Portrett av kvinne m/teater

Bortenfor Kardemommeby, på den andre siden av Hundremeterskogen og Lønneberget, ligger Stockholms kulturhus og teateret Unga Klara. Akkurat nå står jentungen Ti på scenen, og forsøker å fortelle hvordan det er å leve sammen med en schizofren mor. "Teater med et barneperspektiv", kaller kunstnerisk leder Suzanne Osten det.

På de vonde murbenkene sitter det unge publikummet trollbundet og lytter til åtte år gamle Tis historie, mens vi voksne prøver å stagge tårene bak programheftet. Ungene ler på de gale stedene, det vil si på akkurat de riktige stedene; der det blir for vondt, for trist, for skremmende.
Tis mamma forteller at hun er forfulgt av demonene Polter og Geist. Det er de som kommanderer henne ut for å samle søppel, som hun siden må sortere i ordnede hauger. "Du skjønner, jeg er fanget. Men det er bare jeg som kan se herr Polter og herr Geist", sier mamman og nekter jentungen å bo på rommet sitt lenger. Det har nemlig demonene overtatt.
Naboene kjenner søppelstanken fra leiligheten, men gjør ingenting. På skolen ber frøken Ti om å tegne drømmene sine, men klarer ikke - eller tør ikke - å tyde tegnene. Og vi som sitter i salen, ser veggene av vanvidd slutte seg stadig tettere om Ti og moren.
- Det er en myte at fortellinger for barn må ende godt, sier Suzanne Osten når jeg treffer henne et par dager senere.
- Ungene dikter gjerne slutten selv, eller tegner den, leker den, hva som helst. Så lenge de forstår historien, går det bra. Da er det verre med de fragmenterte nyhetsbildene som flimrer forbi på TV. Det så vi da vi satte opp Mirad - en pojke från Bosnien i 1994. Det var en sterk krigshistorie, men ungene opplevde den likevel som mindre skremmende enn det de hadde sett fra krigen på nyhetene.

Unga Klara er et selvstendig ensemble innenfor Stockholms Stadsteater, med eget budsjett, ensemble og scene. Suzanne Osten har vært kunstnerisk leder helt siden starten i 1975. Hun var politisk rådgiver for kulturminister Margot Wallström, og er professor ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Hun skriver, regisserer, debatterer, inspirerer....
Skal man tegne et portrett av Suzanne Osten, må man samtidig "portrettere" Unga Klara - og omvendt. Ostens navn og liv er uløselig knyttet til teatret, og teatret hadde ikke vært det det er i dag uten sin kunstneriske leder.
Her har Suzanne Osten funnet en pulsåre som hun kan kanalisere sitt enorme samfunnsengasjement gjennom. Da hun for alvor begynte å jobbe med teater på slutten av 60-tallet - etter å ha studert bl.a. kunsthistorie og teater -, kunne hun ha valgt et "klasse-perspektiv" eller et "kvinneperspektiv", slik en rekke andre kunstnere gjorde. I stedet fant hun en helt ny innfallsvinkel - "barneperspektivet".
- Jeg oppdaget at barneteater var et tomt begrep. Det var som å stå foran en enorm upløyet mark, forteller hun.
Det handler ikke nødvendigvis om å spille for barn; mange av Unga Klaras forestillinger er beregnet på ungdom og voksne. Derimot handler det om å "granska varje handling ur barnens synsvinkel", skriver Osten i boken om Unga Klara.

Det tok henne femti år å skrive historien om Ti, som i bunn og grunn er hennes alter ego. Lenge etter at de var flyttet hjemmefra, fortsatte Osten og den eldre halvsøsteren å forherlige en skrudd oppvekst sammen med en "bohemisk" og "eksentrisk" mor. Først i godt voksen alder våget Osten å sette navn på hva det egentlig var hun hadde vært utsatt for: vanskjøtsel. Å vokse opp med en enslig mor som led av alvorlige sinnslidelser påvirket hele hennes barndom. Ennå føler hun skyld for at hun dro sin vei da hun endelig fikk sjansen til det, men vet også at det var det som ble redningen for henne selv. Siden har "det ensomme barnet" - barnet ingen egentlig ser - vært en gjennomgangsfigur i en eller annen form i nesten alle hennes arbeider.
Det skjer en form for dramaturgisk fotosyntese når dette teatret tar tak i et emne, et skuespill, en historie. Det skjer noe magisk; selv "utspilte" stykker får nytt liv, og dermed et nytt publikum. For et par år siden satte teatret opp sin versjon av Hamlet , som gikk rett hjem hos tenåringene. De har spilt Ovids Metamorfoser, Aniara, Petra von Kantts bitre tårer. I stykket En ren flicka, som handlet om anorexia, brukte de dikt av Karin Boye. Alle roller spilles av voksne skuespillere, men alltid med utgangspunkt i barnets ståsted.
Mange av forestillingene har Osten og teatrets dramaturger utviklet helt fra skratch, gjerne med utgangspunkt i en tilsynelatende tilfeldig tanke. Så som stykket de har begynt å prøve på nå - Besvärliga menniskor . Ideen til historien dukket opp da dramaturg Nils Gredeby kom over en invitasjon til et kurs for næringslivet, der formålet var å lære å handskes med "vanskelige mennesker". Gredeby meldte seg på kurset, og fikk blant annet høre om hvordan man kan "skapa en 7-stegsplan för att handskas med de mest besvärliga individerna". Slik blir det teater av for et ensemble som alltid har tatt parti for de svakeste i samfunnet.

Unga Klara åpnet i 1975 med Medeas barn , en moderne skilsmissehistorie med utgangspunkt i fortellingen om Medea som dreper sine barn når mannen går fra henne. Ennå snakkes det om denne forestillingen, som markerte starten på en helt ny form for teater. Stykket ble for øvrig vist på Det Norske Teatret i 1982
- Det var et symbolsk viktig stykke. Den handlet om skilsmisse, og den tok barnas parti. Vi som arbeidet med Medeas barn var selv fraskilte. Stykket ble dermed et oppgjør med vår egen utilstrekkelighet, har Osten tidligere fortalt.
Nesten ti år senere satte teatret opp Hitlers barndom . Bakgrunnen for forestillingen var den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Millers bok, I begynnelsen var oppdragelsen. Her analyserer Miller en "monstruøs forbryters - Hitlers - barndom". Resultatet av analysen var en påstand om at alle barn i utgangspunktet er "uskyldige", men at miljø og oppdragelse kan gjøre dem til monstre.
Millers vektlegging av barndommens avgjørende betydning for det voksne individets personlighet - at "kroppen husker alt" - , var tanker som fant gjenklang hos Osten, og ideen til en dramatisering av Millers analyse var født. Målet var ikke å forklare nazismens ideologiske utspring eller gjerninger som sådan, men snarere å prøve å finne en forklaring på når gutten Adolf ble til despoten Hitler.

Oppsetningen bestod av to versjoner:
- For de voksne ønsket vi å forsøke å forklare hvorfor Hitler ble den han ble. Derfor begynte vi med barndommen hans - en oppvekst fylt av "svart pedagogikk", det vil si disiplin og stadige avstraffelser. Vi ville vise hvordan hatet ble sådd i ham, og hvordan han utviklet seg til et monster.
- Når vi spilte for ungene, hadde vi et annet mål, nemlig å "kle av ham" og vise hvor svak han egentlig var. Derfor beveget denne versjonen av stykket seg "den andre veien", der Hitler gikk fra å være den sterke Føreren til å bli en redd liten gutt, forteller Osten.
Filmen Tala! Det är så mörkt - om nynazisme - var en fortsettelse av dette prosjektet. Igjen stiller Osten spørsmålet om hvordan hat oppstår, og igjen ligger mye av svaret i en altfor tøff oppdragelse og dertil hørende ensomhet.

Brutalt barneteater - kall det gjerne det. Brutalt i den forstand at det er nådeløst ærlig og avslørende. For i stykker som dette om Hitler, eller det om Ti, møter ungene de voksnes hjelpesløshet og svakhet. Alle de "store" ser jo at det er noe feil med Tis mamma. Men gjør de noe med det?
Det samme temaet finner man igjen i Ostens film Bengbulan fra 1996, en barnethriller om vold, med flere paralleller til Flickan, mamman och soporna. Filmen forteller om den sommeren da 12-årige Carmen og de andre ungene i gata bestemte seg for å én gang for alle gjøre nabolaget trygt. Bengt-Olof, en voksen, men likevel utilregnelig fyr, finner stadig på mer utspekulerte måter å trakassere og forfølge barna på. Ingen av de voksne bryr seg eller forstår alvoret i situasjonen, selv ikke når en av ungene havner på sykehus.
Da filmen skulle opp på de svenske lerretene , ble det bruduljer og rop om sensur. Beskrivelsen av ungenes hevn, og av en psykisk syk mor, ble for sterkt for det voksne kinopublikummet. Filmen ble forbudt for barn en stund, helt til man forstod at ungene selv ikke lot seg skremme av filmen. For dem var den slemme "Bengan" bare en del av hverdagen, i en eller annen form. Eller som Suzanne Osten selv har sagt: "Jeg hører om Bengan hver gang jeg er ute på skolebesøk"....

Ved siden av Alice Miller har dramatikeren og regissøren Lars Norén vært en viktig inspirasjonskilde, og Osten slutter seg gjerne til dogmet hans om å være "en termometer i tidens röv". Hun peker på at også Norén har et barneperspektiv på det han gjør, som i hans nyeste stykke, Personkrets 3:1 - om unge og hjemløse dopmisbrukere. Som den første nasjonale scene satte Unga Klara på begynnelsen av 80-tallet opp ett av stykkene hans, En fruktansvärd lycka , og det var en stund på tale å danne et eget Lars Noren-ensemble ved teatret. Det ble det imidlertid ingenting av.

