Stikkordarkiv: slide

På kant med tiden

– Alt som skjedde for mer enn 5 minutter siden, kan jeg kjenne en nostalgi for, sier Alan Lucien Øyen. Nå blir det gjensyn med datoen han i tretti år gikk og ventet på, og som nå har blitt fortid.

(På trykk i programheftet for Mesteraften, 15. mars 2018, Den norske opera og ballett.)

I 1985 satt en ung Alan Lucien Øyen – og mange med ham – og så 17 år gamle Marty McFly bli sendt tretti år tilbake i tid, til 1955. Deretter havnet han tretti år fram i tid, og befant seg plutselig i verden 21. oktober 2015. Det hele skjedde i filmen Tilbake til framtiden

– Vi overlevde!

– Den gangen, i 1985, var 2015 så veldig, veldig langt unna. Og så plutselig stod vi der! Og nå har vi gått forbi, og denne helt spesielle datoen glir bare lenger og lenger unna. Men vi overlevde, i alle fall! Det er dette jeg har forsøkt å lage en forestilling om, denne hjelpesløse kampen mot tiden, som bare går. 

Denne fryktede datoen hadde Øyens stykke Timelapse urpremiere ved Den norske opera og ballett. Nå settes den igjen opp, som en del av Mesteraften. 

– Det har vært et hyggelig gjensyn! Det er alltid fint å gjenoppta et verk, for da har man liksom rukket å fordøye hele skapelsesprosessen. Den gangen, i 2015, laget vi Timelapse på bare fire uker, og det er helt vanvittig! Mange av danserne gjorde jo også andre ting samtidig. Når man jobber slik, fram mot en urpremiere, prøver man hele tiden ut ulike varianter av forestillingen. Nå når vi henter fra stykket igjen, er imidlertid alle de variantene glemt. Nå kan vi konsentrere oss om den ferdige versjonen, og det gir mer ro i hodet for alle, både meg og danserne. Og denne gangen har vi hele seks ukers prøvetid.

Den ultimate terroristen

Alan Lucien Øyen er utdannet danser og var i flere år tilknyttet kompaniet Carte Blanche, og senere Pretty Ugly Dance Company i Köln. I 2006 etablerte han sitt eget kompani, winter guests. Han regisserer, koreograferer og skriver, og turnerer verden over. Siden 2013 har han vært huskoreograf for Nasjonalballetten, samme året han hadde sin debut på hovedscenen som koreograf, med Petrusjka.

Timelapseble en ny og bejublet milepæl. Begrepet «timelapse» betyr det motsatte av slow motion, altså når tiden går kjappere enn normalt. Og tidens ubønnhørlige gang er tema for stykket som nå har premiere på ny.

– Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden, om hvordan klokka har blitt den ultimate terroristen i tilværelsen vår. Den dikterer livene våre fra vi åpner øynene, der vi måler suksess eller feil etter hva klokka viser. Har vi sovet for lenge? For lite? Alt handler om hvor vi skal være når. 

Strekker tiden

Han er en selverklært nostalgiker, og tenker godt om det beste som hører fortiden til, også til og med det som var vondt, men som kanskje var litt fint likevel.

– Men det å sette opp Timelapse igjen, kjenner jeg mest begeistring for, altså, ikke så mye nostalgi. 

Denne gangen skal Øyen dessuten stå på scenen selv i en del av forestillingene. Han skal dele på rollen som forteller med Clair Constant, som midtpunktet danserne kretser rundt.

– Hva har du gjort siden forrige runde med Timelapse?

– Ganske mye. Jeg har gjort seks forestillinger. Det er helt vanvittig. Nei, vent. Sju! Jeg gjorde jo en musikal for første gang – Trollmannen fra Oz, for Riksteatret.

– Du bruker tiden bra….

– Ja, ikke sant! Jeg forsøker å strekke den så mye jeg bare kan. Men det har vært hektisk, på godt og vondt. Mest godt. Jeg har blant annet jobbet på institusjonsteater siden sist. Jeg regisserte Lars Noréns Som lauvet i Vallombrosapå Det norske teatret, og Olaug Nilssens Stort og stygtpå Den nationale scene. Jeg har jo gjort mye teater før, i utlandet, og med mitt eget ensemble, winter guests. Men nå er jeg altså plutselig en del av den norske, etablerte teatervirkeligheten, og det er hyggelig. Men du, det blir visst ni produksjoner, når jeg tenker etter. Jeg laget blant annet åpningsforestillingene til festspillene i Bergen i 2016 og 2017. Så det har vært litt travelt.

