Stikkordarkiv: Jirí Kylián

De umulige linjene

De er som lange penselstrøk, linjene i «Tiger Lily» av Jirí Kylián. Så er da også dansen inspirert av Piet Mondrians  malerier. 

(På trykk i programheftet for Mesteraften, 15. mars 2018, Den norske opera og ballett.)

– Scenen er som en hvit kanvaslerret, sier Lorraine Blouin. Hun er i Oslo for å iscenesette Kyliáns vakre ballett fra 1994 med Nasjonalballetten.

– Fargene går først og fremst i svart og hvitt, men brytes opp av blant annet scenelyset, som skaper andre fargefelt. Slik ser du hvordan Kylián er inspirert av Mondrian. Men der maleren lett kunne skape rene linjer, er det noe helt annet for en danser å skulle gjøre det samme, sier Blouin. 

Søken etter renhet

Piet Mondrian (1872-1944) var en nederlandsk maler som forsøkte å male fram et såkalt rent maleri. Han mente at naturens former kunne reduseres til det horisontale, det vertikale og primærfargene, der alt handlet om skape harmoni i relasjonene mellom disse elementene. Slik malte han fram verk bestående av tjukke, svarte streker, med ulike felt i hvitt, og med innslag av rødt, gult og blått. Hva den som betraktet maleriene fikk ut av det hele, var fullstendig opp til den enkelte.

I 1994 var det 50 år siden Piet Mondrian gikk bort. I den anledning ble Jirí Kylián bedt om å skape en ballett til malerens minne. Og selv om det er Mondrians svært analytiske og intellektuelle tilnærming til maleriet som har inspirert selve verket, har det fått tittel etter en akvarell han malte mens han ennå arbeidet innenfor en mer realistisk tradisjon: «Tiger Lily».

– Du ser hvordan Kylián lar danserne leke seg med linjer, blant annet i form av taperemser som blir nærmest som dansepartnere for dem, sier Blouin.

Gjennom sirklene

Men en ting er å trekke opp linjer med en malepensel. Noe helt annet er det å gjøre det samme med levende, dansende kropper.

«Kroppene våre er et system av ledd og bein, der leddene bare kan skape bevegelse på ett vis: gjennom å bevege seg i sirkler», har Kylián selv sagt.  

«Tenk deg at du vil prøve å lage en tre meter lang linje mot veggen. Det kan virke enkelt sånn i første omgang. Men for å komme dit, for å få til den lange linjen, må kroppen bevege seg gjennom en rekke fysiske forflytninger og bevegelser. Mange av dem vil du ikke en gang være klar over at finner sted.» 

– En viktig del av dette verket blir dermed å utforske leddenes bevegelser, hvordan vi går gjennom hundrevis av sirkler for å skape linjer, sier Blouin.

Dansen er nøye koreografert, og hver bevegelse er instudert. Koreografien er i stor grad basert på en indre rytme, der danserne skaper dynamikken. Men de har følge av en strykekvartett på scenen, som improviserer ut fra hva de ser danserne gjør, og som bygger opp under det som skjer i verket.

En felles psyke

Kroppene våre er i evig bevegelse, langsmed to linjer, bortover eller oppover, horisontalt eller vertikalt, har Kylián sagt.

Etter hans mening er det ikke den horisontale linjen som er den viktigste, den som strekker seg fra fødsel til død. Det er den vertikale linjen, den som får oss til å strekke oss oppover, som får fram dybden i hvert øyeblikk vi lever og tror på og deler med noen vi elsker. 

– Da jeg selv danset i stykket, var jeg mest opptatt av min egen del, mine egne linjer. Nå når jeg jobber med å iscenesette verket, ser jeg helheten, og forbindelsen mellom de ulike danserne. Alt handler om hva som skjer i deg selv, også når du danser med en partner. Men alt som skjer, er en del av noe felles, en felles psyke. Jeg ser det som et verk som utforsker uroen, kampene, alt vi mennesker strever med, sier Lorraine Blouin.