Stikkordarkiv: Kjønnsforskning

Hvordan jenter blir jenter

S-jentene forbinder BF-jentene med bråk, vulgariteter og slappe holdninger. BF-jentene synes S-jentene er tilgjorte og falske. I ett år satt sosialantropolog Fanny Ambjörnsson på skolebenken og studerte hvordan gymnasiejenter former hverandre.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 12. mai 2004.)

I en klass för sig. Genus, klass och sexualitet bland gymnasietjejer er doktoravhandlingen til Fanny Ambjörnsson, ved Universitetet i Stockholm. Den er utgitt på det svenske Ordfront forlag og er blitt gjenstand for en masse oppmerksomhet siden den kom ut tidligere i år.

– Temaet “unge kvinner og seksualitet” er jo alltid salgbart. Det har vært skrevet mye om dette i media de siste årene, alarmrapporter av forskjellig slag der man har beskriver unge jenters problemer, først og fremst i forhold til kropp og seksualitet. Men samtidig har det ikke vært forsket så mye på temaet, før nå. Det var som om det var et kunnskapshull som måtte fylles, og plutselig har mediene fått en de kan spørre om alt mulig, sier Fanny Ambjörnsson.

Bryte opp kategorien “jente”

I avhandlingen påpeker hun at all oppmerksomheten som har blitt unge jenter til del, på mange måter har medført at det å være jente er blitt ensbetydende med å ha et særegent forhold til kropp, seksualitet og kjønn. Slik risikerer man i verste fall å reprodusere ideen om en grunnleggende, “naturlig” forskjell mellom jenter og gutter.

Ved å kun studere jenter ble det etter Ambjörnssons mening derfor lettere å nyansere, komplisere og avdekke den ellers rigide kategorien “jente”. I stedet for å fokusere på jentene i relasjon til guttene, konsentrerte hun seg om relasjonene jentene imellom. Slik fikk hun fanget opp jenter som ellers ofte overses, fordi man oppfatter dem som altfor marginale, avvikende eller usynlige, og dermed uinteressante. Lesbiske Johanna og svensk-arabiske Samira ble på den måten viktige referanser i diskusjonen – både blant jentene selv, og i Ambjörnssons tekst – om hva “det normale” egentlig består i. 

Med et klasseperspektiv

En annen årsak til all oppmerksomheten rundt avhandlingen er at Ambjörnsson har valgt å ha klasse som en variabel i studiet av gymnasiejentene.

– Jeg var en del av forskningsprosjektet “Heteronormativitet” her ved universitetet i Stockholm. Og i utgangspunktet var det normalitet knyttet til kjønn og seksualitet jeg hadde tenkt å studere, altså hvordan man blir en heteroseksuell jente. Planen min var å følge jentene i én klasse – den såkalte S-klassen med samfunnsfag og økonomi som fordypningsfag – ved en videregående skole i en forstad til Stockholm. Men så ble jeg tipset av en lærer om å også inkludere de såkalte BF-jentene, de som gikk yrkesfaglig linje med fordypning i barn- og fritidsfag (tilsvarende norsk barne- og ungdomsarbeiderfag, red.anm). Læreren mente at disse BF-jentene hadde en interessant måte å forholde seg til kjønn og seksualitet på, og plutselig syntes jeg ikke at jeg kunne lukke øynene for disse forskjellene.

Stil i stedet for klasse

At sosial klasse fulgte skoleklasse, eller nærmere bestemt valg av linje og fag, fikk Fanny Ambjörnsson bekreftet både gjennom spørreskjemaer hun ba elevene fylle ut, der de blant annet svarte på spørsmål om foreldrenes utdannelse og yrke, og ved å snakke med elevene selv. S-linjen var for øvrig den som krevde best karakterer for å komme inn, mens BF-linjen lå aller nederst på skalaen og hadde rykte på seg for å være ”oppsamlingslinja”.

Selv var jentene lite villige til å bruke begreper som “klasse”, men snakket i stedet om “stil” og “holdninger” når de karakteriserte hverandre. BF-jentene ble stemplet som “kickers”, det vil si jenter med store og støyende bevegelser, høye stemmer, lite opptatt av skolearbeid, mye sminke og stæsj, og med en dårlig økonomisk situasjon hjemme. S-jentene på sin side ble beskrevet som “jente-jenter”, kontrollerte, strebete og med fine, dyre klær. Forskjellen mellom gruppene ble dermed først og fremst forklart med henvisninger til sosial og kulturell kapital. – I stedet for å en diskusjon rundt begrepet klasse, handlet det mye om å kle seg i en spesiell stil. Og dermed ble klasse gjort til noe veldig individuelt, noe man nærmest kunne velge selv, alt etter hvordan man kledde- og oppførte seg, sier Ambjörnsson.