Hot shots

Etter årets runde med Timelapse bærer det rett til Tyskland.

– Jeg og en gresk hot shot koreograf, Dimitris Papaioannou, har blitt invitert til å lage hver vår helaftens koreografi for dansekompaniet Tanztheater Wuppertal Pina Bausch. Dette er skikkelig big deal for meg, det er sånn at jeg må klype meg i armen for å forstå.  Tanztheater har nemlig aldri gjort noe annet enn Pina Bausch sine koreografier. De skal turnere med forestillingene, til Paris, London og Oslo!  Jeg håper bare verden er klar for å se dem danse et stykke av meg!

– Ja, og så skal winter guests på gjestespill i Japan, og vi skal ha en produksjon i Canada, og så skal jeg gjøre Hamlether hjemme.

– Det høres ut som at 2018 kommer til å gå ganske kjapt?

– Ja, 2018 er allerede i ferd med å løpe fra oss alle. Det er veldig ironisk å jobbe med en forestilling om tid når du selv til de grader kjenner på at den ikke strekker til. 

Opp mot kirsebærene

– Her nytter det ikke å danse safe. Da blir det kjedelig. Jobben min er å pushe danserne helt ut på knivseggen.

(På trykk i programheftet for Mesteraften, 15. mars 2018, Den norske opera og ballett.)

Kathryn Bennetts har telt etter og kommet fram til at hun iscenesetter William Forsythes mesterverk «In the Middle, Somewhat Elevated» for trettitredje gang. Alt i alt tror hun at hun har sett det oppført 600-700 ganger. 

Men det er første gang stykket vises ved Den norske opera og ballett, og også første gang Bennett er i Oslo.

– Jeg sa det til en venn av meg her om dagen, at jeg ikke kunne huske sist jeg dro til et sted hvor jeg ikke hadde vært før.

– Alt avhenger av danserne

Men nå er hun altså her, og skal instudere Forsythes grensesprengende ballett, som i 2017 kunne feire tretti år.

– «In the Middle, Somewhat Elevated» har blitt en moderne klassiker. Dagens ballettpublikum er nok et helt annet sted enn de var i 1987, men det er fortsatt en svært teknisk krevende ballett for danserne, spesielt for kvinnene på tåspiss. Hvorvidt publikum opplever det som et fantastisk eller et kjedelig stykke kommer da også helt an på danserne. Derfor er jeg her for å presse dem ut til yttergrensene. 

Hun kom selv til Stuttgart Ballett som 21-åring i 1975, og allerede første dagen i kompaniet danset hun med William Forsythe. Da var han så smått begynt å gjøre sine første koreografier. Etter ni år i kompaniet måtte Bennetts gi seg som danser på grunn av en kneskade, og ble snart i stedet en ettertraktet koreograf og pedagog, og en av William Forsythes mest betrodde iscenesettere.  

Intenst og insisterende

«In the Middle, Somewhat Elevated» ble opprinnelig koreografert for Paris Opera Ballet, på bestilling fra ballettsjef Rudolf Nureyev. Den ble skapt for noen av verdens beste dansere på det tidspunktet – som Isabelle Guérin, Sylvie Guillem, Laurent Hilaire og Manuel Legris. Året etter innlemmet Forsythe stykket i en ballett i fire akter, Impressing the Czar, men «In the Middle….» fortsatte samtidig å bli danset som et selvstendig verk.

Musikken er av William Forsythes faste musikalske følgesvenn, Thom Willems. Den er insisterende, sjokkartet og høyspent, og driver danserne framover i en intensitet som får deg til å holde pusten.

I de vel 26 minuttene stykket varer, eksploderer ni dansere – seks kvinner og tre menn – foran øynene dine. De kommer på scenen, drar din oppmerksomhet til seg, sloss om plass og publikum, før de plutselig kan forlate scenen igjen. 

– Her er det ingen historie. For meg er dette stykket først og fremst om en gruppe dansere som utfordrer hverandre til stadig å våge mer, pushe hverandre så langt det går. Det er gruppen i seg selv, og relasjonen mellom danserne, som er det viktige, sier Bennetts.

Og tittelen på verket, ja, den er et eksempel på Forsythes noe subtile humor, forteller hun. 

