|
Søsterskap
og sang
"How
many lesbians does it take to change a lightbulb? Two. One
to screw in the lightbulb, and the other to write a folk song
about it."
Janis
Ian er ute med ny plate, den 24. i rekka, og dermed byr det
seg en gylden anledning til å minne om fenomenet amerikansk
lesbisk folkrock og dets snart førti år lange
historie. For de lesbiske musikerne er mange og viktige, samtidig
som de sannsynligvis har den mest trofaste fansen som finnes
- spør bare Indigo Girls eller Melissa Etheridge. Selv
har jeg de fleste platene av sistnevnte, selv om jeg egentlig
synes de er ganske dølle, alle sammen. Men man er liksom
forpliktet, da...
Kvinnelige
singer/songwriters plasseres ofte i samme bås, som om
de alle er kloninger av hverandre, og her skal jeg jammen
meg gå i samme sporet selv. Men det er nå en gang
liten tvil om at de langt på vei er brygget i samme
gryta, alle disse damene som gjennom 70-, 80-, 90- og nå
2000-tallet har sunget om flokete kjærlighet, vrien
kvinnehverdag, søsterskap og homokamp. Stilen er gjerne
en miks av country, blues og britisk folkemusikk, med hang
til flerstemt sang, banjo og munnspill.
Den
første amerikanske folkrock-låta med et åpent
lesbisk tema er trolig "Angry Atthis" av og med
Maxine Feldman, skrevet i raseri over politiets stadige trakasseringer
av Californias eneste lesbebar. Sangen ble til i løpet
av noen minutter en maikveld i 1969, bare en måned før
Stonewall-opprøret brøt ut og den moderne homobevegelsen
ble født. Da "Angry Atthis" omsider ble spilt
inn tre år senere, var den allerede en klassiker.
Plateselskapet
Olivia Records skal ha mye av æren for de mange kvinnelige
folkrockernes gjennombrudd på 70-tallet, med samleplata
Lesbian Concentrate fra 1977 som et høydepunkt.
Her finner du store navn som Cris Williamson, Meg Christian,
Teresa Trull og ikke minst Berkeley Women's Music Collective.
Sistnevnte gruppe bidro med låta "Gay and proud",
og en mer helfrelst hey ho' homo-sang skal du lete lenge etter.
Siden
har de dukket opp i tur og orden, til glede for nye generasjoner
lesbiske feminister (og alle andre): Indigo Girls, Tracy Chapman,
Melissa Etheridge, Michelle Shocked, Ani DiFranco, og nå
de siste årene Melissa Ferrick og Dar Williams. Det
politiske budskapet har nok blitt noe mer dempet med årene,
men med Bush-regjeringas stadig hardere homofobiske og antifeministiske
utfall, ser man igjen hvordan damene griper til gitaren og
synger ut, og takk for det!
(Ny
tid)
|