Hvite middelklassekvinner

Hennes viktigste inspirasjonskilde i arbeidet var den britiske sosiologen Beverly Skeggs, som i løpet av tolv år fulgte åttitre unge, hvite arbeiderklassekvinner i den nordøstre delen av England. I boken Becoming Respectable. Formations of Class and Gender (1997) beskriver Skeggs hvordan disse kvinnene skaper kjønn i en historisk kontekst, der tegnet for femininitet forbeholdes den hvite middelklassekvinnen. I følge Skeggs kan man som kvinne fra arbeiderklassen aldri lykkes helt i å bli kvinne på den riktige måten, noe som skaper følelser av skam og mangler.

S-jentenes forakt for BF-jentenes barduse og høylytte stil var noe de sistnevnte var ytterst oppmerksomme på. Selv hadde de til gjengjeld lite til overs for den femininitet som de mente S-jentene legemliggjorde. De syntes S-jentene gjorde seg til, latet som om de var fine og snille, mens de egentlig var like “ille” som dem selv. S-jentene ble sett på som noen som aldri slapp seg løs, i motsetning til BF-jentene som anså seg for å være mer “ekte”, eller i alle fall “ikke så satans tilgjorte”. S-jenter var noen man rett og slett ikke kunne stole på.

Ambjörnsson viser, gjennom å referere dialoger i og utenfra klasserommene, hvordan empati, innlevelsesevne, toleranse, kontroll og måtehold var en viktig del av de idealene S-jentene forsøkte å leve opp til. De tok for eksempel ansvar når det var gruppearbeid og guttene sluntret unna, og de gjorde et poeng av at ingen skulle gå fra kantina før alle venninnene hadde rukket å spise opp.

– Jeg opplevde S-jentene som veldig bestemte. De hadde meninger om mye og kunne være ganske høyrøstede og grove i munnen. Men det var når det bare var dem tilstede, ikke når de var sammen med guttene eller i klasserommet, forteller Ambjörnsson. “Vi oppfattes nok som kvinnelige, men de kjenner ikke vårt rette jeg! De ser jo bare utseendet vårt. Men det er nok fordi guttene bare ser oss når vi er sammen med dem. Når vi er alene, er vi mye mer pratsomme. Da har vi det gøy”, forklarer Julia fra S-klassen.

Sammenlignet seg med hverandre

For å beskrive seg selv, sammenlignet S-jentene seg gjerne med guttene i klassen, som i følge jentene var både støyende, rotete og intolerante. Men vel så mye målte de seg mot jenter i BF-klassen.

BF-jentene på sin side var tydelig skeptiske til å prise egenskaper som for eksempel empati og medfølelse, til tross for at de fleste av dem fikk gode attester når de hadde praksis ute i barnehager, og forskeren stadig så hvordan de viste omsorg for hverandre. Men de gjorde tydelig opprør mot å skulle gjøre omsorgsidealet til en egen kvinneposisjon, til tross for – eller kanskje nettopp fordi – de hadde valgt omsorgsfag. – Kanskje var de redde for at personlighet og arbeidsoppgaver skulle bli for tett knyttet sammen, og dermed true det profesjonelle forholdet de ante de burde ha til jobben, funderer Ambjörnsson. – Eller kanskje var det en konsekvens av at samfunnet som sådan ikke lønner omsorgsarbeid med hensyn til lønn og status, så hvorfor skulle de gjøre det? Eller kanskje var det fordi de i bunn og grunn ikke hadde stått fritt til å velge denne utdannelsen, men måtte ta den fordi de ikke hadde karakterer til å komme inn andre steder.

Horestemplet

Mens det å bli kalt “hore” var noe av det verste en S-jente kunne oppleve, var det et begrep BF-jentene gjerne kunne finne på å bruke om hverandre, tilsynelatende uten å legge noe særlig i det. Fanny Ambjörnsson tolker det som en mulig strategi for å ta brodden av ordet, ettersom det var nettopp BF-jentene som oftest ble stemplet som ”horer” av sine medelever. Språket, klesstilen og oppførselen deres brøt ofte de uskrevne lovene om hvor eksplisitte jenter fikk være når det gjaldt sex.

For S-jentene var det viktig å stadig få bevis for at de var kvinnelige nok til å være attraktive hos menn, men altså ikke så seksuelt attraktive at de risikerte å bli stemplet som “horer”. Ved å være bra nok til å kapre en gutt, fikk man tildelt inngangsbillett til det sosiale fellesskapet. Men samtidig utgjorde gutten et slags speil der jentene ble synlige som jenter.

– Det var mye snakk om gutter, men jeg ble overrasket over hvor enkjønnet relasjonene likevel var, hvor lite guttene egentlig hadde med saken å gjøre. Det handler mer om ideen om guttene og hva andre vil tenke, sier Ambjörnsson. I avhandlingen skriver hun at i stedet for å snakke om den framtidige partneren i romantiske vendinger, ble gutten vurdert som om han var et objekt. – Gutten skulle først og fremst gi jenta status, påpeker hun. – De jentene som hadde hatt kjæreste eller var heteroseksuelt attraktive, ble betraktet som mer modne enn andre blant S-jentene. Paradoksalt nok brukte de likevel gjerne betegnelsen “umodne” om BF-jentene, enda langt flere av disse var i faste forhold, og endog forlovet.

Redselen for det ukvinnelige

Men det var ikke bare “hore”-stemplet det var om å gjøre å styre unna, men også stemplet som “ukvinnelig”. Dette kom klart til uttrykk i hvordan S-jentene forholdt seg til klassevenninnen Johanna, som var åpen lesbisk. At Johanna hadde andre seksuelle preferanser enn dem selv, var ikke noe de andre jentene opplevde spesielt truende. De var i bunn og grunn ikke sikre på om sex mellom to jenter egentlig telte. Derimot hadde de problemer med å takle hvordan hun kledde seg. De kunne ikke skjønne hvorfor hun måtte ha kort hår, sølvring på tommelfingeren, lite eller ingen sminke og sports-bh i stedet for push-up. “Typisk lesbisk” sukket de, og stemplet klassevenninnen som et offer for stereotypiene, uten å reflektere over det faktum at det strengt tatt var Johanna som skilte seg ut fra normen. Da Johanna senere la om stilen en smule i retning av lysere klær og litt lengre hår, ble hun kreditert for det i form av kommentarer som “hun virker mye mer avslappet nå når hun ikke lengre har den mannhaftige stilen (…), mye mer seg selv” – altså mer lik normen, og dermed tilsynelatende friere.

Ulike kropper

Om noen påsto at det fantes naturgitte forskjeller mellom kvinner og menn, protesterte både S-jentene og BF-jentene høylydt. Bare på ett punkt mente de det var forskjell: i utseendet. Gutter og jenter ser forskjellige ut, og slik skal det også være, mente de.

Kvinnekroppen trenger imidlertid hjelp til å “forløses”, etter jentenes mening. Derfor brukte de mye tid og krefter på å gjøre den kvinnelig, i form av barbering av legger og armhuler, napping av bryn, trening, slanking, sminke og riktige klær.

Men samtidig hadde særlig S-jentene, mye kunnskap om “typiske jenteproblemer”, som for eksempel dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser, og mange av dem var interesserte i feministiske spørsmål. – På en måte ble det som et ekstra krav, dette at man skulle ha kunnskaper om og være bevisst disse “typiske jenteproblemene”. De visste at de ikke skulle føle seg mislykket over å ikke ha flat mage, men gjorde det likevel, og dermed endte det med at de skammet seg over å skamme seg. Dessuten ble denne bevisstheten om sin egen situasjon som jente i seg selv en del av normaliseringen, enda et krav man skulle forholde seg til, enda en retorikk man skulle beherske for å være jente på riktig måte, sier Ambjörnsson.

Alternative kvinnebilder må til

Likevel mener Fanny Ambjörnsson at det tross alt går i riktig retning. – Disse jentene var mye mer feministisk bevisste enn jeg var for ti år siden, da jeg gikk på gymnaset. Jeg tror kanskje man skal satse mer på å vise fram alternative bilder av kvinner framfor å prate så mye. Prat er bra inntil en viss grense, men kan også virke lammende. Det kan lett ende med at jentene blir en slags eksperter på å være jenter. Kanskje man i stedet skal oppmuntre dem til å gjøre helt andre ting som ikke har noe med kropp, seksualitet og jenteidentitet å gjøre.