Vannvittig

– Det begynte med vannet. Jeg hadde lyst til å gjøre en vannballett, sier Alexander Ekman. 
Og det gikk bra så lenge de var i det minste prøvestudioet.

Skrevet for Den Norske Opera og Ballett april 2014.

Nasjonalballettens dansere har i tur og orden akkurat kommet opp i kantinen for å spise lunsj, iført hvite badekåper. Luggen er fuktig, dels av svette, kanskje av noen tårer, men først og fremst av temperert badevann.

Ekman selv har hatt badesko som en del av arbeidsantrekket i flere uker nå.

– Jeg har alltid elsket vann. Da jeg var liten, stod jeg ved oppvaskbenken og lekte med vannet. Det å få gjøre denne forestillingen her i Den Norske Opera & Ballett er helt fantastisk og ganske crazy.

Noe stort og vilt og annerledes

26. april har A Swan Lake av svenske Alexander Ekman premiere i Bjørvika. Han er 30 år gammel og har tidligere danset i Kungliga Operans ballet i Stockholm, Cullbergballetten og hos Nederlands Dans Theater. Etter hvert bestemte han seg for å satse på en karriere som koreograf, og siden 2011 har han vært fast koreograf for Nederlands Dans Theater, i tillegg til å gjøre forestillinger for rundt 25 kompanier verden over. I 2012 var han i Bjørvika med balletten «Resin» under Septemberdans. Ekman er kjent for sin «særegne stil, som kombinerer det humoristiske og lekne med refleksjon over ballett som kunstform», som det heter på Operaens nettsider.

– Da Ingrid Lorentzen for to år siden spurte om jeg ville komme og gjøre noe her denne sesongen, sa jeg at ja, men da vil jeg gjøre noe stort og vilt og annerledes, sier Ekman.

Noe med vann, var altså et stikkord.

– Så da drev jeg og funderte på hva det skulle være for noe, hva slags konsept jeg kunne ha. Finnes det noen historier som inneholder vann? Jo,Svanesjøen!

En annen måte å danse på

Slik endte Ekman opp med å vri og vrenge på den klassiske ballettens kanskje mest kjente historie. Og derfor kan Nasjonalballettens dansere i skrivende stund observeres ikke bare iført badekåper, men også tidvis sykkelhjelmer og knebeskyttere. Det skled nemlig litt ut på et tidspunkt, bokstavelig talt. 

– Først begynte jeg å jobbe alene i et lite basseng på 3 x 3 meter, med 3 cm vann. Jeg så på hvordan vannet rørte på seg etter hvordan jeg beveget meg, hvordan underlaget fungerte og om det i det hele tatt var mulig å danse i vannet.

Deretter flyttet han og en liten gruppe dansere inn i den minste prøvesalen, med et basseng på 9 x 9 meter.

– Vi la bare litt vann på gulvet, slik at vi kunne kjenne hvordan det var å gli. I vannet må vi jobbe på en helt annen måte enn hva vi er vant til. Danserne kan jo ikke springe og ta sats på samme måte som de pleier. Musklene må trekkes sammen på annet vis enn ellers. Om man beveger seg for kjapt, glir man og ramler.

Nasjonalballetten;Koreografi_Alexander_Ekman
Dansere;
Camilla_Spidsøe_Melissa_Hough

Risikosport

Det gikk bra så lenge de var i det lille studioet.

– Vi lekte og hadde oss i nesten fire uker. Det er noe med dette vannet som gjør det så spesielt. Jeg vil at danserne skal være som barn som leker i vannet, og jeg vil at den følelsen skal spre seg ut i salen, slik at alle i publikum plutselig husker hvordan det var å leke i vann.

Etter hvert flyttet produksjonen ned til det store prøvestudioet og fikk en scene på 16 x 16 meter, tilsvarende Hovedscenen, og alle danserne kom med.

– Så begynte plutselig folk å ramle, mer og mer. Vi hadde en uke der tre av danserne fikk lettere hjernerystelser.

Det ble en strevsom uke for Ekman.

– Jeg kjente brått et veldig ansvar. Kunsten min skadet folk! Og jeg så hvordan danserne gikk fra eufori til skrekk. Da ble det en utfordring å finne tilbake til gleden.

Den fant de igjen, heldigvis. Nå plaskes, skvettes, sklis og sprutes det igjen i full fryd. Men hva med orkestret, lurer vi på. Kommer de til å fryde seg like mye over vannet som i verste fall yrer over dem og ikke minst over de dyrebare instrumentene deres?

– Ja, det er jo en utfordring at de ikke blir våte. Men det skal vi ordne. Jeg må bare koreografere slik at vannet sparkes bakover der det trengs.

Vakker, men ubehagelig

A Swan Lake er en forestilling i tre ganske ulike akter. I den første akten står skuespillerne Jan Gunnar Røise og Fridtjov Såheim på scenen, og det er langt mellom dansetrinnene.

– Denne delen handler om hvordan Svanesjøen ble til og er som en spaced out musical, sier Ekman.

I andre akt får vi Ekmans elleville versjon av den klassiske balletten. Det spørs imidlertid om vi kjenner igjen så mye av det vi er vant til å se.

– Vi gjør noen vingeslag med armene og slike ting innimellom, forsikrer han.

Men det blir mye vann og dans.

– Den hvite og den svarte svanen er med også i min versjon, men vi kommenterer ikke denne kampen mellom det gode og det onde i noen særlig grad. Den bare er der.

Og hva som skjer i tredje akt? Nei, det vil Ekman røpe minimalt av, annet enn at vi skal framover tiden.

Men hva er det egentlig med svaner? Hvorfor tiltrekkes vi tydeligvis av dette dyret?

– Det er noe mystisk ved svanene. De er litt ubehagelige, samtidig som de er utrolig vakre.
Dette er ikke en ny versjon av den kjente balletten, presiserer Ekman.
– Det er snarere en Svanesjø om Svanesjøen – og om tiden. Balletten ble skapt for 137 år siden, og siden har vi latt oss fascinere av den. Hvorfor det, er det vi spør oss om i det nye stykket mitt.

Ja, hvorfor?

– Mye handler om musikken. Tsjajkovskijs komposisjon er så utrolig vakker.

Driver opp pulsen

Musikken er i det store og det hele flunkende ny, men komponist Mikael Karlsson har lånt fragmenter av den originale musikken og gjør bruk av den i første akt.

– Jeg bruker her og der små utdrag fra de mest kjente sitatene og gjør litt om på dem slik at de enten kommer i små looper eller i opphakkete fraser, forteller Karlsson.

Han er ennå midt i 30-årene, men har likevel rukket å gi ut 12 album og har komponert både for dataspillet Battlefield og tv-serien CSI, i tillegg til å skape musikk for både sangere og dansere. Han er også svensk, men bor og jobber i Harlem i New York, og musikken hans har vært å høre både i det sagnomsuste Apollo Theatre, Carnegie Hall, Lincoln Center og i ulike opera- og balletthus.

Han og Ekman har samarbeidet ved en rekke anledninger.

– Alexander koreograferer så musikalsk. Mange andre koreografer er mest opptatt av å telle takter, uten virkelig å høre musikken, men han står og virkelig kjenner på rytmene. De synkopiske bevegelsene han leter fram, legger jeg så til grunn for musikken jeg skaper.

A Swan Lake er Karlsson første helaften ballett. Akkurat nå kjenner han seg mest som en skredder som går rundt og prøver og tar inn sømmene, slik operakomponisten Tobias Picker en gang uttrykte det. Å skulle skape musikk sammen med et stort orkester på 75 musikere – fem slagverkere inkludert – er en utfordring.  

– Det blir mye musikk ut av dette. Utfordringen er å gjøre det hele interessant i 90 minutter. Dette å drive opp pulsen, er noe vi har jobbet mye med, slik at musikken blir spennende, gøy og også litt farlig. Publikum skal rives med. Men samtidig må det også være noen partier innimellom der man får puste litt.

Dansk stjernedesigner

Kostymene til A Swan Lake er det Henrik Vibskov som står for. Alexander Ekman var allerede en stor fan av den danske klesdesigneren, og hadde flere av hans antrekk hjemme i klesskapet.

– Jeg tenkte at skitt, det hadde vært gøy å jobbe med ham, så jeg ringte ham like godt og spurte om han ville gjøre kostymene til forestillingen. Og han sa ja!

Vibskov er ikke bare klesdesigner, men også musiker. Var du på Hovefestivalen i 2008 kunne du oppleve ham som trommeslager for Anders Trentemøller.

Han gikk ut av Central Saint Martins College of Art and Design i London i 2001 og etablerte raskt sitt eget klesmerke. I dag blir kolleksjonene hans solgt over hele verden, og visningene hans får mye oppmerksomhet. Som en av ytterst få skandinaviske designere er han med i Paris Fashion Week.

Til A Swan Lake har han blant annet tatt i bruk neopren for å skape kostymene til den hvite og svarte svanen. Neopren er et syntetisk gummimateriale som ellers ofte brukes i våtdrakter.

– Stoffet er så mykt og føyelig! Vi har jobbet fram formen av en fugl, med ekstra ryggmuskulatur, og med en masse hull skåret ut i stoffet så det ser ut som fjær, forteller Vibskov på telefon.

Det er ikke første gang han lager kostymer for dans, og han har også tidligere designet for både opera og kor.

– Det er selvfølgelig en god del utfordringer knyttet til det å designe for dans. Kostymene må være fleksible nok til at de ikke hindrer bevegelsene. Samtidig kan du jukse mer på scenen enn hva du kan med klær som skal brukes ellers, takket være avstanden mellom publikum og danserne.

Her og nå

Scenografien er det derimot Ekman selv som står for.

– Settingen er der jo allerede – de 22 dørene i første akt, alt vannet i andre akt. For meg er ikke koreografi bare det å skape selve dansen. Scenografien blir en naturlig del av koreografien.

Overraskelser er det Ekman først og fremst har lyst til å by publikum.

– Jeg kunne selvfølgelig ha gått inn på en helt tom, svart scene og gjort noe der. Men faen, vi lever bare nå! Det finnes ingen morgendag. Derfor er det så viktig for meg at vi gjør disse store og gale greiene, at vi har det gøy nå!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *