Framtidsbilder

Science fiction åpner rom der vitenskapen ikke begrenses av eksisterende dogmer.

(Denne teksten ble først publisert i Forskerforum 8/2015).

Skriv noe om science fiction, ba en leser oss for en tid siden.

Science fiction?

Før vi visste ordet av det, var vi der hvor det faktisk gjør litt vondt: der på grensen mellom vyer og virkelighet, mellom det normative og det deskriptive, mellom den objektive, beskrivende forskningen og den utfordrende, visjonære framtidstenkningen, kort sagt: mellom hederlige fakta og uærbødig fiksjon.

Det var da også nettopp hit han ville ha oss, leseren vår, Sigbjørn Hjelmbrekke, stipendiat ved Høgskolen i Telemark.

For grensene mellom fakta og fiksjon er ikke så tydelige, mener han, og derfor burde dette være mat for Forskerforums lesere.

– Jeg synes overgangen mellom prognoser og skjønnlitteratur er interessant. Alle former for framskriving har jo et element av fiksjon i seg. Et relevant spørsmål til forskerne da er hva slags framtid de er med på å skape, hva slags utopier de ser for seg, sier han.

Et ekstra gir

Janne Stigen Drangsholt er førsteamanuensis i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger (UiS). Hun både skriver om og underviser i science fiction og fantasy. Og hun er helt enig i at forholdet mellom forskning og fiksjon er noe å se nærmere på.

– All science fiction begynner med spørsmålet «What if …?». Både som forsker og forfatter er kunsten å ha et godt «if»-spørsmål. Men ofte er det som om sci fi-forfattere klarer å sette inn et ekstra gir og skape universer der forskjellene mellom det opplevde og det tenkte blir såpass tydelige at man faktisk kan drive ordentlig ideologikritikk.

For det er dit de vil ha oss, Hjelmbrekke, Drangsholt og de andre forskerne vi etter hvert snakker med: til lysningene, de mentale landskapene med høy himmel og fri utsikt, der forskerne tør å tenke lange tanker og dermed utfordre det bestående. De rommene finner man blant annet i litteraturen, filmene, tv-seriene, mener de. 

Historisk avspark

– Science fiction forbindes kanskje først og fremst med naturvitenskap. Men mye av den diskuterer også eksistensielle spørsmål, som styringssystemer, makt og retten til liv, på tvers av fagdisiplinene, sier kulturforsker Ingvil Førland Hellstrand. Hun disputerte nylig ved UiS med avhandlingen Å passere som menneske. Posthumane verdensgjøringer i science fiction.

– Felles for mye av dagens sci fi er at den handler om hvordan vi skal overleve som menneskehet, når farer som klimaendringer og terrorisme truer. Fiksjon skaper nødvendig rom for refleksjon, der vi får plass til å tenke store tanker, og dermed bedre muligheter til å utforske ulike moralske og etiske problemstillinger. Sci fi-forfattere har blant annet lenge vært flinke til å utforske kroppslighet, de materielle aspektene ved tilværelsen, når menneskekroppen ikke bare er biologi, men også består av for eksempel maskinelle deler.

Om vi spoler et drøyt år tilbake, finner vi et eksempel på hvordan fiksjon blir virkelighet. Vi er på Arena Corinthians, fotballstadionet i Sao Paulo, Brasil. Det er 11. juni 2014. Om bare noen minutter er fotball-VM i gang. Vi venter bare på det symbolske avsparket før mesterskapet kan begynne.

Så du det ikke? Det ligger på YouTube. En mann i robotdrakt sparker lett borti ballen så den triller en meter eller to bortover den røde løperen.

Mannen er 29 år gamle Juliano Pinto, tidligere brasiliansk idrettsutøver, nå lam fra livet etter en bilulykke i 2006. Denne dagen er han iført en tankestyrt robotdrakt utviklet av mer enn 150 forskere under ledelse av nevroforskeren Miguel Nicolelis. En slik drakt, basert på samspillet mellom menneskekroppen og datateknologien, var lenge noe du bare kunne lese om i science fiction.

Nå er den her, framtiden. «We did it!!!» tvitret Nicolelis i ekstase etter Pintos avspark. 

Meningsarbeid

Begrepet science fiction skal først ha blitt brukt av den amerikanske forfatteren og redaktøren Hugo Gernsback. Det var i 1929, i det første nummeret av magasinet Science Wonder Stories, som han selv ga ut.

– Hva som regnes som science fiction, kan imidlertid være vanskelig å avgjøre. Men om jeg skal sirkle det inn, vil jeg si at det er fiksjon som på eksplisitt vis driver med meningsarbeid om det menneskelige og menneskets grenser, sier Hellstrand.

Hun synes da også at nettopp begrepet «meningsarbeid» er et bedre begrep enn både «vitenskapsdiktning» og «fabelprosa».

– De norske sci fi-forfatterne Bing & Bringsværd har vært i begge leire, og har jo elementer av det fantastiske, det ikke-eksisterende. Men samtidig setter sci fi-litteraturen sin ære i å være troverdig, i den forstand at ting skal henge sammen. Det som presenteres av kropper, systemer og verdener, skal holde vann og ha en indre logikk.

Den litterære utopien

Framtidsromanen, den litterære utopien, har røtter tilbake til Thomas Mores Utopia fra 1516. Senere kom Edward Bellamys Looking Backward 2000–1887 fra 1888, en teknokratisk og sosialistisk utopi som den engelske kunstneren og forfatteren William Morris i 1890 ga et kritisk svar og «grønt» alternativ til i News from Nowhere, skriver utopiforsker Werner Christie Mathisen i Store norske leksikon. I leksikonartikkelen om utopier trekker han videre fram Ernest Callenbachs Ecotopia fra 1975, som gir en detaljert beskrivelse av en gjennomført miljøvennlig og naturnær samfunns- og livsform. Og han viser til Marge Piercys Woman on the Edge of Time fra 1976 som en viktig feministisk utopi.

– I nyere tid har begrepet utopi fått en klang av noe som er mislykket eller fullstendig urealistisk, sier Stig Larssæther, samfunnsforsker ved Institutt for byggekunst, prosjektering og forvaltning, NTNU.

Han jobber med byplanlegging, ett av mange fag som gjennom historien har gjort bruk av utopier.

– Men ta for eksempel hagebybevegelsen, initiert av den britiske byutviklingsteoretikeren Ebenezer Howard på slutten av 1800-tallet. Den var et forsøk på å tenke nytt slik at man kunne komme vekk fra industrialismens bysamfunn, der folk bodde altfor tett og de hygieniske forholdene var miserable. I sin tid var tanker som dette svært radikale brudd med det folk anså for å være realistisk eller sant, altså det som var status quo den gangen.

Togradersmålet

I dag er det klimautviklingen som må utfordre oss til å tenke nytt, mener han. Og da mener han virkelig nytt.

– Jeg tror mange ikke helt har skjønt hva som ligger i FNs togradersmål, altså målet om at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke skal stige mer enn to grader i forhold til før-industriell tid (1850).

For å nå det målet konkluderer FNs miljøprogram UNEP med at klimagassutslippene fra rike land som Norge må ned med mellom 25 til 40 prosent i 2020 i forhold til utslippene i 1990.

– Min uærbødige påstand er at det er veldig få som har noen som helst følelse med hva det målet innebærer i praksis. Det samfunnet som ligger implisitt i å skulle nå den målsettingen, er så fjernt fra dagens samfunn at det er mulig å beskrive det som en utopi eller som science fiction, alt etter hva du velger, sier Larssæther.

Han har vært tilknyttet et stort forskningsprosjekt som har bidratt til planleggingen av en klimanøytral bydel på Brøset i Trondheim. Området er per i dag ikke bygget ut, men visjonen har vært å skape en ny bydel for rundt 4000 innbyggere hvor den enkelte skal kunne leve et «lav-utslippsliv» takket være teknologiske og sosiale nyvinninger.

Antologien som oppsummerer forskningsprosjektet, har da også fått tittelen Utopia Revisited.

– Ideen til prosjektet kom fra NTNU og ble solgt inn til politikerne som en positiv mulighet til å fylle klimapolitikken med konkret innhold. I og med at politikerne i alle fall på et retorisk nivå støtter målet om klimanøytralitet, framstår forskningsprosjektet som politisk attraktivt. Nå vet jeg imidlertid ikke om realitetene er like politisk interessante nå når de er konkretisert, ettersom den vedtatte områdeplanen ble veldig mye mindre forpliktende klimamessig.

Backcasting

For Larssæther er det å gjøre bruk av utopier en måte å se nye løsninger på. Men det fordrer en annen måte å tenke scenarier på enn hva som er rådende i dag, mener han.

– Det gjeldende innenfor dagens planlegging er såkalt forecasting, der du tar utgangspunkt i gjeldende trender og framskriver dem. Det er det som er modus operandi for mye av det som gjøres av samfunnsplanlegging i dag, for eksempel når man bygger en ny flyplass. Basert på erfaringene man har gjort så langt, spør man seg hvordan flyveksten kommer til å utvikle seg, og så beregner man ut fra det.

Veien blir altså til mens man går. Men det finnes en annen tilnærming, sier Larssæther.

– Det kalles «backcasting». Det er noe av det vi gjorde i Brøset-prosjektet, der vi tok utgangspunkt i en ønsket framtidig tilstand, FNs tograderssamfunn, og så spolte vi tilbake til dagens samfunn og spurte oss: Hva må vi gjøre for å komme dit, for å oppnå den utopien? Det er et helt annet utgangspunkt for planlegging. Samtidig er dette en sårbar metode, for vi vet jo ikke om vi likevel når målet. Vi har ikke faktabasert kunnskap om hvordan den framtiden vil utspille seg. Vi kan lage kvalifisert synsing, men praksis vil aldri stemme helt.

Utopiene kan med andre ord aldri være en ren oppskrift.

– Det er prosessen som er viktig, den kontinuerlige vekselvirkningen mellom utopiene og de kreftene som er i spill. Men en utopi vil kunne fungere som en kontrastvæske som hjelper oss å stille andre spørsmål til hva vi må gjøre i dagens situasjon.

Verdensgjøring

Den canadiske forfatteren Margaret Atwood er en av de som har gjort science fiction til allemannseie. Hun har nylig avsluttet Oryx og Crake-trilogien, som nå skal bli tv-serie.

Skjønt: Atwood selv fnyser av science fiction-begrepet og vil heller bruke begrepet «spekulativ fiksjon», første gang brukt av den amerikanske biologen og vitenskapshistorikeren Donna Haraway. Atwood poengterer at hun vektlegger det mulige framfor det usannsynlige. I etterordet til Oryx og Crake-trilogien skriver hun at selv om dette er fiksjon, «forekommer det i den ingen teknologier eller biologiske vesener som ikke allerede eksisterer, er på vei til å eksistere eller ikke er teoretisk mulige».

– Donna Haraway har skrevet om «worlding», «verdensgjøring», som handler om hvordan vi alle er med på å skape virkeligheten. Science fiction er worlding, bokstavelig talt, en måte å forholde seg til kunnskap på og gjøre bruk av den til å skape nye virkeligheter. I Star Trek-seriene hadde man kvinnelig offiser på brua lenge før man hadde det i det virkelige livet. Det var viktig, fordi det gjorde det mulig å faktisk tenke seg det, sier Ingvil Førland Hellstrand ved UiS.

Hun jobber innenfor den såkalte posthumane vendingen, som blant annet kan leses som en kritikk av for eksempel det kristne bildet av mennesket, som blir satt til å råde over naturen.

– Den posthumane vendingen handler på den ene siden om mulighetene til å tenke forbi det tradisjonelle mennesket, kroppene, og hva vi er i stand til. Men den er også en kritikk av tradisjonell humaniora. De humanistiske fagene har jo mennesket i sentrum og er tuftet på verdier som rasjonalitet, menneskets evne til å tenke, kunnskapsproduksjon.

Og det er vel og bra, men ikke nok.

– Hvorfor skal mennesket ha forrang framfor dyr og teknologi, er et sentralt spørsmål innen den posthumane vendingen. Hvilke liv er levelige og har livsverdi? Hvem og hva får finnes i verden?

Vi og de fremmede

Science fiction kan sette opp møter med fremmede, der menneskeheten ser seg selv med et utenfrablikk som gir nye perspektiver.

– Vår tids sci fi er mye mer nyansert enn den vi så for eksempel i 1980-årene. «De andre» skildres nyansert. De kan gjerne være en gruppe med andre vesener, men de utgjør ingen enhetsfront mot menneskene. Gruppen består av ulike typer, slik også menneskeheten gjør, som krangler internt, diskuterer for og mot, noe som skaper rom for forhandlinger og relasjoner.

Så hvem ville Hellstrand ha trukket fram, om vi skulle bare lese én science fiction-forfatter?

– Den afro-amerikanske forfatteren Octavia Butler (1947–2006). Hun er altfor lite lest. Hun skrev om menneskehetens møte med andre raser med helt andre maktstrukturer, for eksempel med hensyn til kjønn og familiestrukturer. Og det hun skrev om verdien av gener, om reproduksjon og kropper, kunne gått rett inn i en rekke av de diskusjonene som pågår nå. Les henne!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *