Hvem definerer feminisme?

Den dominerende feminismen har problemer med å forholde seg til etnisitet, seksualitet, rase og globale forskjeller. Det hevder Paulina de los Reyes, dosent i økonomisk historie og en av forfatterne bak boka Intersektionalitet.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 20. april 2005.)

– Grupper som befinner seg i en underordnet posisjon samler ressurser og muligheter for å styrke seg til forhandlinger med undertrykkerne. Ofte ofrer man de gruppene som kan utgjøre en belastning.

–  Studerer vi feminismen, ser vi hvordan den i stor grad har fokusert på en form for kvinnelighet som har sin forankring i hvithet, middelklasse, og i en bestemt aldersgruppe, sier Paulina de los Reyes.

– Blant middelaldrende feminister er det for eksempel en tendens til å se unge kvinners måte å skape kvinnelighet på som mindre verdt, revolusjonært og bevisst, enn hva de var i sin ungdom. For ikke å snakke om hvordan man forholder seg til innvandrede kvinner!

– Man løfter fram et bilde av kvinnelighet som er preget av noe som er «anstendig i maktens øyne», det vil si velutdannet, velforankret og velformulert. Men da blir man også selv en del av makten, mens andre forblir uten makt, påpeker den svenske dosenten i økonomisk historie.

I veikrysset

Hennes utgangspunkt er det engelske begrepet intersection, som betyr skjæringspunkt, veikryss. Det har gitt inspirasjon til begrepet interseksjonalitet, som ble introdusert på midten av 1990-tallet av den amerikanske jusprofessoren Kimberley Williams Crenshaw, i essayet Mapping the margins. Hensikten med begrepet er å sette søkelys på hvordan ulike maktforhold påvirker og skaper hverandre.

I Sverige ble interseksjonalitet som teoretisk begrep brukt første gang i 2002, i boka Maktens (o)lika förklädnader – Kön, klass & etnicitet i det postkoloniala Sverige. Den var redigert av Paulina de los Reyes, sosiologen Diana Mulinari og kulturgeografen Irene Molina.

– Feminismen har i manges øyne blitt et elitistisk prosjekt som ikke appellerer til en rekke menneskers konkrete problemer, og derfor behøves det nye referanserammer som er mindre ensidige. Interseksjonalitet gir en åpning inn i diskusjonen om makt, likestilling og likeverd. Vi forsøker ikke å definere kvinner, innvandrere eller arbeiderklasse som gruppe. I stedet forsøker vi å se hvordan makt kommer til uttrykk i arbeidsliv, familie og fritid.

– Vi vil synliggjøre hvordan den hegemoniske feminismen har problemer med å forholde seg til etnisitet, seksualitet, rase og globale forskjeller, hvordan den har hvithet, middelklassetilhørighet og heteroseksualitet som usynlige markører, og hvordan kvinneligheten defineres i tråd med forestillinger om nasjonen, sier Paulina de los Reyes.

For å forstå hvordan makt er konstruert, må man forholde seg til både tid og rom, historien og det globale fellesskapet, påpeker hun. De ulike gruppenes livsvilkår skapes i relasjon til hverandre.

Postkoloniale teorier og svart feminisme

Forskerne har funnet viktige inspirasjonskilder innen postkoloniale teorier og den såkalte black feminism.

– Postkolonial feminisme har vist hvordan den etniske og rasemessige ulikheten i den vestlige verden er koblet til global ulikhet skapt av kolonialismen. Samtidig har den svarte feminismen i USA kritisert den hegemoniske feminismen, som i veldig stor grad har vært basert på hvite middelklassekvinners interesser og problemer, sier Paulina de los Reyes.

I kjølvannet av Maktens (o)lika förklädnader ble det diskutert livlig i to ulike leire i Sverige.

– Dels var det grupper som med utgangspunkt i et maktperspektiv ville diskutere hvordan hegemoni konstrueres innen feminismen. Men i tillegg var det grupper som først og fremst var interessert i å skape en bredere feministisk plattform. De ville ha en feminisme som var åpen for problemstillinger og krav fra ulike grupper, i tråd med en politisk identitetsforståelse, forteller de los Reyes.

Redaktørene bak boka ser fokuseringen på ulike identiteter og kategorier som et problematisk perspektiv.

– Det ender lett med at man forsterker forestillinger om identiteter som essensielt konstituerte, og som noe som kan isoleres fra hverandre, sier Paulina de los Reyes.

Hun mener det er viktigere å ta tak i hvordan maktforholdene struktureres innenfor feminismen.

Se hvordan makten struktureres

De ulike formene for undertrykkelse kan ikke plusses på hverandre, mener forfatterne, slik at man ender opp med å være «dobbelt» undertrykket om man er en lesbisk eller svart kvinne, og som «trippelt» undertrykket om man er en svart, lesbisk kvinne.

– En slik addering gir liten eller ingen mening, for i noen sammenhenger kan det være positivt, befriende eller rett og slett en fordel å være svart eller lesbisk, i andre sammenhenger tvert imot. Men de ulike formene for undertrykkelse påvirker hverandre og skaper noe eget, en egen posisjon, egne erfaringer og problemstillinger. De ulike kategoriene kan med andre ord ikke betraktes separat, ettersom de skaper hverandre, mener Paulina de los Reyes.

– Her i Sverige het det for noen år siden at «alle er like ulike» når man snakket og skrev om mangfold. I en slik tankegang forsvinner lett maktperspektivet og maktrelasjonene. Det samme gjør ulikhetene i materielle vilkår og (manglende) muligheter til å formulere en interessepolitikk som problematiserer spørsmål om nettopp makt og likestilling.

I klemme mellom kjønn og etnisitet

I diskusjonen om såkalte æresdrap finner vi de som mener at dette er kulturelt sanksjonert. Samtidig sier andre: «nei, dette er ikke kulturelt spesifikt, dette er akkurat som all annen vold».

– Jeg mener at ingen av disse posisjonene ser hva som skjer i interseksjonen mellom kjønn og etnisitet, og mellom det individuelle, strukturelle og institusjonelle. Denne formen for vold forekommer innenfor rammen av patriarkalske vurderinger innen familien, men også innenfor rasistiske og kulturelle holdninger i samfunnet.

– Offeret – den unge jenta – må både håndtere foreldrenes – i de fleste tilfeller fedrenes – vold, samtidig som hun må forholde seg til samfunnets og myndighetenes kulturelle fordommer, alt innenfor rammer av maktstruktur der overgrep mot kvinner og barn generelt møter stor unnfallenhet.

– Skal vi kunne gjøre noe her, må vi se alle de ulike nivåene – både de strukturelle, institusjonelle og individuelle – og hvordan de er vevd sammen og påvirker hverandre. Vi må se hvordan det som hender innenfor familien forsterkes av det omkringliggende samfunnets blikk, understreker Paulina de los Reyes.

I Sverige har det lenge vært en debatt om bruken av vaskehjelp, og om dette skal gi skattefradrag. Noen argumenterer for at dette er nødvendig for å løse kvinner fra tidsklemma og fremme deres karriere.

– Men spørsmålet om såkalte «hushållsnära tjänester» diskuteres alltid ut fra et brukerperspektiv. De som faktisk skal utføre jobben i hjemmene – vaskehjelpene – er aldri med i diskusjonen.

– Vaskehjelpene, som ofte må forlate sine egne barn og familier for å kunne forsørge seg og sine, har ingen stemme, sier økonomiprofessoren.

Hun er opptatt av at interseksjonalitet også skal synliggjøre hvordan det globale og det lokale er føyd sammen.

– Gjennom det vi har lært på skolen har vi fått inntrykk av at den vestlige verden har hatt en selvstendig økonomisk utvikling, ettersom det er vi som har hatt de rådende institusjonene. Blant progressive arbeidslivs- og etnisitetsforskere finnes det fortsatte en forestilling om at innvandringen til Europa – og spesielt den uregulerte – utgjør en trussel mot velferdssystemet vårt.

– At dette utgjør en uønsket effekt av den globale økonomiske utviklingen. Men våre muligheter til å konsumere billigere varer og tjenester hviler jo nettopp på at det finnes uregulert innvandring i verden, det være seg hjemmehjelper, fruktplukkere eller sex-arbeidere.

Kritiserer feminismen

I boka Intersektionalitet som kom i år, viser de los Reyes og Mulinari hvordan et interseksjonelt perspektiv kan utvide forståelsen av spørsmål som har med nettopp sex-handel og seksualisering å gjøre.

