Stikkordarkiv: slide

Åpne sår

Blod og bein er en samling lidelseshistorier som paradoksalt nok gir mersmak.

(Først publisert i Forskerforum 20. juni 2019.)

Det bare velter inn: blod og bein, gørr og grusomheter. Jeg kjenner hvordan det klør og svir og verker og banker mens jeg leser meg gjennom historier om lepra, syfilis, radesyke og hjertestans. Hele tiden renner det tynne strimer av blod, ikke bare mellom linjene, men også i form av den rødfargete tråden som binder boksidene sammen. Blodets hvisken og benpipenes bønn er overdøvende.

Og samtidig er det noe befriende ved det å senke seg ned i all den infiserte materien som flyter rundt i denne antologien om norsk medisinhistorie. Etter bølgen av gla´bøker om kropp og kroppsdeler, der vi fryder oss over sjarmen ved tarmen, gleden ved skjeden og hjernen som stjernen, der alt liksom er så greit, er det helt ok å lese om alt som ikke er greit. Om smertene, lidelsene, fattigdommen og fortvilelsen når det ikke er noe å gjøre. Man blir desto gladere ved endt lesning, når man blir fortalt hvordan disse sykdommene som beskrives, er historie, fortid; i alle fall tilsynelatende; i alle fall i norsk sammenheng.

Nasjonalbiblioteket i Oslo har de senere årene seilt opp som en av de virkelig spennende aktørene hva angår utadrettet kunnskapsformidling. Den siste tiden har de hatt gående en foredragsrekke om nettopp norsk medisinsk historie, som denne boka er bygget på. Kapittelforfatterne er fageksperter på sine områder, og kjente navn: Camilla Stoltenberg, direktør for Folkehelseinstituttet, skriver om vaksiner, lege Wasim Zahid om hjertet, lege Ellen Støkken Dahl (ja, hun som skrev Gleden ved skjeden) om syfilis, for å nevne noen.

De fleste kapitlene tar for seg én sykdom, eventuelt én utvalgt kroppsdel. Med avspark i historisk materiale, først og fremst Nasjonalbibliotekets eget, fortelles historien om enkeltpersoner som ble ofre for de ulike sykdommene, og historien om sykdommene i seg selv. Lidelsene får ansikter gjennom et brev fra en radesyk hustru til sin ektemann, et gammelt fotografi av to døde, nyfødte tvillinger, noen vitenskapelige tegninger over lepraens herjinger. Vi møter både forskningspionerene og de fortapte menneskene som ble forsøkskaniner i kampen for å finne en vellykket behandling. En viktig referanse for mange av forfatterne er Andreas Vesalius berømte medisinske læreverk De Humani Corporis Fabrica fra 1543, som finnes i Nasjonalbibliotekets samling i en utgave fra 1555.

Kapitlene er velskrevne, poengterte, faktisk litt skuffende korte av og til, uten at jeg helt klarer å si hva jeg hadde villet vite mer om, det være seg om etergass, fødselstang eller håndhygiene. Ta det som en kompliment, forfattere!

Og likevel – eller nettopp derfor – sitter jeg igjen med en følelse etter endt lesning at historiene som fortelles, får avsluttes litt for tidlig. Det kjennes som å drukne fem meter før land. Boka har ingen navngitt redaktør, men noen må jo ha tatt noen valg underveis, hatt et overordnet blikk og bestemt hva som skal med. Jeg savner en enda sterkere forankring i den nære fortiden, og noen flere forsøk på å lande i nåtiden. For er alt virkelig historie?

Finn Skårderuds fortelling om psykisk sykdom blir i så måte nesten provoserende anekdotisk, der han rusler rundt på Gaustad psykiatriske sykehus og forteller om asylets historie på 1800-tallet, for så å hoppe fram til dagens yogatilbud for spiseforstyrrede. Hvor ble det av 1900-tallet, alle diagnosene, elektrosjokkene og lobotomien, tvangssteriliseringen av «åndssvake» og transpersoner, medisineringen, rusmisbruket, all statistikken av i dag der folk rapporteres å slite psykisk som aldri før?

Jeg skulle også gjerne hatt et kapittel om 1980- og 1990-årenes hiv-epidemi, der horder av moralske troll fikk komme ned fra fjellene. Hva hadde vi egentlig lært av tidligere tiders epidemier? Det er vel få hendelser som setter samfunn på større prøver enn nettopp når frykten for smitte sprer seg. Bestod vi – altså helsevesenet og oss andre – den testen for tretti–førti år siden?

For faren er at jævelskapen paradoksalt nok blir vakker, om man ser den på for lang avstand. Maleren og litografen Johan Ludvig Lostings mange illustrasjoner av reelle mennesker herjet av syfilis eller lepra har i så måte noe mykt og tiltalende over seg, til tross for at det de faktisk viser, er grufulle, væskende sår og deformeringer. Betimelig nok avsluttes da også boka med et kapittel om personvernets historie innenfor medisinen. For hva hadde de avbildete menneskene selv sagt om de hadde visst at det var slik de skulle huskes for ettertiden, herjet av sykdom?

Er det innafor å skrive at en bok som denne gir meg både blod på tann og mersmak? Ja, jeg gjør det, jeg. Mer norsk medisinsk historie, takk, slik at det som er av åpenbare hull, fylles!