En velkomponert og taktfast beretning om hvordan en vitenskapelig musikkhøgskoleblir til. (Først publisert i Forskerforum 16. oktober 2023) Norges musikkhøgskole feirer femti år og har i den anledning bedt Alfred Fidjestøl om å...
Hvis det er livmoren min som gjør meg til kvinne, kan det være det samme for meg. (Første gang på trykk i Fett 3/23) Første gang jeg gjorde en ultralydundersøkelse hos gynekolog,...
Boka gjør et spennende forsøk på å megle mellom Team Forskning og Team Formidling i museene. (Først publisert i Forskerforum 9. oktober 2023.) For ett år siden anmeldte jeg museumsdirektør Petter Snekkestads kampskrift mot...
Et slurvete språk skjemmer en veldig god ide: å fortelle det moderne Palestinas historie fra bakkenivå. (Først publisert i Forskerforum 26. juni 2023.) Det er noe mørkt og uhyggelig, jeg hadde nær...
Det finnes allerede flotte oppslagsverk, ja endog et helt leksikon i tre bind fra 2006, om norske bunader. Men nå foreligger en bok om ti av pionerene – alle kvinner...
Sotteseng og språkdød, krisetilstand og lingvistisk masseutryddelse. Pål Kristian Eriksen, rådgiver for minoritetsspråk i Språkrådet, tar i bruk sterke ord for å beskrive situasjonen for verdens små språk. Det finnes et...
Alt jeg ikke visste. Alt jeg nå vet. Alt jeg gjerne skulle ha hørt enda mer om. Det er mine umiddelbare tanker etter å ha lest boka Jødisk. Identitet, praksis og minnekultur. Der...
Det er en liten setning som gjør meg myk om anmelderhjertet. Det er den lille leddsetningen «Mens jeg rer opp museumssenger», som innleder en argumentasjon forfatter Bjørn Sverre Hol Haugen...
Man blir nesten skamfull der man sitter i sin lune stue og leser Barbeint i Amazonas, mens Alfred Russel Wallace i vitenskapens navn legger ut på den ene mer hasardiøse ekspedisjonen...
Nå har jeg lesbisk los, skriver jeg i en sms til en venninne av meg, og hun vet at da forsvinner jeg for en stund. Nei, jeg er ikke på Tinder. Det har jeg ikke tid til. Akkurat nå dater jeg Tove Jansson, Gidske Anderson, Vivica Bandler og et par andre. Jeg holder på med et bokprosjekt om dem, jeg er forelska i dem alle, og jeg har så mye lesbisk los at jeg ikke får sove om natta. Jeg bare ligger der, time etter time, og tenker på det neste arkivet jeg skal prøve å få tilgang til, med disse folkas brev, manuskripter og kanskje til og med dagbøker.
Første gang jeg hadde lesbisk los, i alle fall som jeg kan huske, var i 1985. Jeg var 14 år og jeg leste Møte med Tove Jansson av Tordis Ørjasæter. Denne boka var en del av en biografiserie for barn og ungdom fra Gyldendal, hvor man ellers kunne møte storheter som Elvis, Jesus og Manchester United.
Jeg likte å lese biografier, og aller best likte jeg når de kjente personene skrev selv. Jeg leste Et Mårbackabarn av Selma Lagerløf, jeg leste både Elleve år og Kjære Dea av Sigrid Undset, og ikke minst Billedhuggerens datter av Tove Jansson, alle selvbiografiske bøker, alle sammen om det som skulle bli starten på kunstnerliv.
Jeg hadde ingen drømmer om å bli kunstner selv, men jeg ville være nær kunstnere, for jeg hadde det for meg at de levde et liv også jeg ville leve. Jeg hadde begynt å kalle meg lesbisk, inni meg, og i det lå for meg mer enn bare å være en som ble tiltrukket av andre jenter. Det var aldri en skam knyttet til det ordet for meg. Det var en frihet. Jeg skulle ikke bli en som levde et konvensjonelt liv, det var jeg overbevist om. Jeg skulle ikke ha familie. Jeg skulle ut i verden. Men jeg trengte noen ledestjerner ut i livet. Og de fant jeg på biblioteket.
I Møte med Tove Jansson forteller Ørjasæter om Tove og «venninne» Tuulikki, og jeg bare skjønte at de var kjærester. Hvorfor skulle de ellers ha bare ett stort rom i den hytta de bygget sammen på en øy ytterst i havgapet? Plutselig måtte jeg lese alle mummibøkene på ordentlig, og de snakket til meg på en helt ny måte. Og jeg følte at jeg nå visste noe som ingen andre visste, jeg trodde ikke engang at Ørjasæter visste det, og at noe av det jeg visste, var at jeg ville leve et liv som Tove og Tuulikki.