– I Palais Garnier, der Paris Opera Ballett har sine forestillinger, er det så mye gull. Forsythe ønsket å gjøre noe ut av alt dette gullet i forestillingen. Men på grunn av tidsnød, rakk de ikke å få ferdig scenografien slik han ønsket den til premieren. 

Derfor tok han noen forgylte kirsebær, hang dem opp i en snor på scenen, slik at de var «in the middle, somewhat elevated», som noe å strekke seg etter for danserne. 

– En usedvanlig sterk historie

– Det vi gjør, er å gi musikken mening, sier Sigrid Strøm Reibo, som med Norma får sin internasjonale debut som operaregissør.

(På trykk i programheftet til Norma, premiere 20. januar 2018, Den norske opera og ballett.)

– Når man jobber med teater, starter man langt på vei på null, kun med teksten, og skaper formen etter hvert. I opera er formen derimot allerede lagt, i form av musikken. Den gir så mange føringer. Jobben min blir da å lytte veldig nøye, finne ut hva musikken forteller oss, hvilke følelser den vil formidle, hva som skjer i scenene. Og så kan jeg jo selvfølgelig velge om jeg vil gå med musikken eller skape kontrapunkter. Men jeg må uansett forholde meg til den som en ramme for det sceniske.

Prisbelønt regissør

Sigrid Strøm Reibo er til vanlig husregissør ved Nationaltheatret. Hun har særlig utmerket seg ved å gi nytt liv og nytt uttrykk til en rekke av klassikerne. For dette har hun vært nominert til Heddaprisen en rekke ganger og vunnet to ganger, og senest i 2017 for forestillingene Orlandoved Rogaland teater og Shakespeares Som dere vilved Nationaltheatret. Samme sommer hadde hun også for første gang regien for Peer Gynt-oppsetningen ved Gålåvatnet. Ibsenfortellingen kjente hun da allerede godt til, ettersom hun hadde sin debut som operaregissør med Jüri Reinveres nyskapende versjon av Peer Gynther i Bjørvika i 2014.

– Å sette opp en helt nyskrevet opera er en utfordring, på godt og vondt.  Norma derimot er jo en klassisker innen opera og bel canto-stilen. Musikken er allerede skrevet, og jeg synes den er svært vakker. Librettoen har vært veldig god å jobbe med, og jeg tror den utmerker seg innenfor denne litt strenge stilen som har et sterkt fokus på det vokale og det musikalske, med gode situasjoner og en hovedperson som har en sterk karakterutvikling i løpet av operaen.

– Samarbeidet mellom Bellini og librettist Felice Romani må være et av bel canto-historiens mest vellykkede sådanne. Det er rett og slett en veldig god historie som utspiller seg, sier Reibo. 

Et dobbeltliv

Det er Norma alt handler om, yppersteprestinnen som er leder for gallerne. Vi befinner oss rundt to tusen år tilbake i tid, i Gallia, som er okkupert av romerne. 

– Norma har avlagt et kyskhetsløfte, og forventes å leve et veldig strengt, asketisk liv i kontakt med gudene. Som yppersteprestinne er hun ikke bare gallernes religiøse, men også deres politiske leder. Det er hun som skal være i kontakt med gudene, og som er gudenes stemme på jord. Og det er dermed også hun som avgjør om gallerne skal gjøre opprør mot okkupantmakten, sier Reibo.

Men Norma har lenge levd et dobbeltliv. Hun har et forhold til den romerske landshøvdingen Pollione, fienden, og har til og med fått to barn med ham i hemmelighet. – Dette personlige forholdet blander seg snart inn i hennes politiske og religiøse virke, og skaper kaos; det forkludrer kontakten med gudene, og med folket hun skal lede.

For mens Norma sviker sitt folk, sviker Pollione henne ved å innlede et forhold til den yngre prestinnen Adalgisa.

– Også Adalgisa opplever at Gud dermed forsvinner for henne. Med ett føler de seg så små, disse to kvinnene, som begge har kastet seg ut i en veldig menneskelig historie. De skulle være større enn dette, hevet over begjær, lidenskap, sjalusi, alle disse jordiske driftene som er så fjernt fra det guddommelige.

Ingen Tristan og Isolde

Det kan virke strengt, dette skillet mellom det private og det representative. Men Sigrid Strøm Reibo ser parallellene til dagens ledere.

– Om du er president eller politisk leder på annet vis, må du i stor grad sette personlige hensyn og vinning til side, og gjøre det som er best for fellesskapet. Du er nødt til å ofre noe av deg selv for å kunne ta på deg dette ansvaret. For Norma kommer i tillegg det at hun har et ansvar som religiøs leder, noe som gjør situasjonen for henne enda mer innfløkt.

For Norma har forsøkt å være alt; gudinne, militær leder, elskerinne og mor. Hun sviker spirituelt, hun sviker sitt okkuperte folk, og hun blir selv sveket. Nå innhentes hun av sine handlinger. 

Men hva er det egentlig som skjer på slutten, når Norma går på bålet, og Pollione følger etter? Er det en Tristan og Isolde-fortelling vi er vitne til, der kjærligheten seirer til slutt?

– Nei, sier Sigrid Strøm Reibo.

– Han dør sammen med henne, men det er ikke to elskende, som forenes i døden. For Norma har endelig gått fullstendig inn i den rollen hun skulle ha hatt hele tiden, som en som lar hensynet til seg selv vike til fordel for folket. Slik blir Norma hevet over Pollione. Katarsis oppnås ved at den skyldige ofrer seg selv. Da Pollione ser hennes uselviske storhet, vekkes hans kjærlighet for henne igjen; det er den Norman han faller for. Han ber om hennes tilgivelse, og får det, men de er og forblir atskilt, og har mistet hverandre for alltid.

En egen verden

– Det er ingen realistisk verden vi entrer; det er en egen verden, med sine egne regler. Vi begynner med et kunstverk på scenen, som vi alle – utøverne og publikum sammen – observerer utenfra. Etter hvert begynner dette kunstverket å leve, og inviterer oss inn i sin verden, gjør oss til deltakere. Selv elsker jeg å bli oppslukt av en annen virkelighet, en annen verden, å få være et annet sted for en stund.

Orkestret er også enda mer til stede i denne forestillingen enn ellers, i form av videoprojiseringer på scenen.

– I operaer flest er det orkestret som er fortelleren; det er orkestret som skaper stemninger, som forteller hva som skjer både i situasjonene og i menneskene, og som binder det hele sammen. Det hadde jeg lyst til å understreke gjennom å brukde dem visuelt på scenen. 

En typisk bel canto-opera

Norma har ikke vært satt opp scenisk ved Den Norske Opera & Ballett før, og det er derfor sikkert mange blant publikum som ikke kjenner til den.

Men arier som Casta Divahar de garantert hørt før.

– Det er fantastisk å få jobbe med alle disse sangerne. Jeg blir imponert hver eneste dag over hva de får til. Dette er en typisk bel canto-opera, med stemmebriljans i hovedfokus.

Dramaturgien i historiefortellingen  veksler mellom sterke dramatiske scener, som så blir avløst av virtuose arier der handlingen stopper opp og følelsene får plass til å utbroderes, og sangerne får vist fram stemmen sin. Ufordringen er å binde det hele sammen til en helhetlig forestilling.

I skrivende stund er det meste av Reibos jobb egentlig gjort. Nå skal regien sitte, og orkestret skal få slippe til.

– Akkurat det er uvant for meg, som jobber mest med teater. Der forsøker jeg å holde prossessen åpen så lenge som mulig, slik at jeg sammen med skuespillerne kan forske i situasjonene, rommet og karakterene.. Før man har startet med prøvene vet man jo ikke hvordan den enkelte utøver vil fylle rollen, hva slags typer eller hvem de er.

Nettopp «evnen til innsiktsfull skuespillerinstruksjon» er noe av det som har vært framhevet når det gjelder Sigrid Strøm Reibo. Da hun fikk Hedda-prisen sist, skrev juryen at i hennes stykker gis hver skikkelse «nyanserte individuelle særpreg samtidig som en felles samspilt helhet ivaretas».

– Sammen har vi prøvd ut mange varianter av en rekke av scenene, før vi til slutt har funnet en løsning på dem. I opera har man kortere prøvetid enn innenfor teater, og da kan det være utfordrende å både være vel forberedt, samtidig som man sørger for å ha rom for å skape i øyeblikket.

Videre til Frankfurt

Norma er en samproduksjon med Oper Frankfurt. Det innebærer at Reibo snart drar til Frankfurt for å sette opp samme forestilling der. At den tyske oppsetningen også blir hennes internasjonale debut som operaregissør, har hun ikke rukket å tenke på.– Det blir første gang jeg gjør et stykke om igjen, i alle fall med helt nye utøvere. Så ja, dette blir virkelig Norma-året for meg.