Stikkordarkiv: Gianni Schicchi

tre møter med døden

– Døden er en fellesnevner i de tre historien som utgjør Il Trittico. Og under alle dødsfallene vaker spørsmålet: Finnes det en gud eller ikke?

(På trykk i programheftet for Il Tabarro/Gianni Schicchi, oktober 2018, Den norske opera og ballett.)

Regissør Isabella Bywater har tenkt mye på hvordan hun skulle presentere de tre operaene som utgjør den såkalte Il Trittico. For ved første øyekast har ikke Il Tabarro, Suor Angelica og Gianni Schicchi så veldig mye til felles. Joda, alle tre er korte, én times operaer. Alle tre ble til mot slutten av Giacomo Puccinis karriere som komponist, det vil si under og etter første verdenskrig. Og alle kjennetegnes av den usigelig vakre musikken som er Puccinis kjennemerke.

– Men hvordan skulle jeg binde dem sammen? Skulle jeg legge dem alle til samme tidsperiode, selv om de opprinnelig er lagt til ulike tiår? Eller skulle jeg kanskje la noen av karakterene være gjennomgangsfigurer i alle tre historiene?

Men hun endte med å la døden få være gjennomgangsfiguren. 

– Det var egentlig den eneste lenken jeg virkelig fant. Alle tre historiene handler om mennesker, og om død. I det første stykket er det en død baby. I det andre stykket er det en død person på grunn av en baby. Og i det tredje stykket er det en gammel person som dør. Historiene er veldig katolske, og under alt som fortelles ligger spørsmålet om hvorvid det finnes en gud eller ikke, sier Bywater.

Notatbøkene hun har liggende foran seg på bordet, er tettskrevne, men skriften er jevn og lett å lese. På disse sidene har hun samlet alle tankene hun har om Il Trittico, som hun ikke bare regisserer, men også står for kostymer og scenografi til.

– Puccini er helt brilliant hva angår å skape stemninger og å få fram følelser, uten at han graver seg ned i noe av dette. Det er nok av operakomponister som serverer deg en masse følelser, men de gir deg egentlig ingen historie. Der er det Puccini får til begge deler. Han kan rett og slett kunsten å fortelle.

Noe av det Bywater gjør som regissør, er å gjøre enkelte ting i historien tydeligere.  Barnet som dør i Il Tabarro er en avgjørende del av historien, mener hun. Men dødsfallet nevnes bare i en bisetning, og om noen i publikum akkurat da er opptatt av å ta seg en pastill, kan de lett gå glipp av den viktige detaljen. Derfor er en barnekiste en viktig del av scenen, helt fra start.

I Gianni Schicchi gjør hun noe av det samme, idet vi får se den gamle mannen alt dreier seg om, før han er død. 

– Jeg hadde lyst til å at publikum skulle få møte ham før han døde, sier Bywater.

– Man trenger å få en følelse av hva slags mann han var. Det er da også det som er jobben min som regissør: å gi publikum nok informasjon til å så tidlig som mulig engasjere seg i historien. Det blir ekstra viktig når verket bare varer en times tid. Jeg mener, i for eksempel Tosca, har du bedre tid på deg til å vekke folks engasjement. Men her, i Il Trittico, må publikum kjapt begynne å bry seg om minst én av skikkelsene på scenen. Om de ikke blir engasjert før de siste fem minuttene av forestillingen, er det jo helt bortkastet.

Hun forteller at da hun startet «i denne businessen» i England for 30 år siden, så man litt skrått på Puccini. 

– Man anså ham for å være litt vel lett… Easy listening, you know. Type Classic FM. Og ja, han er lett, men det betyr ikke at han ikke også er veldig dyktig. Selv om han tilhørte borgerskapet, den intellektuelle middelklassen, levde han helt tydelig ikke i noen boblem. Han omgikkes folk fra ulike miljøer, var en god observatør, og framstår derfor veldig overbevisende i sin skildring av fattigdom, noe vi også ser i La Boheme, som han hadde komponert tidligere.

Det finnes likevel de som mener Puccini er sentimentalitetens komponist. 

– Men en fortvilet kvinne som forvises til et kloster etter å ha blitt gravid utenfor ekteskap… Hva er sentimentalt med det? 

Suor Angelica, som handler om nettopp denne unge kvinnen, er den tredje operaen i Puccinis triptykon. Den spilles til våren, mens det denne høsten er Il Tabarro og Gianni Schicchi som vises sammen.

