Tina Åmodt hadde lenge jobbet med manuset til en slags homodystopi, som skulle foregå noen år fram i tid. (Først publisert i Blikk 1/2024) – Den historien skulle begynne med ordene «Sommeren...
Hun er så uendelig lykkelig, så forelsket, så veldig på plass i seg selv. I førtifire og en halv dag kjenner Jenny på all den kjærligheten hun inntil da bare har drømt om.
Så mister hun ham hun elsker, og jeg gråter med henne og tenker at dette er en av de fineste, tristeste, skeiveste fortellingene jeg vet om. Jeg vet at andre har lett etter – og til dels funnet – det lesbiske i denne romanen. Men det er andre sider ved boken jeg synes er mer radikale og grensesprengende, også i dag.
Jenny kom ut i 1911, og blir regnet som 29 år gamle Sigrid Undsets gjennombruddsroman. Her tematiserer hun «forholdet mellom kjønnene, seksualitet og ekteskap», står det å lese i Store norske leksikon. Undset selv ville i liten grad snakke om boka da den kom ut. Men til Norsk Familie-Journal skal hun ha sagt at hun skrev Jenny ut fra en fascinasjon av «den deilige og farlige tiden» hun levde i. Og jeg synes selv den tiden vi lever i, kan være en deilig, men også farlig tid, og bør ikke også vi derfor snakke om hvordan vi ordner livene våre, og hva vi tenker om kjærligheten? Og vi må gjerne begynne med å snakke om Jenny, for selv om det allerede er skrevet mye om både denne romanen og Sigrid Undset selv, tenker jeg at noe mangler, og det som mangler, er det jeg vil kalle det skeive. Det skeive er riktignok overalt for tiden, særlig nå i det herrens skeive kulturår 2022, men jeg tenker at vi har mistet noe på veien hit, og det jeg tenker at vi har mistet, er paradoksalt nok mye av det skeive.
Da jeg for noen år siden bodde i Stockholm, spurte Agneta meg en dag om jeg ville bli med på beversafari. Jeg trodde hun snakket i koder, at hun ville ha meg med på en eller annen mørk og syndefull lesbeklubb, så jeg sa begeistret ja, og begynte straks å fundere på hva jeg skulle ha på meg. Men nei, hun mente beversafari. Og jeg som vil gå over grenser! Men ja, jeg ville jo også se en ordentlig bever.
(Foto: Jonny Hansson, Creative Commons)
Jeg hadde flyttet til Stockholm fordi jeg plutselig hadde muligheten til det. Det åpnet seg et rom. Ulrika hadde i likhet med meg nylig vært gjennom et samlivsbrudd, og trengte en å dele leilighet med. Selv holdt jeg litt halvhjertet på med en masteroppgave og jobbet som frilansjournalist, så jeg var flyttbar. Endelig skulle jeg bo i byen som jeg hadde hatt et kjærlighetsforhold til siden jeg var 18 år, og jeg skulle få henge med folk som Agneta og Ulrika når enn jeg ville.
Eller kanskje begynte det enda tidligere, kjærlighetsforholdet, helt tilbake til da jeg var 11 år og leste Agnes Cecilia av Maria Gripe for første gang. Der møtte jeg Nora, som står midt i sitt eget rom og bare vet at det er noen andre i nærheten, noen hun ikke kan se. «I hele ryggen, i nakken og bakhodet kjenner Nora at det står noen bak henne. I døråpningen, helt innved terskelen. Like stille som hun selv. Og venter. Og ser.»
