Et klaustrofobisk fellesskap

– Gi oss noe helt utenom det vanlige, var ønsket fra de ansatte ved Operaen til den nye operasjefen. Dermed sjøsettes en ubåt for første gang på scenen i Bjørvika. 

(På trykk i programheftet for Billy Budd, januar 2019, Den norske opera og ballett.)

– Jeg holdt på å ramle av stolen da jeg hørte av folk her at Billy Budd aldri var blitt satt opp i Norge!
Annilese Miskimmon har vært operasjef ved Den Norske Opera & Ballett i halvannet år. Nå regisserer hun for første gang i Oslo, og det med et Benjamin Britten-stykke hun selv har sterke følelser for.
– Jeg har lenge gått rundt og sagt til alle her at «å, dere kan glede dere, dette er noe helt ekstraordinært, bare vent». Til slutt begynte jeg å kjenne på mitt eget forventningspress, så nå har jeg forsøkt å dempe meg.  Nå ordlegger jeg meg mer i retning av «jo’a, jeg tror det blir fint, jeg håper dere vil like det», ler Miskimmon. 
Hun klarer likevel ikke å legge skjul på hvor mye hun ivrer for dette Britten-verket, som hadde urpremiere i London i 1951. Og det hjelper jo ikke akkurat at lysdesigner Paule Constable sitter ved siden av henne og gløder, hun også. 
– Det er jo noe spesielt ved det å sette opp stykket her og ikke i for eksempel Italia, sier Constable.
– Dette er ikke et middelhavsstykke. Dette er Nordsjøen. Du må kunne se og høre skjønnheten i kulden og mørket, slik den kommer til uttrykk i Brittens musikk. Og akkurat de erfaringene er noe vi deler, vi i Storbritannia og Norge.
– Havet er vakkert, men farlig. Samtidig var det slik i mange år, både for oss briter og for dere nordmenn, at vi var avhengige av havet for å komme oss ut i verden, sier Miskimmon. 

På speed date

Benjamin Britten ville gi publikum noe ordentlig stort med dette stykket, noe kraftfullt og dramatisk.
– Og det harmonerer med mitt inntrykk av det norske operapublikummet og hva dere ønsker å oppleve. Dere er åpne til sinns, og vil ha både stor skjønnhet og mye drama, sier operasjefen.
Da hun startet opp i Bjørvika, inviterte hun flere av husets ansatte på speed date. Alle fikk sine tilmålte minutter med sin nye sjef, og dermed muligheten til å komme med ønsker om hva Den Norske Opera & Ballett skulle fylle scenene og huset med i årene framover.
– Det var da mange sa at «gi oss noe helt spesielt! Gi oss en oppsetning der vi virkelig kan vise fram mulighetene som ligger i dette huset og i hele scenemaskineriet».
Og nå er det altså snart premiere for Billy Budd.
Men en opera i en ubåt …? I Herman Melvilles roman, som Britten har basert operaen på, foregår historien på en skute, i den britiske marinens tjeneste i 1797.  
 –Hadde vi lagt handlingen til et skip, hvor historien opprinnelig utspiller seg, er det så lett at det hele får noe nostalgisk og vakkert over seg. Vi ville vise det klaustrofobiske og sårbare i situasjonen som mennene om bord er i, og det får vi lettere fram med en ubåt. Kan du tenke deg noe som gir en mer innestengt følelse, spør Constable, som selv synes bare det å ta undergrunnen i London er en mental prøvelse.
– I ubåten vet du aldri om det er natt eller dag, sier Miskimmon, og forteller at hun har fått gjenfortalt en historie fra en som var i den norske marinen på 1960-tallet, i en ubåt. Om kvelden spilte mannskapet spill av ulike slag, der premien var å få kikke opp gjennom periskopet i ett minutt, så man kunne få se himmelen.

Utforsker gråsonene

Så derfor er de altså trengt sammen under vann, mannskapet om bord. Og midt blant dem: Billy Budd, som alle elsker.
– Billy er ikke redd for å vise følelser overfor de andre. Han har en åpen væremåte, og er i så måte kanskje lite maskulin. De andre tiltrekkes av ham, men denne tiltrekningen gjør dem – og også ham – samtidig sårbare, sier Miskimmon.
Librettoen, altså teksten til operaen, er skrevet av Brittens gode venn, forfatteren E.M. Forster. I likhet med komponisten var han homofil.
– Forster var veldig god til å utforske gråsonene i mannlige relasjoner, noe han også får til så mesterlig i Billy Budd. Dette er ingen eksplisitt homo-opera. Derimot viser den fram kompleksiteten i relasjoner mellom menn i et miljø der følelser var og er uvelkomne, slik tilfellet er i krig. De har ikke noe privatliv, de er fullstendig avhengige av hverandre, og det gjør dem alle så sårbare. Og alt foregår i et svært britisk, klassedelt samfunn, der mange av mennene har vokst opp på kostskoler for så å bli yrkesmilitære. På den måten har de i liten grad hatt omgang med andre kvinner, men derimot hele veien befunnet seg i utpregede maskuline miljøer, sier Miskimmon. 
Paule Constable mener at ved å basere opera på en historie som lå tilbake i tid, fikk Britten rom til å utforske «farlige» temaer, som følelser mellom menn, noe Miskimmon er enig i.
– Benjamin Britten led jo under sin samtids homofobi, så sånn sett var det veldig modig av ham å skrive stykker som Billy Budd. I alle operaene hans finner man spor etter erfaringer med det å ikke kunne være seg selv fullt ut, ikke kunne leve slik man ønsker, men måtte skjule seg på et eller annet vis. Ved å legge vår oppsetning til Brittens egen samtid – andre verdenskrig –blir den da også samtidig en slags hommage til ham fra oss. 

Journalist, fagbokforfatter og kulturprodusent

Webhotell levert av Zondo Norge AS