To blad Liù

Sant nok: Det er prinsesse Turandot som hersker. Men det er den kvinnelige slaven Liù som griper oss. Marita Sølberg og Eli Kristin Hanssveen har begge sin rolledebut i denne høyt elskete sopranrollen.

(Skrevet til programheftet til forestillingen Turandot, Den norske Opera og Ballett, høsten 2014. Alle foto: Erik Berg.)

– Jeg kommer nok aldri til å synge selvmordsarien på samme måte igjen. Jeg har sunget den mange ganger på konsert tidligere. Men heretter blir den annerledes. Man blir jo farget av hele rolletolkningen, av det å skulle gestalte det livet som gjennomleves i løpet av operaforestillingen, sier Eli Kristin Hanssveen, som skal alternere med Marita Sølberg i rollen som Liù.
Også Sølberg har allerede et nært forhold til de vakre ariene i Turandot. Første gang hun sang «Signore ascolta» var da hun vant Dronning Sonja internasjonale konkurranse, i 2001. «Tu che di gel sei cinta» sang hun på eksamen ved Norges musikkhøgskole i 2004. Begge er med på CD-en hun kom ut med i mars, Opera Arias.
– Liù er en litt typisk sopranrolle, som ender i en fantastisk dødsarie. Her får du virkelig Puccini på sitt beste, sier Sølberg.
Hun fikk med seg Operaens tidligere musikksjef John Fiore som musikalsk leder på CD-innspillingen. Det er også han som dirigerer Operaorkestret i oppsetningen av Turandot.
– Det er så herlig å ha ham tilbake på huset, sier Hanssveen. – Fiore betyr jo blomst, og det er nettopp det han er, en hel musikalsk oase.

Foto: Erik Berg.
Foto: Erik Berg.

Godt å synge Puccini
Selv om forestillingen inneholder en rekke kjente og kjære stykker, er Turandot likevel ikke den mest spilte operaen. Det var den siste han skrev, og som han ikke rakk å fullføre. Eleven hans, Franco Alfano, skrev en slutt noen år senere, basert på Puccinis skisser. Regissør Andreas Homoki har imidlertid valgt å slutte stykket der Puccini måtte gi tapt – med Liùs selvmord.
Men hva er det egentlig med Puccini og musikken hans?
– Puccini er usedvanlig flink til å lage opera for stemmer. Han kan det å skrive for den enkelte stemmen. De lange linjene han skaper, gjør det lett å forme musikken. Det er rett og slett godt å synge. Samtidig har han en nerve i musikken, en måte å bygge og framføre dramaet på, sier Sølberg, og får støtte av Hanssveen:
– Bare hør hvordan han gjentar temaene, prenter inn hva og hvem som kommer. Du hører jo hele handlingen i musikken!

Stille, dramatisk
Sist vi så Sølberg i en Puccini-oppsetning i Bjørvika, var som Mimì i Stefan Herheims oppsetning av La bohème, en rolle hun fikk Kritikerprisen for.
– I den operaen ligger det en bittersøthet gjennom hele historien. Slik er det også i Turandot. Liùs selvmordsarie handler nok mye om dødsangst, men samtidig har den noe både fandenivolsk og bittert i seg, sier Sølberg.
Hanssveen beskriver rollen som Liù som «stille, dramatisk».
– Hun er den mest forsiktige av dem alle. Hun rommer store følelser som hun forsøker å vise, men ved hjelp av små virkemidler. Først mot slutten av stykket bryter hun helt ut. Det er også det beste, rent sanglig sett, i alle fall for meg. Det er herlig å jobbe med å sentrere og implodere energien, la de små tingene lenge være de viktige, for så å bare BOOOM!

Smerte og kjærlighet
Tidligere på dagen har regissør Homoki sagt at det er jo nettopp dette vi vil ha, denne lille, ømme, nydelige skapningen, som til slutt tar rotta på oss emosjonelt og som får oss til å gi oss over.
– Det er sterkt å få lov til å være i den rollen, og skulle la folk virkelig få kjenne på Liùs smerte, sier Hanssveen.
Men hvem er egentlig Liù?
– Som slave vet hun at hun hele tiden lever på Turandots nåde. Det gjør på et vis at hun ikke har noe å tape. Hun vet at hun skal dø når herskeren bestemmer det. Samfunnet som skildres har vel ingen paralleller til i dag. Det måtte være Nord-Korea. Alle vet at Liù må dø når hun begynner å opponere mot Turandot. Liùs ydmykhet må til, skal hun overleve som slave. Men hun er samtidig sterk, og hun har ikke minst lært å kjenne kjærligheten. Hvem blir ikke forelsket, når Calaf synger «Nessun dorma», spør Sølberg og ler.
Hun peker på hvordan Puccini skaper disse stille momentene, som får tiden til å stoppe opp.
– Som når Liù synger om kjærlighet. Det er en så vakker stund.

– Må finne din egen Liù
Verken Hanssveen eller Sølberg har sett Turandot på scenen før.
– Det eneste jeg har sett, er et gammelt opptak fra The Metropolitan i New York, sier Sølberg.
Hanssveen snakker imidlertid med begeistring om en tysk LP-innspilling hun har, med Ingrid Bjoner som Turandot.
– Orkestret spiller så intenst at man skulle tro de skal henges ved daggry, og Ingrid Bjoner synger bare så nydelig! Jeg har også en innspilling med Birgit Nilsson som Turandot, Renata Tebaldi som Liù og Jussi Björling som Calaf. Den er ikke så gær´n, den heller! Men når du jobber med en rolle som Liù, er målet å ikke gjøre det helt som alle andre. Du må finne din egen Liù. Samtidig har både Homoki og regiassistent Arturo Gama veldig klare tanker om historien. Når jeg spør hvorfor gjør vi ditt og hvorfor skjer datt, har de som regel et svar.

Los Angeles og Oscarsborg
Sølberg har vært mye ute og reist det siste halve året. Hun har spilt Mimì i La bohème ved Wien Staatsoper, og Pamina i Tryllefløyten ved Los Angeles Opera.
– Jeg elsket Los Angeles! Været var fantastisk, og kollegaene ved LA Opera var de mest inkluderende, sosiale og varme jeg noen gang har møtt som gjest. Produksjonen var i regi av australske Barrie Kosky, og har hatt voldsom suksess over hele operaverdenen. Det finnes to sett som løper samtidig, så mens jeg sang i LA, var det også forestillinger i Madrid.
Senere denne våren skal hun være solist når Kringkastingsorkestret og Operakoret inviterer til Verdis Requiem. Og når en ny operasesong er i gang til høsten, venter Pagliacci av Ruggerio Leoncavallo.
Hanssveen er derimot ikke ferdig med Puccini når Turandot er ferdigspilt. I august skal hun fylle rollen som Madama Butterfly i regi av Mira Bartov på utescenen på Oscarsborg.
Kontrasten til rollen hun nettopp kommer fra, som transhuman i Rolf Wallin og Mark Ravenhills helt nye opera Elysium, kunne nok ikke vært større.
– Ja det var virkelig noe helt annet enn romantiske Puccini. Elysium var så altoppslukende, og med et veldig komplisert tonespråk. I så måte er jeg litt in between ennå, litt i fritt fall, nå når jeg driver og omstiller meg.

Foto: Erik Berg.
Foto: Erik Berg.

Dagsrevy-sending
Målet hennes når hun nå jobber med å forme rollen som Liù, er å skape en skikkelse som publikum faktisk blir nysgjerrige på. Hva tenker og gjør Liù nå? Hva skjer nå?
– Det er ingenting som er så kjedelig som å sitte i salen og se noe som er flatt og ensformig. Publikum skal få slippe det. Det er jo liv og død vi formidler. Det er en Dagsrevy-sending vi serverer!
Derfor gjør hun noe litt annerledes hver kveld.
– Det må jeg bare. Det jeg gjør på scenen, må være live, det må være her og nå. Vi er tilsynelatende ute etter det perfekte, men da blir jo alt bare kjedelig og polert. Så jeg kjenner etter hver kveld hvordan musikken og tolkningen beveger seg forskjellig fra forestilling til forestilling, hvordan motspillernes energi varierer og gir ulike respons, og gang hvilken styrkegrad som behøves akkurat denne kvelden. Det varerier. Og der er dirigent Fiore så god å ha med på laget, for han er virkelig til stede, sier Hanssveen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *