Alt jeg ikke visste. Alt jeg nå vet. Alt jeg gjerne skulle ha hørt enda mer om. Det er mine umiddelbare tanker etter å ha lest boka Jødisk. Identitet, praksis og minnekultur. Der...

Det er en liten setning som gjør meg myk om anmelderhjertet. Det er den lille leddsetningen «Mens jeg rer opp museumssenger», som innleder en argumentasjon forfatter Bjørn Sverre Hol Haugen...

Man blir nesten skamfull der man sitter i sin lune stue og leser Barbeint i Amazonas, mens Alfred Russel Wallace i vitenskapens navn legger ut på den ene mer hasardiøse ekspedisjonen...

Nå har jeg lesbisk los, skriver jeg i en sms til en venninne av meg, og hun vet at da forsvinner jeg for en stund. Nei, jeg er ikke på Tinder. Det har jeg ikke tid til. Akkurat nå dater jeg Tove Jansson, Gidske Anderson, Vivica Bandler og et par andre. Jeg holder på med et bokprosjekt om dem, jeg er forelska i dem alle, og jeg har så mye lesbisk los at jeg ikke får sove om natta. Jeg bare ligger der, time etter time, og tenker på det neste arkivet jeg skal prøve å få tilgang til, med disse folkas brev, manuskripter og kanskje til og med dagbøker.

Første gang jeg hadde lesbisk los, i alle fall som jeg kan huske, var i 1985. Jeg var 14 år og jeg leste Møte med Tove Jansson av Tordis Ørjasæter. Denne boka var en del av en biografiserie for barn og ungdom fra Gyldendal, hvor man ellers kunne møte storheter som Elvis, Jesus og Manchester United.

Jeg likte å lese biografier, og aller best likte jeg når de kjente personene skrev selv.  Jeg leste Et Mårbackabarn av Selma Lagerløf, jeg leste både Elleve år og Kjære Dea av Sigrid Undset, og ikke minst  Billedhuggerens datter av Tove Jansson, alle selvbiografiske bøker, alle sammen om det som skulle bli starten på kunstnerliv.

Jeg hadde ingen drømmer om å bli kunstner selv, men jeg ville være nær kunstnere, for jeg hadde det for meg at de levde et liv også jeg ville leve. Jeg hadde begynt å kalle meg lesbisk, inni meg, og i det lå for meg mer enn bare å være en som ble tiltrukket av andre jenter. Det var aldri en skam knyttet til det ordet for meg. Det var en frihet. Jeg skulle ikke bli en som levde et konvensjonelt liv, det var jeg overbevist om. Jeg skulle ikke ha familie. Jeg skulle ut i verden. Men jeg trengte noen ledestjerner ut i livet. Og de fant jeg på biblioteket.

I Møte med Tove Jansson forteller Ørjasæter om Tove og «venninne» Tuulikki, og jeg bare skjønte at de var kjærester. Hvorfor skulle de ellers ha bare ett stort rom i den hytta de bygget sammen på en øy ytterst i havgapet? Plutselig måtte jeg lese alle mummibøkene på ordentlig, og de snakket til meg på en helt ny måte. Og jeg følte at jeg nå visste noe som ingen andre visste, jeg trodde ikke engang at Ørjasæter visste det, og at noe av det jeg visste, var at jeg ville leve et liv som Tove og Tuulikki.

Jeg hadde glemt hvor lang veien var for Deichman ned til Bjørvika. I antall luftmeter var det ikke lenger enn at tusen småskolebarn i januar 2020, iført hver sin fargeglade...

Hun er så uendelig lykkelig, så forelsket, så veldig på plass i seg selv. I førtifire og en halv dag kjenner Jenny på all den kjærligheten hun inntil da bare har drømt om.

Så mister hun ham hun elsker, og jeg gråter med henne og tenker at dette er en av de fineste, tristeste, skeiveste fortellingene jeg vet om. Jeg vet at andre har lett etter – og til dels funnet – det lesbiske i denne romanen. Men det er andre sider ved boken jeg synes er mer radikale og grensesprengende, også i dag.

Jenny kom ut i 1911, og blir regnet som 29 år gamle Sigrid Undsets gjennombruddsroman. Her tematiserer hun «forholdet mellom kjønnene, seksualitet og ekteskap», står det å lese i Store norske leksikon. Undset selv ville i liten grad snakke om boka da den kom ut. Men til Norsk Familie-Journal skal hun ha sagt at hun skrev Jenny ut fra en fascinasjon av «den deilige og farlige tiden» hun levde i. Og jeg synes selv den tiden vi lever i, kan være en deilig, men også farlig tid, og bør ikke også vi derfor snakke om hvordan vi ordner livene våre, og hva vi tenker om kjærligheten? Og vi må gjerne begynne med å snakke om Jenny, for selv om det allerede er skrevet mye om både denne romanen og Sigrid Undset selv, tenker jeg at noe mangler, og det som mangler, er det jeg vil kalle det skeive. Det skeive er riktignok overalt for tiden, særlig nå i det herrens skeive kulturår 2022, men jeg tenker at vi har mistet noe på veien hit, og det jeg tenker at vi har mistet, er paradoksalt nok mye av det skeive.

Jeg tror faktisk at noe er i ferd med å endre seg. Kanskje var det pandemiens stillhet som gjorde noe med oss, eller så er det en mer generell kulturell...

Det er ikke så mange som leser lyrikeren Gunvor Hofmo lenger. Når jeg har spurt litt rundt, blant folk som ellers leser ganske vidt og bredt, svarer de stort sett...

Museumsforlaget skal ha mye av æren for at det gjennom flere år har pågått en nærende og nyttig samtale om norske museers utadrettede arbeid. I Et kunstmuseum i endring? er det formidlingspraksisene...

Svarte kong Baltasar er historien om en historie, den om de tre kongene som kom til stallen med gaver til Jesusbarnet. Kanskje har du selv i din barndom gestaltet en av...