– Fokus er hele tiden på de menneskene som utfører sex-arbeide eller bedriver såkalt «menneskehandel». Hele diskusjonen handler om hvilke land som rekrutterer mennesker til dette markedet, hvilke deler av befolkningen som lar seg lokke inn i sex-handelen osv. Men dermed usynliggjøres andre, svært viktige dimensjoner.

–  Hva gjør det mulig å ha et slikt sex-marked i Europa? Hva skaper dette markedet, hvem konstituerer det og hvordan?

– Vi vet jo null om konsumentene av seksuelle tjenester, og hvorfor er det slik? Men vi vet at dette med kjøp og salg av seksuelle tjenester er noe som er koblet til andre typer tjenester, og at de ofte er en del av en mislykket migrering.

–  Men ettersom det konstrueres et stereotypt bilde av disse kvinnene, separeres hele denne virksomheten fra for eksempel den vestlige verdenens kjøp av hushjelper og omsorgstjenester.

Feminismen er ikke nok

– Feminismen har undergravd forestillingen om universialisme og om kunnskap som noe nøytralt og atskilt fra menneskers livsvilkår. Feminismen har bidratt til å synliggjøre hvordan maktstrukturene i samfunnet fungerer, men den er ikke nok til å kunne forstå makt i alle dens former, sier Paulina de los Reyes.


Vennskap og ensomhet i Mummidalen

Å være en Snusmumrikk er å lengte etter ensomheten. Å være et mummitroll er å lengte etter Snusmumrikken.

Ingen har vel skildret vennskap, frihet og ensomhet så gjenkjennbart som Tove Jansson gjorde det. I år vises utstillingen «Vennskap og ensomhet i Mummidalen»

 

Sommernatt og langbord, fulle fat og kulørte lykter. I Mummidalen inviterer de til fest så snart de får anledning til det, enten det nå er for å feire at Trollmannen har fått tilbake hatten sin, eller fordi menneskebarnet Pernille har kommet på uventet besøk. Som det heter i «Den farlige reisen»: Så ble det fest, naturligvis, på mummitroll-fasong. / (De fester oftest utendørs, iblant i sin salong.)

I byen Tammerfors, sørvest i Finland, ligger Mummi-museet, der Tove Janssons originale tegninger nå oppbevares. Utstillingen Vennskap og ensomhet skal henge oppe fram til neste sommer. Og når man vandrer mellom tegningene og tekstene, forstår man plutselig at det er jo dette alt handler om: vennskap og ensomhet, savn og frihet.
Og at ensomheten kan være god, og vennskap kan være krevende, og livet er aldri svart/hvitt, selv om tegningene er det.

Bestevennen Mummitrollet er et elsket lite troll. Han har en mamma som er selve tryggheten, og en pappa som tar ham med på eventyr. Han har kjæresten Snorkfrøken og lekekameraten Sniff. Men når livet blir vanskelig, og trollet tenker at: «Jeg er et mummitroll som tror/ at verden kanskje er for stor/ for meg», da er det Snusmumrikken han lengter etter.

Snusmumrikken er en vandrer, en backpacker som vil være fri. Mens mummifamilien går i hi når frosten kommer, og sover seg gjennom vinteren, pakker Snusmumrikken sekken tidlig på høsten og drar sin vei, til steder ingen andre kjenner. Først utpå våren kommer han tilbake, alltid senere enn han burde, synes det ventende mummitrollet.

Har ikke trollet andre å leke med? Jo, selvfølgelig, blant andre Sniff. Men selv om de opplever mye morsomt og spennende sammen, kan Sniff aldri bli en fortrolig venn. Til det er han altfor hysterisk selvopptatt og krevende.

«Jeg trodde du hadde druknet! skrek Sniff. Eller at en hai hadde spist deg opp! Hva skulle det ha blitt av meg uten deg?»

Nei, ingen er som Snusmumrikken. Når han kommer vandrende, begynner også den lange, deilige sommeren, full av uoppdagete steder og forlokkende farligheter.

Lykke og lengsel Men å være en etterlengtet venn, er ikke bare lett, det heller.
Aller lykkeligst er Snusmumrikken nemlig når han er alene, når ryggsekken er lett fordi den er tom, og morgendagen og gårsdagen er like langt borte. Det er på slike kvelder han lager sanger, «en ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.»

Det er likevel ett skår i gleden: «Mummitrollet som ventet og lengtet så forferdelig. Som satt hjemme og ventet og beundret og sa, naturligvis skal du være fri. Det er klart at du skal dra din vei. Og det skal være visst at jeg forstår at du må få være alene av og til. Og samtidig var mummitrollets øyne svarte av skuffelse og hjelpeløs lengsel.»

Snusmumrikkens ensomhet er selvvalgt, men Mummidalen rommer også mange ufrivillig ensomme sjeler.
Hufsa i all sin uformelige gråhet er det fremste symbolet på forkrøplende ensomhet. Alle er redd henne der hun kommer glidende i mørket, og rundt henne fryser jorden til is. Alt hun ønsker seg, er varme og lys, men forstår ikke at det er hun selv som slukker bålet når hun setter seg på det for å varme seg.
Billedboka «Hvem skal trøste Knøttet» ble til etter at Tove Jansson hadde fått et brev fra en leser som følte seg så hjelpeløst alene.
Det lille Knøttet er tilskuer til alle de andre som har hverandre, men som ikke ser ham. Men budskapet i boka er at det holder ikke å vente på å få hjelp til å bryte isen. Den ensomme må selv gi seg til kjenne: «Ja, hvem skal trøste Knøttet ved å si ham som det er:/ Stig inn og si god aften, så de SER at du er HER!»

«Havet er et stort vesen som noen ganger er i godt humør og noen ganger i dårlig humør. Det er helt umulig for oss å vite hvorfor.
Vi ser jo bare overflaten. Men hvis vi liker havet så gjør det ikke noe en tar det ene med det andre.»

Slik tenker mummipappa om det store havet. Og denne rausheten finner vi igjen i måten mummifamilien møter alle folk og vesener.
Den pertentlige Hemulen, den masete Sniff, den gretne Bisamrotten og ugagnskråka My det er plass til dem alle rundt bordet når det er fest, og de får være seg selv, på godt og vondt.

En variant av Mummidalens mange former for vennskap, er kjærestevennskapet, slik vi ser det i forholdet mellom mummimamma og mummipappa: «De hadde bestemt at de aldri skulle være urolige for hverandre; på den måten gav de hverandre god samvittighet og mest mulig frihet.»

Mummimamma trives best hjemme hos seg selv, i hagen eller på kjøkkenet, samtidig som hun forstår pappans lengsel etter frihet og eventyr. Skrekken hans er å bli en «verandapappa», en som bare sitter der og ser livet passere. En dag stikker han bare av, uten å si noe til noen. Han møter hatifnattene og en sjøorm og har det akkurat så gruelig spennende som han har drømt om. Likevel ender det med at han drar hjem igjen. «Mummitrollets pappa lengtet etter sin familie og sin veranda. Han syntes plutselig at bare der kunne han være akkurat så fri og eventyrlysten som en ordentlig pappa skal være.»

Mange mener at «Trollvinter» er en av Tove Janssons aller beste bøker. Den forteller om den vinteren da mummitrollet våknet opp av dvalen og ble værende oppe. Vanligvis sover et mummitroll seg gjennom hele den kalde årstiden, med granbar i magen, tett sammenkrøpet under teppene. Men denne vinteren ble altså alt annerledes.
Å overvintre alene er tøft for et lite mummitroll, og i løpet av disse månedene lærer han at en del ting må man komme seg gjennom på egen hånd. Han snart får en venn i Too-ticki, men hun er til lite hjelp når det virkelig gjelder, for svarene hennes på alle spørsmålene hans er at «man må oppdage alt selv. Og klatre over helt alene».

Det blir en lang og ensom, men også opplevelsesrik vinter for mummitrollet. Og når våren kommer og resten av familien våkner, har han lært noe viktig: Når Snorkfrøken vil sette en tom glasskrukke over vårens første krokus for å beskytte den mot den kalde natten, sier mummitrollet: «Nei, la den få være som den er. Jeg tror at den klarer seg bedre om den har det litt vanskelig.» Så går han ned til det isfrie havet og forsøker å huske hvor lang og ensom vinteren egentlig var.

(Først publisert i Klassekampen 21.09.2002.)

«Vänskap och ensamhet i mumindalen.» Tammerfors Konstmuseum Mumindalen

LagreLagre

Webhotell levert av Zondo Norge AS