– Jeg har hele tiden visst at Suor Angelica skulle spilles alene, og at det derfor måtte kunne stå på egne bein. Og det gjør det uten problemer. Det er en sterk historie, om en tid som ikke er så langt tilbake, i alle fall ikke i Storbritannia. Et godt stykke ut på 1970-tallet ble gravide kvinner sendt i kloster for å føde i smug. Opprinnelig foregår historien på slutten av 1800-tallet, men jeg ville legge den til en nærmere fortid, til 1960-tallet, for å gi den et ekstra lag av smerte. Jeg tenker jo at det vil være mange i publikum som ikke nødvendigvis selv har vært i den situasjonen, men som husker den tiden. 

Puccini skrev Suor Angelica etter Il Tabarro

– Men de to stykkene er de som er mest like hverandre. Gianni Schicchi er jo en mørk komedie, og dermed fungerer det bedre å ha den sammen med Il Tabarro i denne omgang. For alle tre historiene skal fungere selvstendig, understreker Bywater.

Il Tabarro er lagt til Puccinis egen samtid. Gianni Schicci er derimot flyttet fram til 1970-tallet, nettopp fordi den er en komedie. 

– Men ikke en lystig sådan, altså. Den er jo basert på et utdrag fra Dantes Inferno, og mørkere enn det får du det ikke. 

Bywater synes imidlertid at humor er vanskelig å plassere i en tid som hun ikke selv – og publikum – har et forhold til.

– I en forestilling med så mye sitcom-aktig humor, er man avhengig av at folk ganske snart forstår typegalleriet. Når historien er lagt til 1970-tallet, som i dette tilfellet, er det mye lettere for publikum å gjenkjenne de ulike karakterene bare på klærne. Jeg mener: Hvordan kjenner du igjen en snobb hvis han bare er en av mange i 1300-talls antrekk?

I mer enn tre tiår har Isabella Bywater gitt teater- og etter hvert operaforestillinger en visuell utforming. Lenge var hun «bare» scenograf og kostymedesigner. 

– Da jeg begynte i denne bransjen, jobbet jeg først og fremst med teater. Og der fikk jeg som designer ofte følelsen av å være i veien. Holdningene har nok endret seg litt, men lenge var designeren en som skulle ses, men ikke høres. Jeg ble så smått ganske ganske rastløs over å ikke også få gjøre regi, men som småbarnsmor tenkte jeg samtidig at det uansett ville blitt for mye jobb. 

Men i operaverdenen var ting annerledes, forteller Bywater, og etter hvert trivdes hun best her.

– Innen opera legger man mye større vekt på det visuelle, og jeg kunne utfolde meg mer. Jeg følte at jeg ble tatt langt mer på alvor, også av regissøren, og hadde mer innflytelse på den ferdige forestillingen. Dermed klarte jeg også å holde trangen til å regissere stangen ennå en stund. 

Men så kom en henvendelse Mariinsky-teatret i St.Petersburg: Ville Bywater ha både design og regi på Faust?

– Det var en svær oppsetning! Det var jo Russland, dette her. Jeg måtte bare kaste meg ut i det. Og siden det gikk bra, var det ingen vei tilbake etter det. Nå vil jeg bare også regissere.

– Men du holder fast ved å stå for kostyme og scenografi også?

– Ja, det er jo krevende å skulle holde i så mange tråder. Men jeg har ikke lyst til å gi slipp på designen. Det er tross alt fortsatt der jeg har mest erfaring. Så får jeg heller jobbe for å få en fast assistent etter hvert, som kan avlaste meg på en del av det som må gjøres.

– Det er vel litt i Puccinis ånd, dette her, det å tenke helhetlig? Han var inspirert av Wagners tanker om «Gesamtkunstwerk» – at det ikke bare handlet om musikken, men at alle elementer måtte fungere sammen for å skape den totale opplevelsen?

– Absolutt. Samtidig er jeg veldig bevisst på at en forestilling ikke først og fremst skal være design, som det så er satt musikk til. Det visuelle skal gjøre det lettere å høre musikken, og enklere å forstå historien. 

Og nei, hun mener ikke at det alltid er en god ide å gjøre alt selv.

– Det er mye godt å si om samarbeid. Når det fungerer, får du mer enn summen av hver enkelt. På den andre siden: Når det ikke fungerer, får du mindre enn summen… Men jeg prøver alltid å finne folk jeg kan jobbe med, og som har gode innspill å komme med, det være seg sangere eller folk i crewet. For jeg liker jo å samarbeide! Men samtidig liker jeg også å ha kontroll og være sjefen.