Stikkordarkiv: Vincenzo Bellini

– En usedvanlig sterk historie

– Det vi gjør, er å gi musikken mening, sier Sigrid Strøm Reibo, som med Norma får sin internasjonale debut som operaregissør.

(På trykk i programheftet til Norma, premiere 20. januar 2018, Den norske opera og ballett.)

– Når man jobber med teater, starter man langt på vei på null, kun med teksten, og skaper formen etter hvert. I opera er formen derimot allerede lagt, i form av musikken. Den gir så mange føringer. Jobben min blir da å lytte veldig nøye, finne ut hva musikken forteller oss, hvilke følelser den vil formidle, hva som skjer i scenene. Og så kan jeg jo selvfølgelig velge om jeg vil gå med musikken eller skape kontrapunkter. Men jeg må uansett forholde meg til den som en ramme for det sceniske.

Prisbelønt regissør

Sigrid Strøm Reibo er til vanlig husregissør ved Nationaltheatret. Hun har særlig utmerket seg ved å gi nytt liv og nytt uttrykk til en rekke av klassikerne. For dette har hun vært nominert til Heddaprisen en rekke ganger og vunnet to ganger, og senest i 2017 for forestillingene Orlandoved Rogaland teater og Shakespeares Som dere vilved Nationaltheatret. Samme sommer hadde hun også for første gang regien for Peer Gynt-oppsetningen ved Gålåvatnet. Ibsenfortellingen kjente hun da allerede godt til, ettersom hun hadde sin debut som operaregissør med Jüri Reinveres nyskapende versjon av Peer Gynther i Bjørvika i 2014.

– Å sette opp en helt nyskrevet opera er en utfordring, på godt og vondt.  Norma derimot er jo en klassisker innen opera og bel canto-stilen. Musikken er allerede skrevet, og jeg synes den er svært vakker. Librettoen har vært veldig god å jobbe med, og jeg tror den utmerker seg innenfor denne litt strenge stilen som har et sterkt fokus på det vokale og det musikalske, med gode situasjoner og en hovedperson som har en sterk karakterutvikling i løpet av operaen.

– Samarbeidet mellom Bellini og librettist Felice Romani må være et av bel canto-historiens mest vellykkede sådanne. Det er rett og slett en veldig god historie som utspiller seg, sier Reibo. 

Et dobbeltliv

Det er Norma alt handler om, yppersteprestinnen som er leder for gallerne. Vi befinner oss rundt to tusen år tilbake i tid, i Gallia, som er okkupert av romerne. 

– Norma har avlagt et kyskhetsløfte, og forventes å leve et veldig strengt, asketisk liv i kontakt med gudene. Som yppersteprestinne er hun ikke bare gallernes religiøse, men også deres politiske leder. Det er hun som skal være i kontakt med gudene, og som er gudenes stemme på jord. Og det er dermed også hun som avgjør om gallerne skal gjøre opprør mot okkupantmakten, sier Reibo.

Men Norma har lenge levd et dobbeltliv. Hun har et forhold til den romerske landshøvdingen Pollione, fienden, og har til og med fått to barn med ham i hemmelighet. – Dette personlige forholdet blander seg snart inn i hennes politiske og religiøse virke, og skaper kaos; det forkludrer kontakten med gudene, og med folket hun skal lede.

For mens Norma sviker sitt folk, sviker Pollione henne ved å innlede et forhold til den yngre prestinnen Adalgisa.

– Også Adalgisa opplever at Gud dermed forsvinner for henne. Med ett føler de seg så små, disse to kvinnene, som begge har kastet seg ut i en veldig menneskelig historie. De skulle være større enn dette, hevet over begjær, lidenskap, sjalusi, alle disse jordiske driftene som er så fjernt fra det guddommelige.

Ingen Tristan og Isolde

Det kan virke strengt, dette skillet mellom det private og det representative. Men Sigrid Strøm Reibo ser parallellene til dagens ledere.

– Om du er president eller politisk leder på annet vis, må du i stor grad sette personlige hensyn og vinning til side, og gjøre det som er best for fellesskapet. Du er nødt til å ofre noe av deg selv for å kunne ta på deg dette ansvaret. For Norma kommer i tillegg det at hun har et ansvar som religiøs leder, noe som gjør situasjonen for henne enda mer innfløkt.

For Norma har forsøkt å være alt; gudinne, militær leder, elskerinne og mor. Hun sviker spirituelt, hun sviker sitt okkuperte folk, og hun blir selv sveket. Nå innhentes hun av sine handlinger. 

Men hva er det egentlig som skjer på slutten, når Norma går på bålet, og Pollione følger etter? Er det en Tristan og Isolde-fortelling vi er vitne til, der kjærligheten seirer til slutt?

– Nei, sier Sigrid Strøm Reibo.

– Han dør sammen med henne, men det er ikke to elskende, som forenes i døden. For Norma har endelig gått fullstendig inn i den rollen hun skulle ha hatt hele tiden, som en som lar hensynet til seg selv vike til fordel for folket. Slik blir Norma hevet over Pollione. Katarsis oppnås ved at den skyldige ofrer seg selv. Da Pollione ser hennes uselviske storhet, vekkes hans kjærlighet for henne igjen; det er den Norman han faller for. Han ber om hennes tilgivelse, og får det, men de er og forblir atskilt, og har mistet hverandre for alltid.

En egen verden

– Det er ingen realistisk verden vi entrer; det er en egen verden, med sine egne regler. Vi begynner med et kunstverk på scenen, som vi alle – utøverne og publikum sammen – observerer utenfra. Etter hvert begynner dette kunstverket å leve, og inviterer oss inn i sin verden, gjør oss til deltakere. Selv elsker jeg å bli oppslukt av en annen virkelighet, en annen verden, å få være et annet sted for en stund.

Orkestret er også enda mer til stede i denne forestillingen enn ellers, i form av videoprojiseringer på scenen.

– I operaer flest er det orkestret som er fortelleren; det er orkestret som skaper stemninger, som forteller hva som skjer både i situasjonene og i menneskene, og som binder det hele sammen. Det hadde jeg lyst til å understreke gjennom å brukde dem visuelt på scenen. 

En typisk bel canto-opera

Norma har ikke vært satt opp scenisk ved Den Norske Opera & Ballett før, og det er derfor sikkert mange blant publikum som ikke kjenner til den.

Men arier som Casta Divahar de garantert hørt før.

– Det er fantastisk å få jobbe med alle disse sangerne. Jeg blir imponert hver eneste dag over hva de får til. Dette er en typisk bel canto-opera, med stemmebriljans i hovedfokus.

Dramaturgien i historiefortellingen  veksler mellom sterke dramatiske scener, som så blir avløst av virtuose arier der handlingen stopper opp og følelsene får plass til å utbroderes, og sangerne får vist fram stemmen sin. Ufordringen er å binde det hele sammen til en helhetlig forestilling.

I skrivende stund er det meste av Reibos jobb egentlig gjort. Nå skal regien sitte, og orkestret skal få slippe til.

– Akkurat det er uvant for meg, som jobber mest med teater. Der forsøker jeg å holde prossessen åpen så lenge som mulig, slik at jeg sammen med skuespillerne kan forske i situasjonene, rommet og karakterene.. Før man har startet med prøvene vet man jo ikke hvordan den enkelte utøver vil fylle rollen, hva slags typer eller hvem de er.

Nettopp «evnen til innsiktsfull skuespillerinstruksjon» er noe av det som har vært framhevet når det gjelder Sigrid Strøm Reibo. Da hun fikk Hedda-prisen sist, skrev juryen at i hennes stykker gis hver skikkelse «nyanserte individuelle særpreg samtidig som en felles samspilt helhet ivaretas».

– Sammen har vi prøvd ut mange varianter av en rekke av scenene, før vi til slutt har funnet en løsning på dem. I opera har man kortere prøvetid enn innenfor teater, og da kan det være utfordrende å både være vel forberedt, samtidig som man sørger for å ha rom for å skape i øyeblikket.

Videre til Frankfurt

Norma er en samproduksjon med Oper Frankfurt. Det innebærer at Reibo snart drar til Frankfurt for å sette opp samme forestilling der. At den tyske oppsetningen også blir hennes internasjonale debut som operaregissør, har hun ikke rukket å tenke på.– Det blir første gang jeg gjør et stykke om igjen, i alle fall med helt nye utøvere. Så ja, dette blir virkelig Norma-året for meg.