Stikkordarkiv: Adrian Angelico

Stemmeprakt

Adrian Angelico skal straks gå på scenen og gjøre en av sine drømmeroller, som Octavian i Rosenkavaleren. Aksel Rykkvin er helt i startgropen av en karriere som profesjonell sanger, femten år gammel.  Men begge har en gang sunget det lyseste av det lyse i «Pie Jesu».

(På trykk i programheftet for Rosenkavaleren, mars 2019, Den norske opera og ballett.)

– Jeg har fått noen kommentarer på de nyeste videoene som er lagt ut på YouTube-kanalen min, forteller Aksel Rykkvin. Selv om han ikke er med i Rosenkavaleren, er han fortsatt aktiv i Barnekoret i Operaen.
– Kommentarene er fra folk som skriver at de ble overrasket over å høre stemmen min nå. De forventer å høre den lyse stemmen min, den jeg hadde før stemmeskiftet. I stedet er det en barytonstemme som kommer ut. Men de skriver at det er fint, altså. De må bare venne seg til det.
Fram til i fjor var han en guttesopran av de sjeldne, og rakk å gjøre en rekke roller, holde konserter og spille inn plater. Nå, ett år senere, har han begynt et nytt sangerliv.
– Først tenkte jeg det kunne vært kult å bli kontratenor, men samtidig hadde jo stemmen da blitt ganske lik guttesopranen. Og det var ikke det at jeg var lei av guttesopranstemmen, men jeg hadde lyst til å eksperimentere med noe nytt. Nå er det slik at de fleste starter som baryton rett etter stemmeskiftet, for det er det mest naturlige stemmeleiet da, midt mellom det mørkeste og det lyseste. Og jeg er fortsatt en baryton, selv om jeg etter hvert nå har fått både litt mer i dybden og høyden. 

En kontratenor er en mann som synger i falsett. Mange som hører Adrian Angelico synge, tror først han er nettopp kontratenor. Men han synger altså ikke i falsett.
– Ettersom jeg ikke gikk gjennom et stort stemmeskifte i tenårene, er jeg en mann med lys stemme, en slags moderne «kastrat», sier han. 
Faktum er at han i dag er en ettertraktet mezzosopran. Han gjør gjerne bukseroller, det vil si roller der det tradisjonelt var kvinner som gestaltet mannlige figurer på scenen, som sang. Octavian er nettopp en slik bukserolle. Mer om det om litt.

Stemmebånd i sving

For først tar vi en liten kikk ned i gapet vårt. Stemmebåndene, plicae vocales, er et par slimhinnefolder i strupehodet. De danner en spalte akkurat på overgangen mellom øvre og nedre luftveier. Stemmebåndene kan strammes ved hjelp av musklene i strupehodet. Når man så presser luft gjennom spalten, settes stemmebåndene i svingninger og man får fram lyd.
Og hva slags lyd, for eksempel hvor lys eller mørk den er, avhenger blant annet av hvor lange stemmebåndene er. Hos et barn på ett år, er de rundt en halv centimeter. Hos voksne kvinner er de som oftest på rundt 1,5-1,8 cm, mens mennene som regel har stemmebånd som er 2-2,5 cm lange.

Med andre ord: Alle får vi, uansett kjønn, lengre stemmebånd i løpet av puberteten. Men det er hos guttene de vokser mest, og det er hos dem stemmen endres mest markant. Det er også derfor guttenes stemmeskifte blir et så tydelig skille mellom barne- og voksenstemme, slik det har vært for Aksel.
– Folk hadde snakket med meg om stemmeskiftet så lenge, så helt fra jeg var 11, var jeg veldig bevisst på at det skulle komme. Men så skjedde det jo ikke før for vel ett år siden, da jeg var 14, så jeg holdt jo lenge. Og da skiftet kom, skjedde det ganske gradvis. Jeg kunne kjenne at det ble stadig tyngre å synge der oppe, og at jeg ikke hadde så lett kontroll. På et tidspunkt kunne jeg synge både sopran og baryton, men så måtte jeg etter hvert velge.

Irreversibelt

En lys stemme kan mørknes ved hjelp av testosteron. Om en kvinnelig sanger, eller en mann med lys stemme, tar ekstra av det mannlige kjønnshormonet, blir stemmebåndene riktignok ikke lengre, men stemmebåndsmuskelen blir tjukkere, og dermed tyngre. Det gjør at stemmebåndene vibrerer med færre svingninger per sekund. Stemmebåndene i en gjennomsnittlig kvinnestemme vibrerer ca. 200 ganger per sekund i alminnelig tale. En gjennomsnittlig mannsstemme, som altså har tyngre masse som skal svinge, vibrerer bare halvparten så mange ganger, og dermed blir lyden mørkere.
– Men man vet jo ikke hvordan stemmen vil utvikle seg, om man tar testosteron. Vil stemmen fortsatt ville vært like god? Jeg vil i alle fall ikke ta den sjansen. For har den først mørknet, kan den ikke lysnes igjen, sier Adrian. 
Så han er fornøyd med å være mezzosopran. Det vil si: Strengt tatt har han en såkalt zwischenfach-stemme, altså at han ligger mellom mezzo og sopran.
– Jeg har en lang stemme, som kan synge både veldig lave og høye toner. Jeg liker å gå opp i det lyse nå og da, men ikke å ligge der og gnure for lenge. 

Farinelli

Aksel var fem år da han ble med i Oslo domkirkes guttekor. Egentlig var han for ung, men de gjorde unntak, for han var så gira på å få synge.
– Jeg bare elsker å synge. Det er egentlig det viktigste i livet mitt.
Ni år gammel sang han solo offentlig for første gang.
– Jeg sang «Pie Jesu», i duett med sanglæreren min.
– Den sang jeg også, ler Adrian. – Det må ha vært på da jeg gikk på dramalinja på Hartvig Nissen videregående i Oslo. Jeg sang sopran, husker jeg.

For Adrian tok det, i motsetning til for Aksel, lang tid før han begynte å synge «på ordentlig». 
– Jeg sang hele tiden, men ble ikke med i noe kor før jeg var fjorten. Jeg elsket musikaler, så det gikk mye i denslags. Men så fikk jeg se filmen om kastratsangeren Farinelli og tenkte at wow! Inntil da hadde jeg sunget mest med den mørke delen av stemmen min, men nå, inspirert av Farinelli, begynte jeg å utforske hodeklangen. 
Farinelli, eller Carlo Maria Broschi som han egentlig het, levde fra 1705 til 1782, og var en av 1700-tallets mest kjente kastratsopraner. Kastratsangerne hadde sin glanstid i barokken, men kunne høres også utover 1800-tallet. I 1870 ble det imidlertid forbudt å kastrere unge gutter for at de skulle beholde den unge stemmen sin. I dag er kontratenor det nærmeste man kommer en kastratstemme. 

Kastrathelter

– Men man må skille mellom kastratroller og bukseroller, presiserer Adrian. 
– De opprinnelige bukserollene var altså skrevet for kvinnestemmer, men sangeren skulle framstå som en ung mann. Cherubino i Figaros bryllup av Mozart, som er Strauss´ forbilde for Rosenkavaleren, er en slik bukserolle. Man kunne jo tenkt seg at en ung kastrat kunne ha sunget denne rollen.  Men Bearumarchais, som skrev teaterstykket operaen er basert på, mente at psykologien i rollen var for kompleks til at et ungt menneske kunne tolke den. Da var det bedre at den voksen kvinne spilte denne tenåringsgutten.

Og slik holdt man på på 1700-tallet. Reglene for hvilke stemmer som kunne synge hva, og hvilke kropper som kunne fylle hvilke roller, var andre enn de er i dag.
– Kastratene fikk de tøffeste og kuleste rollene, og framstod som veldig mandige, selv om de hadde lys stemme. Julius Cæsar av Händel er jo skrevet til en kastrat. Men utover på 1800-tallet endret det seg. Da var det som regel tenorene som ble heltene. Stereotypien ble at jo mørkere stemmetype du hadde, jo slemmere roller hadde du, eller jo eldre skulle du framstå som, forteller Adrian. 

Da Richard Strauss begynte å komponere operaer på begynnelsen av 1900-tallet, begrenset han imidlertid antall tenorroller. I stedet gjorde han som for eksempel Mozart og skrev inn bukseroller i sine verk. Komponisten i Ariadne auf Naxos er en slik rolle, som Adrian tidligere har gjort. Og nå gjør han altså Octavian i Rosenkavaleren.
– Jeg gjør gjerne bukseroller i tillegg til kastratrollene. Jeg er jo høy og tynn, så jeg passer til å spille en ung gutt. 
– Er det hvilke roller stemmen din passer til som er det viktigste? Ville du for eksempel spilt en tradisjonell kvinnerolle?
– Vel, det er ingen roller jeg i utgangspunktet sier nei til, så lenge jeg kan synge dem. Men en rolle som Carmen, som er så «urkvinnelig», den ville jeg kanskje følt meg mindre overbevisende i, fysisk.  

En stemme for livet

Mens Adrian i det store og det hele har funnet sine roller på scenen, har Aksel så vidt begynt å orientere seg om i hvilken retning han nå skal gå. Enn så lenge synger han mest lieder.
– Jeg forsøker å ikke overdrive nå i starten og prøve å synge med en større stemme enn det jeg foreløpig har. For det jeg er i ferd med å utvikle, er en stemme jeg kan ha hele livet, så jeg må være forsiktig med hva jeg gjør. 
Som guttesopran var han en av Europas beste, og var ettertraktet til de rollene som gjerne fylles av nettopp en gutt, for eksempel Yniold i Pelléas og Mélisande, eller som «the boy» i Rolf Wallins Elysium her ved Den Norske Opera & Ballett.
– Når jeg hører på opptak av slik jeg hørtes ut før, så føles det så fjernt, selv om det bare er vel ett år siden. Det kjennes i alle fall veldig naturlig å synge baryton nå. Men jeg konkurrerer ikke lenger med andre barn. Nå er jeg i voksenverdenen og må sammenligne meg med folk som har sunget i mange flere år enn meg. Det blir en utfordring. 
Først skal han imidlertid være med i barnekorets oppsetning av David Langs The Little Match Girl Passion i mai.

Heller kaffe enn urtete

Som guttesopran kunne Aksel stort sett observeres iført skjerf eller buff når han var ute og gikk. Ulempen med en lys stemme er at den må tas ekstra godt vare på.
– Og så pleide jeg å gurgle hver morgen, for å fukte stemmebåndene. Som baryton er ikke sånne ting like viktige lenger. 
– Ja, det der kan jeg misunne de som har mørkere stemme enn meg, sier Adrian.
– Synger du bass, virker det nesten som du bare kan rulle ut av senga om morgenen og sette i gang å synge, selv om du var på fest kvelden før. Men jeg er dårlig til å bruke skjerf til en hver tid, altså. Bare når det faktisk er skikkelig kaldt. Er vel ganske nordnorsk sånn? Og så liker jeg kaffe bedre enn urtete. Men jeg burde sikkert drikke mer vann.

Skjerf eller ikke: Etter hvert som vi blir eldre, blir forskjellene mellom stemmene våre mindre markante.  Kvinner som har født barn, kan for eksempel oppleve å få en annen klang og glød i stemmen, og mange merker også at stemmen blir mørkere etter overgangsalderen. Tilsvarende kan menn få lysere stemme når de blir eldre og hormonproduksjonen endres. Så til slutt er vi tilbake til start, der vi alle ligger i hornet på veggen og piper med den samme stemmen.