Tøft å være trans, også i litteraturen

Det blir stadig flere transpersoner i barne- og ungdomslitteraturen. Men det er langt mellom solskinnshistoriene, viser en ny doktoravhandling.

(Denne saken ble først publisert hos Kilden 13.09.2016)

– I løpet av årene jeg har jobbet med dette temaet, har materialet utviklet seg enormt. Jeg følte nærmest at jeg løp etter, sier Silje Hernæs Linhart.

Hun er litteraturviter og bibliotekar og forsvarte før sommeren doktoravhandlingen A Wild Stream of Eyes. Affect and Identity in Male-to-Female Transgender Narratives for Children and Young Adults, om transidentiteter i barne- og ungdomslitteratur

Tvinges til synlighet

Tittelen på avhandlingen har Linhart hentet fra en trilogi fra 1968–70, tre ungdomsromaner om Joakim av den svenske forfatteren Bengt Martin, med handling fra Stockholm på 1940-tallet. I følgende avsnitt møter vi Joakim og Mary-Roland på vei til en homseklubb:

«Alla ögon de möter, ser. En vild ström av ögon som spärras upp, visar avsmak. Förakt.»

Mary-Roland er kledd i kvinnelige klær, og Joakim skammer seg. I første omgang over blikkene de får, men også over det at han i det hele tatt skammer seg over Mary-Roland. Selv er han også i ferd med å erkjenne at han har en transidentitet, selv om han enn så lenge skjuler det.

– Denne scenen illustrerer godt hvordan personer med en transidentitet ofte tvinges til en synlighet det ikke er noen selvfølge at de ønsker. Det er et gjennomgående trekk hvordan transpersonene er nødt til å forholde seg til andres blikk. Det å være «ute» og «åpen» blir ikke nødvendigvis et valg.

Mye medieoppmerksomhet

I alt har Linhart sett på over 50 skjønnlitterære tekster rettet mot barn og ungdom, gitt ut på skandinavisk eller engelsk siden slutten av 1960-tallet. Hun har skrevet mot et bakteppe av transhistorier i media, det være seg tv-programmer som Født i feil kropp (TV 2 2014) eller oppstyret rundt den tidligere tikampmesteren Caitlyn Jenners kjønnsbekreftende operasjon.

Like etter at Linhart satte punktum for avhandlingen, ble ny lov om juridisk kjønn vedtatt her i landet, der den enkelte selv får velge kjønnstilhørighet.

– Det har vært forsket på og skrevet mye om kjønnsroller i barne- og ungdomslitteratur. Jeg ønsket å gjøre noe litt annet, selv om kjønnsroller også er et tema i en del av bøkene jeg har sett på. Jeg var imidlertid mer opptatt av den enkeltes identitet, hvordan de opplevde den og hvilke følelser de hadde knyttet til identiteten. Jeg valgte å konsentrere meg om historier om transpersoner født i guttekropp, ettersom det er disse det er gjort minst på.

Linhart har blant annet gjort bruk av affekt-teori, der kroppens reaksjoner på ulike følelser er i fokus. Viktige verk her har vært Eve Kosofsky Sedgwiks bok Touching Feeling (2003) og Elsbeth Probyns Blush: Faces og Shame (2005).

– Tar på seg skylden selv

Og nettopp skam, som i scenen over fra trilogien om Joakim, er et begrep Linhart bruker mye tid på. For til tross for at transpersonene ikke selv nødvendigvis søker andres blikk, tar de gjerne på seg skylden for de reaksjoner de får fra omgivelsene, og opplever skam over å være den de er.

– Jeg har valgt å analysere tekstene fra to innfallsvinkler, først med utgangspunkt i den enkeltes identitet, før jeg i neste omgang retter blikket mot samfunnet rundt og hvordan omgivelsene og det sosiale påvirker transpersonene.

Siden tekstene Linhart har sett på er rettet mot barn og ungdom, er familien og skolen viktige sosiale fellesskap for de fleste av transpersonene hun omtaler. I romanen Luna (2006) av Julia Anne Peters er foreldrene den største bøygen for Liam/Luna:

«Det har vært det vanskeligste», fortsatte Luna. «Å ha denne uuttalte hemmeligheten mellom mamma og meg. Å vite at det var umulig å snakke om det.» Hun ristet langsomt på hodet. «Ja, mamma har alltid visst. Hun har bare ikke visst hvordan hun skulle takle det. Eller meg.»

– Det er mange dumme voksne i disse bøkene, og omgivelsene er ofte hatefulle. Få av bøkene framstiller det som om transpersonene har det lett. Livet deres beskrives jevnt over som tøft, og da særlig på grunn av reaksjonene fra omgivelsene.

Informasjonsprosjekter

I flere av bøkene er det ikke transpersonen selv som forteller, men en som står vedkommende nær. I Luna er det lillesøster Regan. I Ingunn Aamodts En søster i skapet (2005) er det lillesøster Nora som først får vite om hemmeligheten Nicolai har båret på lenge:

«Tenk at Nicolai hadde vært så rar! Tenk at han som er femten år, likevel er så barnslig. Er det vanlig, tro? Er gutter på femten år så barnslige at de liker å kle seg ut og leke på samme måte som da de var små? Noras hjerte banker med ett fortere. Er det noe galt med Nicolai? Det er vel ikke normalt at gutter på femten år kler seg ut som jenter når de er alene?»

– Nicolai forteller Nora om seg selv, men det er gjennom hennes øyne vi ser ham. Slik kan Nora leses som en representant for den gjengse leseren, som kanskje selv ikke strever med en transidentitet, men som blir en «pårørende», sier Linhart.

Det er historien om Nora selv som får mest plass i boken. Men samtidig har En søster i skapet en liten tekst helt til slutt, med informasjon om og nettadressen til Norsk forening for transvestitter. Luna på sin side åpner med forfatterens «varmeste hengivenhet til Kjønnsidentitetssenteret i Denver, en trygg havn for de som leter etter familie, fellesskap og hjem».

– Dermed blir bøker som dette også informasjonsprosjekter og ikke «bare» litterære opplevelser, påpeker Linhart.

Kjønnsforskning

«Folk aksepterte det hvis man beveget seg langs sin egen kjønnsskala – prinsesse en dag, og sjuske den neste. Det samme gjaldt for gutter. Til et visst punkt. Kjønnsskalaen gikk ikke like langt i begge retninger. Hvis man var jente, kunne man for eksempel være så feminin man bare ville, uten at det gjorde noe, men hvis man oppførte seg eller følte seg bare litt for maskulin, var man straks lesbisk. Det samme med gutter. Mucho macho, helt fint. Øm og følsom, homse. Og hvis man tilfeldigvis var født utenfor begge skalaene, mellom skalaene, sånn som Liam?  Da var man bare en raring.» (Fra Luna.)

– På disputasen spurte en av opponentene om det jeg egentlig skriver om, er kjønnsforskning slik den kommer til uttrykk i barne- og ungdomslitteratur. Det syntes jeg var godt observert, for det er jo litt det også. Man ser i alle fall at noen av bøkene har en ganske sterk bevissthet rundt hvilke spørsmål om kjønn som har blitt diskutert gjennom tidene. Luna er et godt eksempel på det, der Liam/Luna forklarer søsteren hvordan ting egentlig henger sammen, sier Linhart.

Et mangfold av trans

I Luna beskrives veien til en kjønnsbekreftende operasjon. I En søster i skapet er Nicolai derimot bekvem med egen kropp. Han ønsker bare å få kunne kle seg i kvinneklær når det passer ham.

– Og så har du andre bøker der det ikke er like innlysende å sette verken merkelappen transkjønnet eller transvestitt på den historien handler om. I Alltid Andrea av Tor Fretheim (2010) får vi ingen slike klare merkelapper. Hvem Andrea egentlig «er», og hva som er historien rundt, får vi bare begrenset informasjon om. Så er da også dette en kompleks bok som kan tolkes på mange måter.

«Jeg sitter foran speilet. 
Jeg ser inn i de blå øynene mine.
 Det er ikke sant det jeg ser. 
Jeg ser bare et speilbilde.
 Mitt eget speilbilde.
 Et vrengebilde.»

Det å ikke kategorisere og definere transidentitetene og forsøke å si noe samlet om dem, har vært et poeng for Linhart.

– Jeg ønsket å ha flere innganger til å diskutere trans i litteraturen. I bøkene er det dessuten ofte en åpenhet som blant annet kan tolkes som en mer eller mindre eksplisitt oppfordring til å la være å sette merkelapper. Og uansett: I og med at det er den personlige følelsen av identitet som er det viktige, er ikke kategoriene i seg selv viktige for analysen min, sier Linhart.

Kilde: A Wild Stream of Eyes. Affect and Identity in Male-to-Female Transgender Narratives for Children and Young Adults, Silje Hernæs Linhart, Universitetet i Oslo, 2016.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *