian Fossheim er opptatt av nettopp formidling, og han bruker mye tid på å lete etter de riktige ordene når han skal formidle sitt fag til et bredere publikum. I 2003 fikk han Allforskprisen for dette arbeidet, og han har også fått Sogn og Fjordane fylkes målpris.

Det handler ifølge ham om å finne den lille nøkkelen som plutselig åpner opp for leseren eller tilhøreren.

– Det er skattebetalerne som til syvende og sist skal betale for forskningen, og de bør ha krav på at vi prøver å forklare.

Talene som holdes ved ulike prisutdelinger, er gjerne en anledning til å skulle dekode forskningen.

− Vi hadde en prisutdeling i fysikk her, der det var krevende å skulle popularisere begrunnelsen. Men alle kjenner til magnetisme, ikke sant? Og så har vi superledere, det vil si materiale som leder strøm uten motstand. Teorien sier at superledere og magnetisme ikke kan sameksistere. Men nå har det kommet nye materialer som er mer kompliserte, og dermed var det en som hadde studert hvordan disse to faktisk kunne sameksistere. Da tok jeg i bruk uttrykket «et umulig ekteskap», og beskrev de to elementene som to som man aldri ville ha trodd kunne leve sammen, som om en heterofil og en homofil skulle ha giftet seg. Det prisverdige ved forskningen var derfor at forskeren hadde vist at dette umulige ekteskapet likevel kunne fungere.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *