Stikkordarkiv: dans

På kant med tiden

– Alt som skjedde for mer enn 5 minutter siden, kan jeg kjenne en nostalgi for, sier Alan Lucien Øyen. Nå blir det gjensyn med datoen han i tretti år gikk og ventet på, og som nå har blitt fortid.

(På trykk i programheftet for Mesteraften, 15. mars 2018, Den norske opera og ballett.)

I 1985 satt en ung Alan Lucien Øyen – og mange med ham – og så 17 år gamle Marty McFly bli sendt tretti år tilbake i tid, til 1955. Deretter havnet han tretti år fram i tid, og befant seg plutselig i verden 21. oktober 2015. Det hele skjedde i filmen Tilbake til framtiden

– Vi overlevde!

– Den gangen, i 1985, var 2015 så veldig, veldig langt unna. Og så plutselig stod vi der! Og nå har vi gått forbi, og denne helt spesielle datoen glir bare lenger og lenger unna. Men vi overlevde, i alle fall! Det er dette jeg har forsøkt å lage en forestilling om, denne hjelpesløse kampen mot tiden, som bare går. 

Denne fryktede datoen hadde Øyens stykke Timelapse urpremiere ved Den norske opera og ballett. Nå settes den igjen opp, som en del av Mesteraften. 

– Det har vært et hyggelig gjensyn! Det er alltid fint å gjenoppta et verk, for da har man liksom rukket å fordøye hele skapelsesprosessen. Den gangen, i 2015, laget vi Timelapse på bare fire uker, og det er helt vanvittig! Mange av danserne gjorde jo også andre ting samtidig. Når man jobber slik, fram mot en urpremiere, prøver man hele tiden ut ulike varianter av forestillingen. Nå når vi henter fra stykket igjen, er imidlertid alle de variantene glemt. Nå kan vi konsentrere oss om den ferdige versjonen, og det gir mer ro i hodet for alle, både meg og danserne. Og denne gangen har vi hele seks ukers prøvetid.

Den ultimate terroristen

Alan Lucien Øyen er utdannet danser og var i flere år tilknyttet kompaniet Carte Blanche, og senere Pretty Ugly Dance Company i Köln. I 2006 etablerte han sitt eget kompani, winter guests. Han regisserer, koreograferer og skriver, og turnerer verden over. Siden 2013 har han vært huskoreograf for Nasjonalballetten, samme året han hadde sin debut på hovedscenen som koreograf, med Petrusjka.

Timelapseble en ny og bejublet milepæl. Begrepet «timelapse» betyr det motsatte av slow motion, altså når tiden går kjappere enn normalt. Og tidens ubønnhørlige gang er tema for stykket som nå har premiere på ny.

– Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden, om hvordan klokka har blitt den ultimate terroristen i tilværelsen vår. Den dikterer livene våre fra vi åpner øynene, der vi måler suksess eller feil etter hva klokka viser. Har vi sovet for lenge? For lite? Alt handler om hvor vi skal være når. 

Strekker tiden

Han er en selverklært nostalgiker, og tenker godt om det beste som hører fortiden til, også til og med det som var vondt, men som kanskje var litt fint likevel.

– Men det å sette opp Timelapse igjen, kjenner jeg mest begeistring for, altså, ikke så mye nostalgi. 

Denne gangen skal Øyen dessuten stå på scenen selv i en del av forestillingene. Han skal dele på rollen som forteller med Clair Constant, som midtpunktet danserne kretser rundt.

– Hva har du gjort siden forrige runde med Timelapse?

– Ganske mye. Jeg har gjort seks forestillinger. Det er helt vanvittig. Nei, vent. Sju! Jeg gjorde jo en musikal for første gang – Trollmannen fra Oz, for Riksteatret.

– Du bruker tiden bra….

– Ja, ikke sant! Jeg forsøker å strekke den så mye jeg bare kan. Men det har vært hektisk, på godt og vondt. Mest godt. Jeg har blant annet jobbet på institusjonsteater siden sist. Jeg regisserte Lars Noréns Som lauvet i Vallombrosapå Det norske teatret, og Olaug Nilssens Stort og stygtpå Den nationale scene. Jeg har jo gjort mye teater før, i utlandet, og med mitt eget ensemble, winter guests. Men nå er jeg altså plutselig en del av den norske, etablerte teatervirkeligheten, og det er hyggelig. Men du, det blir visst ni produksjoner, når jeg tenker etter. Jeg laget blant annet åpningsforestillingene til festspillene i Bergen i 2016 og 2017. Så det har vært litt travelt.

Hot shots

Etter årets runde med Timelapse bærer det rett til Tyskland.

– Jeg og en gresk hot shot koreograf, Dimitris Papaioannou, har blitt invitert til å lage hver vår helaftens koreografi for dansekompaniet Tanztheater Wuppertal Pina Bausch. Dette er skikkelig big deal for meg, det er sånn at jeg må klype meg i armen for å forstå.  Tanztheater har nemlig aldri gjort noe annet enn Pina Bausch sine koreografier. De skal turnere med forestillingene, til Paris, London og Oslo!  Jeg håper bare verden er klar for å se dem danse et stykke av meg!

– Ja, og så skal winter guests på gjestespill i Japan, og vi skal ha en produksjon i Canada, og så skal jeg gjøre Hamlether hjemme.

– Det høres ut som at 2018 kommer til å gå ganske kjapt?

– Ja, 2018 er allerede i ferd med å løpe fra oss alle. Det er veldig ironisk å jobbe med en forestilling om tid når du selv til de grader kjenner på at den ikke strekker til. 

De umulige linjene

De er som lange penselstrøk, linjene i «Tiger Lily» av Jirí Kylián. Så er da også dansen inspirert av Piet Mondrians  malerier. 

(På trykk i programheftet for Mesteraften, 15. mars 2018, Den norske opera og ballett.)

– Scenen er som en hvit kanvaslerret, sier Lorraine Blouin. Hun er i Oslo for å iscenesette Kyliáns vakre ballett fra 1994 med Nasjonalballetten.

– Fargene går først og fremst i svart og hvitt, men brytes opp av blant annet scenelyset, som skaper andre fargefelt. Slik ser du hvordan Kylián er inspirert av Mondrian. Men der maleren lett kunne skape rene linjer, er det noe helt annet for en danser å skulle gjøre det samme, sier Blouin. 

Søken etter renhet

Piet Mondrian (1872-1944) var en nederlandsk maler som forsøkte å male fram et såkalt rent maleri. Han mente at naturens former kunne reduseres til det horisontale, det vertikale og primærfargene, der alt handlet om skape harmoni i relasjonene mellom disse elementene. Slik malte han fram verk bestående av tjukke, svarte streker, med ulike felt i hvitt, og med innslag av rødt, gult og blått. Hva den som betraktet maleriene fikk ut av det hele, var fullstendig opp til den enkelte.

I 1994 var det 50 år siden Piet Mondrian gikk bort. I den anledning ble Jirí Kylián bedt om å skape en ballett til malerens minne. Og selv om det er Mondrians svært analytiske og intellektuelle tilnærming til maleriet som har inspirert selve verket, har det fått tittel etter en akvarell han malte mens han ennå arbeidet innenfor en mer realistisk tradisjon: «Tiger Lily».

– Du ser hvordan Kylián lar danserne leke seg med linjer, blant annet i form av taperemser som blir nærmest som dansepartnere for dem, sier Blouin.

Gjennom sirklene

Men en ting er å trekke opp linjer med en malepensel. Noe helt annet er det å gjøre det samme med levende, dansende kropper.

«Kroppene våre er et system av ledd og bein, der leddene bare kan skape bevegelse på ett vis: gjennom å bevege seg i sirkler», har Kylián selv sagt.  

«Tenk deg at du vil prøve å lage en tre meter lang linje mot veggen. Det kan virke enkelt sånn i første omgang. Men for å komme dit, for å få til den lange linjen, må kroppen bevege seg gjennom en rekke fysiske forflytninger og bevegelser. Mange av dem vil du ikke en gang være klar over at finner sted.» 

– En viktig del av dette verket blir dermed å utforske leddenes bevegelser, hvordan vi går gjennom hundrevis av sirkler for å skape linjer, sier Blouin.

Dansen er nøye koreografert, og hver bevegelse er instudert. Koreografien er i stor grad basert på en indre rytme, der danserne skaper dynamikken. Men de har følge av en strykekvartett på scenen, som improviserer ut fra hva de ser danserne gjør, og som bygger opp under det som skjer i verket.

En felles psyke

Kroppene våre er i evig bevegelse, langsmed to linjer, bortover eller oppover, horisontalt eller vertikalt, har Kylián sagt.

Etter hans mening er det ikke den horisontale linjen som er den viktigste, den som strekker seg fra fødsel til død. Det er den vertikale linjen, den som får oss til å strekke oss oppover, som får fram dybden i hvert øyeblikk vi lever og tror på og deler med noen vi elsker. 

– Da jeg selv danset i stykket, var jeg mest opptatt av min egen del, mine egne linjer. Nå når jeg jobber med å iscenesette verket, ser jeg helheten, og forbindelsen mellom de ulike danserne. Alt handler om hva som skjer i deg selv, også når du danser med en partner. Men alt som skjer, er en del av noe felles, en felles psyke. Jeg ser det som et verk som utforsker uroen, kampene, alt vi mennesker strever med, sier Lorraine Blouin.