Flickan, mannan och soporna hadde premiere på Unga Klara på senvinteren i år, men er langt fra ferdigspilt, og skal derfor tas opp igjen i 1999. At en forestilling for barn om psykiske lidelser og vanskjøtsel skulle bli en slik publikumstreffer, hadde vel de færreste trodd på forhånd.
Men slik er det alltid med oppsetningene på Unga Klara. Gang på gang gjennom de 23 årene teatret har eksistert, har det presentert forestillinger som har sprengt alle grenser for hva som tradisjonelt har vært ansett for å være "teater for barn". Stykkene har vakt oppsikt langt ut over svenskegrensene, og har gjort Sverige til et foregangsland hva gjelder barneteater, med Unga Klara som den store fanebæreren.
Hvordan får de det til?
- Om mennesker bare vil nok, så gir det resultater, sier Suzanne Osten over brilleglassene.
Og - får man lyst til å tilføye - om man bare har en veiviser som det Osten er. For det er uten tvil hun som er Unga Klaras magnetfelt. Mens skuespillere flest - i Sverige som Norge - gjerne skygger scenen når det blir snakk om teater for barn, tigger folk om å få jobbe med Osten. De skriver brev etter brev, eller terroriserer telefonsvareren hennes til hun lar dem komme og vise seg fram. Engasjementet og varmen, lekenheten, åpenheten er noen av forklaringene de gir når man spør hva det nå egentlig er som tiltrekker.
- Før en ny oppsetning, gjør vi alltid et enormt research-arbeid. Slik åpner en ny verden seg, og det hele blir mer enn bare teater, forteller Anna Takanen, som spiller rollen som Ti i Flickan...., og er en av de 11 skuespillerne i ensemblet.

Når man skal gestalte en åtte år gammel jente, eller en ungdom med Downs syndrom, slik det ble krevet i Unga Klaras forrige oppsetning Irinas nye liv, blir dette med "barneperspektivet" et fysisk foretakende. Da handler det ikke lenger om å bare spille en rolle, men å tvinges til å tro at man er åtte år. Så Osten tar med seg skuespillerne ut av prøvesalen, og lar dem møte sine rollemodeller, gang på gang. Iakttagelse, og senere improvisasjoner - ofte med åpne prøver - er viktige deler av prosessen. Dessuten har teatret knyttet til seg en rekke forskere og terapeuter innen barnepsykiatri, som bidrar med teoretiske og analytiske innspill.
På de fleste andre teatre har man en prøvetid på mellom fem og åtte uker. På Unga Klara kan en skuespiller få opptil et halvt år til å jobbe med en rolle. Hvordan har man råd til slikt?
- Det der er konvensjonell tenkning, blåser Osten av.
- Det handler om hvordan man organiserer seg, hvordan man utnytter ressursene man har til rådighet. Dessuten bruker vi jo ikke like lang tid på alle stykker...

Det er ikke noe teppefall etter endt forestilling på Unga Klara denne formiddagen. I stedet lar skuespillerne ungene få komme opp på scenen for å prate eller bare studere kulissene. Skulle det være et eller annet barn som antyder noe om at det kjenner seg igjen i Tis historie, får det en lapp med nummeret til "Källan", et senter for barn av sinnslidende.
Etter en mental utladning som det Flickan... er, kjennes det godt å få rusle rundt på scenen, selv om man er voksen og fikser alt. Samtidig føler man seg nesten litt sveket over at en selv aldri fikk oppleve teater som dette da man var liten, men i stedet ble avspist med syngende bjørner og dansende skogmus.
En lignende følelse sitter man igjen med etter å ha sett Ostens kanskje mest oppskattete film, Brødrene Mozart . Her er det opera det handler om; Mozarts Don Juan på en helt ny måte. Takket være en smittende entusiasme og boblende idérikdom får regissøren Walter et sedat operaensemble til å bli med på en helt annerledes, sprudlende utgave av operaen. Tilbake sitter filmpublikummet og forbannes over at vi aldri får se slik kreativitet og musikkglede på de "virkelige" operascenene.
Nå får imidlertid også Oslo-unger anledning til å oppleve teater med mening og engasjement når Torshovteatret i november setter opp sin versjon av Flickan, mamman och soporna , i regi av Ingrid Forthun. Dette er faktisk den første "ordentlige" barneoppsetningene ved teatret, og innleder forhåpentligvis en ny tradisjon innen norsk barneteater. Andrine Sæther og Anne Marit Jacobsen spiller henholdsvis Ti og mamman, mens Trond Høvik og Jan Sælid er Polter og Geist.

Man drysser ikke komplimenter over Suzanne Osten, eller forteller hvor gripende Flickan... var. Det behøves rett og slett ikke; hun vet det allerede.
- Unga Klara er det teatret som kan noe om barn, sier hun, uten arroganse, men med en udiskutabel selvfølgelighet. Så har hun da heller ikke tenkt å skrive noe manus før hun drar til Kristiansand denne helgen, der hun skal holde et seminar under årets Barne- og ungdomsteaterfestival. Hun har 30 års erfaring med barneteater å øse av, så det er bare å se an sitt publikum og begynne å snakke.

(Morgenbladet 06.11 1998)